OVERLEGEN 4-2023 29 «Mer penger og flere fagfolk» står øverst på ønskelisten til de fleste ledere i offentlig helsetjeneste. Og at disse to ønskene neppe kommer til å bli innfridd, er jeg rimelig sikker på. Særlig ikke det siste. Ifølge utredningen «Tid for handling» er vi godt stilt i Norge. Enn så lenge, i hvert fall. Vi har høyest andel sysselsatte innenfor helse i verden, og er blant landene som bruker desidert mest av fellesskapets økonomiske ressurser på helsetjenester. Så hva er egentlig problemet? Mange arbeidsgivere sliter med å få tak i tilstrekkelig personell, det blir færre ansatte per pasient, og kommunale helsetjenester har behov for en større andel av tilgjengelig helsepersonell i tiden som kommer. Dette er alvorlig, for uten fagfolka har vi ingen helsetjeneste. Lederne i helsetjenesten må lede ut fra dette perspektivet. Faget og pasienten skal alltid settes først. Fagfolka må involveres, og samtidig er det vår plikt som ledere å ivareta helheten og langsiktigheten. Vakter på bekostning av utredning og behandling Beskrivelsene over er basert på hvordan jeg ser norsk helsevesen anno 2023, før den varslede krisa egentlig har truffet oss. Så hvordan bør vi lede i det landskapet? Selv mener jeg det på et overordnet nivå reiser mange prinsipielle og smerte- fulle spørsmål, og det er vår plikt som ledere å løfte fram disse spørsmålene. Et slikt vondt og vanskelig spørsmål, er hvor mye av fagfolkenes arbeidstid som kan legges utenom dagarbeidstid. Sagt på en annen måte: Hvor mye av ressursene i helse- tjenesten skal vi binde opp i vakter? Jo mer tid våre fagfolk benytter som vaktarbeid, jo mindre tid igjen til utredning og behandling av de mange pasientene som venter i helsekø. I tillegg vet vi at majoriteten av dagens unge leger ikke vil være lege 24 timer i døgnet. Mange av dem ønsker, forståelig nok, en bedre balanse mellom arbeid og fritid enn hva en del av deres forgjengere gjorde, noe de siste måneders debatt rundt #legermåleve underbygger. At samfunnet er tjent med at flest mulig av de som er utdannet til å jobbe innenfor helse blir værende i sektoren, er enkel matematikk. Vi må vurdere hvordan eventuelt færre vakter påvirker helsetilbud for innbyggerne og finne balansen mellom akutte behov og hva som gagner helheten best. For å finne den balansen, må vi lykkes med å involvere og lytte til de som står i førstelinjen. Ikke involvering i form av endeløse ørkenvandringer av lange utredninger og abstrakte prosesser, for det har vi strengt tatt hverken råd eller tid til lenger. Men gjennom godt ledede prosesser. Helheten er tross alt større enn hver og en av oss. Helsetjenesten trenger både øyeblikkelig handling og langsiktig helhetstenking. Lokale tilbud vs sentralisering Å sikre trygge rammebetingelser og gode arbeidsvilkår for leger og sykepleiere på kort og lang sikt, er en viktig lederoppgave. Her må vi som ledere evne å prioritere, fordi det henger tett sammen med et annet stort og vanskelig spørsmål: Hvor mange lokale småtilbud kan vi ha, og hvor mye bør sentraliseres? For befolkningen vil det oppleves trygt å ha et tilbud i nærheten. Samtidig må vi som sitter med ansvaret stille oss følgende svært ladede spørsmål: Går de mange små tilbudene vi har rundt omkring på bekostning av det helhetlige tilbudet? Hvordan kan vi balansere lokal tilstedeværelse samtidig som vi sikrer tilstrekkelige spesialisthelsetjenester for fremtiden? For meg handler forsvarlig og helhetlig ledelse om å sikre tilstrekkelige spesialisthelsetjenester til alle innbyggerne for fremtiden. For å få til det, må vi gjøre tøffe prioriteringer. Jeg har selv erfart at spørsmålet er vanskelig og betent, fordi det også handler om statlige arbeidsplasser rundt om i landet. Altså vil det alltid danne grobunn for et stort lokalpolitisk engasjement – og ikke sjelden havner sakene i rikspolitikken også. Det siste året har ulike offentlige utredninger gitt oss et godt og gjennom- arbeidet kunnskapsgrunnlag som belyser utfordringene norsk helsetjeneste står overfor. Kunnskapsgrunnlaget blir gjenstand for politisk diskusjon for riktig retning for landet med mål om å sikre en bærekraftig helsetjeneste. Min erfaring er at enkelte politikere møter seg selv i døren når ledere treffer beslutninger som berører mikroperspektivet. Altså når en konkret vaktordning eller et pasienttilbud står i fare for å forsvinne. Opplevelsen min er da at faktagrunnlaget kan bli lagt til side, og jeg tror det blir gjort for å sikre seg fortsatt støtte til neste valg. Et ferskt eksempel fra egen ledergjerning er det store engasjementet Vi må dra lasset sammen Mangel på fagfolk er ikke et problem vi kommer til å løse, men er et vedvarende premiss for oss som skal levere de beste helsetjenestene. Det stiller krav til ledere i både offentlig og privat sektor. ›› Av Øyvind Bakke, administrerende direktør, C-Medical Group Foto: C-Medical
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy