Overlegen nr. 4 - 2020

OVERLEGEN 4-2020 59 Hvorfor ønsket du å bli leder i Of ? Nysgjerrigheten og gløden ble tent da jeg startet som lokal tillitsvalgt for psykiatrien i Sør-Trøndelag i 1996. Jeg fikk raskt plass i Landsrådet i Of og mulighet til gjesteplass på bakerste benk i det store og ærverdige Lands- styret i Legeforeningen. Disse samling- ene var spennende og inspirerende arenaer for viktige saker i helse-Norge. Men også sosiale fellesskap, moro og høytid, og spennende kamper om inn- flytelse. Jeg fikk en god modningspro- sess i Of: Først var jeg 2. vara til Of-­ styret, så 1. vara, og endelig fra januar 2009 fast styremedlem/nestleder. Leder- vervet fra 2011 oppfylte ønsket om å være lagleder for et høykompetent styre med imponerende innsikt og erfaring landet rundt. Foran oss, der ute ved «fronten» i sykehusene, hadde vi sterke tillitsvalgte som jobbet for medlemmene sent og tidlig. I ryggen hadde vi svært dyktige sekretariat i både Legeforen­ ingen og Overlegeforeningen. Håpet var å kunne finne de gode løsningene for alle, inklusive pasient­ ene, ved å bruke dialog og medbestem- melse som verktøy. Jeg visste at sammen er vi sterke, når vi behersker «alt fra pinsett til slegge». Men jeg husker godt den ærefrykt og beven, og respekt for jobben, jeg følte da funksjonstiden trådte i kraft ved midnatt 1. september. Jeg var nesten forundret over at telefonene fra presse og medlemmer ikke kimte allerede utover natten. Åtte år senere var jeg er dypt takknemlig for perioden som leder for fire sterke styrer. Hvilken sak brant du mest for som leder? Jeg må svare flere. Veldig mange og store saker var oppe i tiden. Jeg kom inn i rollen etter en offensiv og god forgjenger. Nasjonal helse- og sykehus- plan var satt på dagsorden av Of-styret 2009-2011, og ble et stort og sentralt tema i årene som fulgte. Mange med meg var opptatt av fenomenet «desen- tralisere det man kan og sentralisere det man må». Men vi opplevde at sentraliseringen ble altfor sterk. Lokal- sykehusene og tilbudet til folket i hele landet var under press, så her måtte noe gjøres. Og vi tok fatt. Årene var sterkt preget av motstand mot foretaksreformens slagsider og det jeg vil kalle «den altfor vellykkede effekten på økonomistyringen» av spesialisthelsetjenenesten. Vi opplevde sykehusene som «overstyrt og under­ ledet». Økonomifokuset fikk en annen dimensjon og nomenklatur i hverdagen enn tidligere. Klinikerne fikk opplev­ elsen av å spille andrefiolin. Veien opp gjennom «styringsstrengen» var veldig lang. Lederne nede i systemet fikk ikke den desentraliserte myndigheten som modellen la opp til, særlig ikke de nær- mest pasientene og de ansatte. Mange ble mer administratorer enn ledere, og mange leger vegret seg for å gå inn i slike lederroller. Negativt ladete begrep som følge av foretaksmodellen florerte: «Hard HR», fagforeningsknusing, fryktkultur, trus- sel mot ytringsfrihet i sykehus, om­ stillingstrøtthet og «byråkratitis». Vi kjempet for medbestemmelse og faglig kvalitet og åpenhetskultur, til beste for pasientbehandling og arbeidsmiljø. Det bygget seg opp en sterk frustrasjon over å bli behandlet som brikker og ikke kunnskapsarbeidere med ansvar. Litt forenklet kan man si at det hele kulminerte med den store og vellykkede legestreiken i 2016. Arbeidsforhold i bred forstand for overleger er selvfølgelig en sentral oppgave for Of-lederen. Som forgjeng­ erne opplevde vi utslagene av penge- mangel i helsetjenesten. Motparten og politikerne avfeide oss med at vi bare maste om penger. Vi endret retorikken til å si at det var «manglende samsvar mellom oppgaver og ressurser». Det var det mer forståelse for, men ikke mange politikere var villige til å fortelle hva som skulle prioriteres ned. Og det satt åpenbart langt inne, mest i Finans- departementet vil jeg tro, å «tillate» mer penger til helse. Frykt for syke- husene som bunnløse sluk var stor. At nye sykehus ble bygget for små var et av resultatene av at våre lokale og sentrale tillitsvalgte ikke ble hørt. Mange har kunnet si: Hva var det vi sa. Dessverre. Mangelfulle kontorløsninger for overleger har vært en del av dette. Ta Ahus som et eksempel: I foajeen ved hovedinngangen i sykehuset er det så høyt under taket at det nærmest er som himmelhvelvingen å regne. Men når man kom opp til overlegenes kon- torplasser, satt de tett i tett i overfylte felleslokaler stappet med hyller til – BENTE MIKKELSEN – LARS EIKVAR – SIRI TAU URSIN – ARNE LAUDAL REFSUM – JON HELLE Jon Helle 61 år Tidsperiode som Of-leder: 2011-2019 Andre sentrale verv i Legeforeningen: Dnlf: - Sentralstyret 2009-2019, deriblant visepresident 2013- 2017 (for presidentene Hege Gjessing og Marit Hermansen) - Landsstyret 2007-2019 - Valgkomiteen fra 2019 - Styremedlem i Fond for kvalitets- forbedring og pasientsikkerhet fra 2017 - Diverse forhandlingsutvalg og -delegasjoner 2007-2019 Of: - Landsrådet Of 1996-2019 - Styremedlem 2007-2011, leder 2011-2019 - Valgkomiteen fra 2019 Hva gjør du nå? I alle mine lederår i Of jobbet jeg som overlege på St. Olavs hospital en dag i uken og hadde noe under- visning som universitetslektor på NTNU. Dette gjorde det lettere å komme tilbake til klinisk jobb. Nå er jeg overlege og universitetslektor og kjenner på verdien av kontakt med pasientene, dem vi er til for. Jon Helle