Overlegen nr. 4 - 2020

OVERLEGEN 4-2020 24 TEMA - FORSKNING ›› Hvem er det som skal fremskaffe denne kunnskapen? Vi mener det må være de faglig sterk­ este og mest ambisiøse legene. Det er en alt for viktig oppgave til å overlate til hvem som helst. Legene er uvurder- lige i å bringe faget fremover og sikre at pasientbehandlingen har det beste kunnskapsgrunnlaget. Paradoksalt er det slik at vi er avhengige av å rekruttere legestandens klokeste hoder, samtidig må de være «dumme» nok til å aksept­ ere ansettelsesvilkårene. Legestipendiater ligger ofte mer enn 100 000 kroner lavere i grunnlønn enn sine LIS-kollegaer. Om vakttil­ legget tas med i regnskapet, kan en aktiv og ambisiøs forskerlege tjene halvparten av en tilsvarende aktiv og vaktglad lege, selv med lik erfaring og kompetanse. Overleger med bred og relevant klinisk erfaring har de beste forutsetninger for å stille relevante vitenskapelige spørsmål. De møter tilsvarende utfordringer som de yngre legene og risikerer å halvere sin kliniske grunnlønn om de erstatter tid i klinikk med forskning. Det er uakseptabelt. Norges Forskningsråd og Helse Sør- Øst har en rundsum på 1 125 000 kroner i 2020 for en doktorgradsstipendiat eller forsker i sine tildelinger. Dette gir mulighet for å tilby konkurransedyktig lønn til de beste legene. Imidlertid opplever vi at når vi fremmer krav om at leger må få konkurransedyktig lønn for å forske, blir vi ofte møtt med argumenter om at mange andre enn leger kan være kvalifiserte for stillinge- ne. De er gjerne akademikere med 5 års universitetsutdannelse og forsknings- fokusert mastergrad, men helt uten klinisk kompetanse. Det er altså ikke bevilgningen som begrenser lønningene, men heller arbeidsgiver sin vilje til å akseptere at man må betale for å gjøre akademia til en attraktiv karrierevei også for leger. Fortsatt er det heldigvis mange leger som tar doktorgrad innen de kliniske fagene, men det er viktig å huske på at doktorgraden bare er begynnelsen på forskerutdannelsen. For å kunne forske frem viktige nye behandlinger for pasi- enten, må forskeren oftest gå den lange veien via postdoktor-, amanuensis- og til slutt professorstillinger. Denne lange akademiske karriereveien, med relativt lav lønn og stor arbeidsinnsats, er nok et hinder for mange allerede høyt kvalifiserte leger. Vi risikerer derfor å miste de beste kandidatene. Om det blir færre leger som satser på en karrierevei i klinisk forskning, vil vi på sikt få samme situasjon som i de basalmedisinske fagene der stadig færre professorer er leger. I sin ytterste konsekvens vil dette føre til at forsk­ ningen ikke er forankret i klinikken og at forskningen får liten eller ingen klinisk relevans. Konsekvensen er at pasienten ikke får den best mulige behandlingen. Lønnsforhold for forskere Å jobbe for lønnstillegg til de under­ betalte forskerlegene er en frustrerende jobb. Jobben kan sammenlignes med å bære vann oppover elven. Forsker- stillingene er oftest midlertidige. Selv Leger som forsker er navet i kunnskapsbasert medisin Begrepet evidensbasert medisin eller kunnskapsbasert medisin ble introdusert i 1992 og er kjernen i vestlig medisin (1) . Kunnskapsbasert medisin ble definert av David Sackett som «bevisst, eksplisitt og skjønnsom bruk av beste tilgjengelige evidens i beslutninger om individuelle pasienters helse» (2) . Det handler altså om pasienten sitt beste, men for å kunne tilby pasientene best mulig behandling, må vi ha et solid kunnskapsgrunnlag. Av Bendik Chr. Brinchmann, Erik Sveberg Dietrichs, Espen Andre Haavardsholm og Mette Kalager . Alle er medlemmer i styret i Leger i vitenskapelig stilling (LVS) Foto: Niklas Lello