Overlegen nr. 4 - 2019

D et har ligget i kortene lenge, at en slik kritikk fra en økonomisk fiksert sykehusledelse, ville komme på bordet mer eller mindre eksplisitt og uten omsvøp. Det som er mitt poeng er hvordan man som yrkesutø- ver og person over tid, litt etter litt får pasifisert sine etiske holdninger ved aldri å få gehør for anstendige etiske motforestillinger opp mot en ledelse som har helt andre mål for sin aktivitet enn det klinikeren har. Jeg tør påstå at effekten nærmer seg en systematisk hjernevasking av en hel yrkesgruppe. Resultatet er at man ikke reagerer adekvat på stadig grovere overtramp fra en ledelse som evaluerer kirurgene ut fra helt andre kriterier enn best mulig individuell pasientbehandling. Når man da over år finner det nytte- løst å reagere med verbal motstand, gir man egentlig opp. Det resulterer i den lett ironiske setningen i slutten av aktuelle avsnitt: «Så ulik kan verden fortone seg ...», og så ikke noe mer. Faktisk er situasjonen kritisk for hva slags kirurger som ales fram. Når man ser at denne sommerferiekritik- ken i praksis aksepteres, forsterker det ytterligere nevnte hjernevasking av kollegiet. Sakte blir det aksept for mer ukritiske indikasjoner for opera- tive inngrep, slik at det å komme med motforestillinger blir som å banne i kirka. Dette er en farlig utvikling hvor vi som yrkesgruppe kan være i ferd med å svikte på det helt elemen- tære som kirurger. Er vi i ferd med å operere pasienter for å tjene inn DRG-poeng? Når jeg ser det hele fra litt avstand, ville et ultimatum være på sin plass i den situasjonen som nevnes her i «Overlegen». Enten trekker ledelsen tilbake sin kritikk uforbeholdent og ber om unnskyldning, eller så nekter man som kollegium å forholde seg til en slik ledelse og underkjenner dens autoritet. Mottiltaket må være aktivt å motarbeide ledelsen sin uetiske holdning og styrke kollegenes etiske integritet. Her synes jeg Legefore- ningen er for ettergivende og uvillig til å sette hardt mot hardt. Dermed uteblir korrigerende etiske signaler til støtte for den enkelte kirurg. Man kan ikke lenger forvente at en avde- lingsoverlege eller seksjonsoverlege vil komme med slike signaler. De er ansatt på kriterier som sier at det gjør de ikke. Når blir det da aktuelt å gjøre mer enn bare å konstatere hva som skjer? Burde ikke Legeforeningen oppmun- tre til en form for sivil ulydighet innad på avdelinger som opplever slikt som her er nevnt? Jeg tror det ville ha støtte i befolkningen om man fikk belyst situasjonen slik at de fak- tisk forsto hva som foregår. Legefore- ningen kunne gå ut med en informa- sjonskampanje, og i etterkant av det oppfordre legene til å boikotte en slik ledelse og heller lede avdelingen selv, på egne etiske premisser. • Noen refleksjoner rundt lederen i septemberutgaven 2019 Arild Egges leder i «Overlegen» fra september 2019 leste jeg med interesse. Med bakgrunn som pensjonert kirurg vekket den til live noen betraktninger som jeg slet med de siste årene i aktiv kirurgisk tjeneste. Fikk derfor lyst til å dele noen tanker i den sammenheng med «Over­ legens» lesere. Det gjelder spesielt avsnittet hvor det refereres til kolleger som etter en travel sommerferieavvikling, blir møtt med kritikk for å ha operert for få traumepasienter og i tillegg for få reoperasjoner, da dette ga for lite økonomisk inntjening. Av Leif Eltvik, pensjonert overlege fra kar/thorax avdelingen på AHUS Leserinnlegg ›› OVERLEGEN 4-2019 63