Overlegen nr. 4 - 2019

OVERLEGEN 4-2019 41 sykehusene. Små sykehus som vil leve sitt eget liv og insisterer på å være «fullverdige», vil nok få vanskeligheter med å lykkes på lang sikt. Et kjerne- problem er at dersom vi fagfolk går i strupen på hverandre og ikke blir enige om en fornuftig funksjonsfordeling vil det være fritt fram for byråkrater og konsulenter (med beskjeden medisinsk kompetanse) å bestemme hva som skal skje. Antall sykehussenger i Norge er halvert på 40 år Vi hadde cirka 22 000 somatiske senger omkring 1980, nå har vi drøyt 10 000 Pasienter får alvorlige komplikasjoner og dør fordi sykehusene ikke har plass til dem og sender dem ut for tidlig. Sammenhengen mellom overfylte sykehus og alvorlige komplikasjoner er godt dokumentert. Det er mange stygge eksempler. Et grelt eksempel er rapporten i VG 16.april, der de forteller om 1560 eldre pasienter (over 75 år) som ble sendt hjem mellom kl 22 og 07. 400 av disse var over 90 år. Dette ble åpenbart gjort fordi sykehusene var overfylte. Ingen kan vel påstå at det ble gjort fordi det var god medisin? Også i dette perspektivet må vi ta vare på de sykehussenger vi har. Det er vanskelig å forstå at våre ledere og politikere ikke tar dette mer alvorlig. Nedbygningen av våre sykehus må stoppes! Det er åpenbart at vi trenger langt flere syke- hussenger, både lokalt og sentralt i Norge. For øvrig er reduksjonen i psykiatriske institusjonsplasser enda mer alvorlig. Det er også skuffende at ikke flere leger engasjerer seg i problemet. Hva med å melde seg inn i Helsetjenesteaksjonen som har dette som en av sine hovedsaker? Hva med akutt kirurgi? Man må bli enig om hva man diskuterer og hva som ligger i begrepet akutt kirurgi. Alle skjønner at stor og avansert kirurgi i hovedsak bør sentraliseres, både dag og natt. Men sykehus som nå er truet, og som årlig opererer 2-4000 pasienter i året på dagtid, må ha personell i vakt døgnet rundt for å ta vare på de pasienter man har operert. Det vil si at man må ha kirurg, anestesilege, spesialsyke­ pleiere og røntgenpersonell i vakt. All fornuft tilsier at disse også kan ta seg av en del andre akutte situasjoner som inntreffer i nærområdet også på ube- kvem tid. Hvilke som opereres lokalt, og hvilke som sendes videre etter å ha blitt primærbehandlet/stabilisert, vil avhenge av den kliniske problemstilling og personellets kompetanse. De fleste steder blir det aktuelle personell løpende skolert innenfor såkalt skadebegrensende kirurgi, som er det viktigste når det gjelder å redde liv. Det handler om å sikre luftveier og pustefunksjon og stoppe blødninger. Det er ingen penger å spare på ikke å utføre noe akutt kirurgi. Personellet er der døgnet rundt allikevel. Det er meningsløst å påstå at personell på disse sykehusene ikke har kompetanse fordi de bare opererer 1 akutt pasient i uka - hver enkelt kirurg opererer totalt sett ofte mer enn kolleger ved store sykehus. Diskusjonen om lokalsykehusene handler ikke primært om arbeidsplasser, det sentrale er behovet for trygghet ved akutt medisinsk nød, slik at folk fort- satt vil bosette seg også i distriktene – hvor det meste av vår verdiskapning foregår. I akuttmedisinen snakker man ofte om «The first hour quintet» , fem typer hendelser som er de vanligste og hvor tiden er kritisk : akutte skader, pustevansker, slag, akutte brystsmerter og hjertestans. Ved et lokalsykehus som har nøkkelpersonell i vakt, kan de fleste få utført avgjørende diagnostikk og akutt hjelp før en eventuell videre transport til det store sykehuset. Og – det finnes ikke god dokumentasjon for at sentralisering og stordrift er verken billigere eller bedre. Erfaringene tyder på det motsatte. For øvrig bør man snarest innse at alle sykehus – også de mindre, må ha sin egen lokal ledelse. Dette er ikke til hinder for samarbeid. Det å ha en entusiastisk lokal leder som brenner for sitt syke- hus må ikke undervurderes. • Foto: Helse-Bergen.no / Flickr SYKEHUSBYGG - FREMTIDEN