Overlegen nr. 4 - 2021

OVERLEGEN 4-2021 84 D igitale ferdigheter regnes som grunnleggende i skolen, og stadig mer av opplæringen foregår på skjerm. I 2020 ble fag og læreplaner fornyet med mer vekt på digital kunnskap (1) . Det er imidlertid økende bekymring for effekten av skjermtid på barn og ungdoms fysiske og psykiske helse. Det er kunnskapsgrunnlag for at skjerm- tid er forbundet med overvekt og mindre fysisk aktivitet, samt negativ effekt på mental helse, søvn og kognitiv utvikling (2-5) . Skjerm for læring og sosial deltakelse Som fagpersoner får vi jevnlig spørs- mål om hva som er anbefalt bruk av skjerm for barn og unge, og hvilke risikofaktorer som er forbundet med skjermbruk. Foreldre spør om hvor mye skjermtid de skal tillate, og når man bør avslutte bruk av skjerm på kvelden. Forskning viser sprikende funn, og det finnes ingen fasitsvar. Det finnes imidlertid retningslinjer om skjermbruk, og i de senere år har det kommet anbefalinger om sammen- setning av fysisk aktivitet, hvile og søvn. Å etablere en sunn skjermkultur i en familie fra barna er små krever bevissthet og vilje. Dette gjelder i enda større grad der foreldrene vil stramme inn på en liberal praksis. Foreldrenes situasjon og det sosiale trykket fra jevnaldrende til å være i skjermmodus påvirker praksis. For- eldre opplever ofte avlasting når barna forholder seg til skjermen. For ung- dommer som vil delta i det sosiale livet er smarttelefonen best å betrakte som en del av kroppen. Det sosiale livet fortsetter etter leggetid, og økende søvnvansker hos barn og unge relateres til bruk av mobil, Ipad eller spill på kvelds- og nattestid. Det anbefales tydelige rammer for bruk av skjerm (5) . Brudd med utviklingsbetingelser American Academy of Pediatrics (AAP) publiserte retningslinjer om skjermbruk hos barn og ungdommer allerede i 2016, med anbefaling om å begrense skjermtid for barn i alderen 2–5 år til en time om dagen og kun tillate høykvalitetsprogrammer. I til- legg, en relativt diffus anbefaling om å begrense skjermtid for barn over seks år etter en felles avtale inngått i familien (6) . The Canadian Pediatric Society publiserte lignende retningslinjer i 2017. Disse ble imidlertid kritisert for å ikke være basert på sterke vitenskap­ elige studier. AAP hevder at sped- og småbarn på bakgrunn av umodne sym- bolske-, hukommelses- og oppmerksom- hetsevner ikke kan lære av digitale medier som de gjør gjennom sosiale og personlige interaksjoner med om- sorgspersoner (6) . Interaksjon med omsorgspersoner innebærer en integrert utvikling av kognisjon, emosjoner og motorikk i samspill, mens skjermen til- byr begrensete sansemessige erfaringer. Videre har små barn vansker med å overføre kunnskap tilegnet gjennom skjermen til deres tredimensjonale, eller fysiske, opplevelse (7, 8) . Dette inne- bærer et brudd med barns utviklings- betingelser gjennom tusener av år, og betinger en føre-var-holdning til skjermrevolusjonen vi er vitne til i dag. Legeforeningens fagakse Skjermbruk – til glede og besvær Skjermens rolle i informasjonsformidling er sentral innen så godt som alle livsområder. Ved siden av skjermens lys- og lydsignaler og tiden den okkuperer, formidler den spesifikt innhold, og ikke minst er den medium for interaktiv utfoldelse. Innholdsleverandører og sosiale medier har stor betydning for våre sosiale liv. Vi begynner å få kunnskap om virkningen på sosiale mønstre, på psyken og på hjernens utvikling. Av Sean Wallace, Oslo universitetssykehus og leder i Norsk barnenevrologisk forening, Linn Breen Herner og Stein Førde, Oslo universitetssykehus. ›› Artikkelen har vært trykket tidligere i Paidos. www.paidos nr. 36 (3) 2020 side 142-144.