Overlegen nr. 4 - 2021

OVERLEGEN 4-2021 83 utstyrt i forhold til behovene. Hart mente det var nødvendig med en selektiv redistribuering av helsetjen­ ester. Han mente at en markedsstyrt fordeling av helse var historisk utdatert og en sosialt primitiv organisering. Loven om omvendt omsorg var mer ut- talt når markedskrefter fikk dominere og det var derfor nødvendig med en bedre styring om helse skulle bli mer jevnt fordelt. Leger måtte plasseres der hvor de kunne gjøre en forskjell og gis tid og utstyr nok til å løse oppgavene på en god måte. Det er ikke vanskelig å trekke paralleller frem til vår tid hvor så mange som 700.000 nordmenn nå har privat helseforsikring. Legeforeningen har sett med bekymring på utvikling i retning av et todelt helsevesen og har hele tiden vært klar på at en sterk offentlig helsetjeneste skal være første- valget for både pasienter og leger. Ikke minst i forkant av høstens valgkamp var Legeforeningen tydelig på dette når vi krevde en kraftig styrking av både primærhelsetjeneste og sykehus for å stoppe grunnlaget for fremveksten av et helsetilbud på siden av det offentlige - kun tilgjengelig for dem med betalingsevne. Helsetjenestens utforming er viktig Også Hart pekte på at helsetjenesten ikke er den viktigste faktoren som på- virker dødeligheten og sykeligheten i samfunnet. Bedre ernæring, boforhold, sysselsetting, arbeidsmiljø og utdanning – i tillegg til fravær av krig er det poli- tikernes ansvar å jobbe for. Men Hart fokuserte på at helsetjenestens utfor- ming var viktig for best mulig å kunne bøte på forskjellene mellom grupper. Han mente den beste garantien for dette var at det måtte være et nasjonalt tilbud om en omfattende helsetjeneste som var tilgjengelig for alle. Den måtte også være gratis når det var nødvendig å benytte seg av den. Helsetjenesten måtte derfor være finansiert via skatte- seddelen, mente Hart. Sosial ulikhet i Norge Selv om vi i Norge blir generelt friskere og lever lengre ved at vi de siste 15 årene har opplevd en 30 % reduksjon i tidlig død for dem under 70 år, er det fortsatt slik at forskjellene innad i befolkningen blir større. Mellom fylker og bydeler i f.eks Oslo er det opptil 8 års forskjell i forventet levealder som skyldes sosio- økonomiske forskjeller. Siden vi i helse- vesenet ser at ulikhet i helse og leve­ alder med bakgrunn i ulik utdanning og inntekt fortsatt gjør seg gjeldende og til dels øker, har Legeforeningen ønsket å sette fokus på hva vi kan gjøre for å jevne ut forskjellene. Faglands- rådet vedtok våren 2021 en resolusjon om sosial ulikhet i helse som forplikter oss til å jobbe videre med denne tema- tikken. Vi må forsøke å identifisere hvor vi som helsearbeidere kan bidra til likeverdige helsetilbud gjennom å legge til rette for at alle pasienter har forutsetning for å forstå, vurdere og bruke helseinformasjon og tilbud om behandling. For å kunne tilby like­ verdige helsetjenester må vi bli enda flinkere til å identifisere dem som sliter med å nyttiggjøre seg av helse­ tilbudene. Vi må kanskje gjøre mer for å aktivt søke opp de dårlige etter- spørrerne og sørge for å hjelpe dem som sliter med manglende helsekom- petanse. Ekstra viktig er det å passe på at ikke en stadig økende digitalisering i helsevesenet ytterligere forvansker tilgangen til helsetilbudene. Forskjeller selv når det er gratis Da Statens institut for folkesundhet i Danmark oppsummerte sosial ulikhet i helse og sykdom i perioden 2010-17 fant en at selv om helsetilbudene var gratis, slik som i livmorhalsprogram- met og i tykktarmscreeningpro- grammet, var det en økende sosial ulikhet i perioden. De fant også at det var en svært tydelig forskjell når det gjaldt konsekvensene av alvorlig sykdom - både når det gjaldt overdødelighet og retur til arbeidsmarkedet etter sykdomsforløpet. Dette var tilfellet ved for eksempel iske- misk hjertesykdom, cerebrovaskulær sykdom, KOLS, brystkreft, lungekreft og tykktarms­ kreft. Ved alle sykdommene var dødeligheten de første fem årene høyest blant personer med lavest utdanningsnivå, akkurat som de i mindre grad vendte tilbake til arbeids- livet etter vellykket behandling. I en norsk studie fra 2017 viste sosio- logen Jon Ivar Elvestad at selv blant alvorlige syke kreftpasienter var det slik at de med høyere utdanning fikk signifikant flere sykehuskonsultasjo- ner enn pasienter med lav utdanning. Flinkere til å differensiere I en nylig publisert studie fra LEFO presenterer Berit Bringedal og Karin Rø funn som kan tyde på at norske leger i økende grad er positive til å ta med pasientenes sosioøkonomisk status i beslutninger rundt medisinsk behandling. Selv om det i vår etiske kodeks heter at det er de medisinske behovene som skal vektlegges, kan det over tid se ut til at norske leger er i ferd med å endre seg i synet på hvor- dan «behov» blir tolket. Når ikke-medi- sinske forhold viser seg å ha såpass mye å si for utfallet av medisinsk be- handling, ser det ut til at vi er mer villi- ge til å ta med pasientens sosioøkono- miske status inn i vurderingene for ikke bare å tilby like helsetjenester, men likeverdige helsetjenester. Det er en tendens som gir håp og som Julian Tudor Hart nok ville ha nikket aner- kjennende til. • Legeforeningens fagakse Interessert i sosial ulikhet i helse? Få med deg Legeforeningens frokostseminar i Legenes hus 25.1.22 der tema er sosial ulikhet i helse og kommende episoder av podcasten Legeprat der det kommer flere episoder med denne tematikken.