OVERLEGEN 4-2023 30 rundt helseforetakets beslutning om å legge ned Mork rehabiliteringssenter og flytte senger til Ålesund. I et fylke med 265 000 innbyggere og fire akuttsjukehus, hadde Helse Møre og Romsdal tre lokasjoner hvor innbyggerne ble tilbudt spesialisert rehabilitering: To frittliggende institusjoner og et større fagmiljø i Ålesund sjukehus. Bygningsmassen på Mork hadde et betydelig vedlikeholdsetterslep. Det ville kostet fellesskapet godt over 70 millioner kroner å utbedre den. Mork utgjorde bare én av over 180 seksjoner i Helse Møre og Romsdal, og 70 millioner kroner er mer enn det totale årlige vedlikeholdsbudsjettet til hele helseforetaket. Ville utbedring av bygningsmassen på Mork være god forvaltning av fellesskapets verdier? Et viktig prinsipp i helsetjenesten er at tjenester som folk trenger ofte, skal vi tilstrebe at de får nært der de bor, mens vi kan akseptere lengre reisevei til tjenester folk trenger sjeldent. Så vi besluttet å slå sammen fagmiljøene i Ålesund og på Mork, til stor ståhei og høylytte protester. Veldig mange, spesielt fra politisk hold, var svært negativ til beslutningen, og mente dette fikk store konsekvenser for pasientene. Det ble arrangert fakkel- tog, rikspolitikerne valfartet til Sunnmøre, og mye ledertid ble brukt på å svare ut utallige bekymringsmeldinger fra fjern og nær. Fasiten i dag er at avdelingen i Ålesund har rekruttert svært godt, sengepost og behandlingsareal har fått et ansiktsløft og pasientene er veldig fornøyde. Helseforetaket drifter det samme tilbudet med over ti årsverk mindre, og helseforetaket unngikk en kjemperegning for oppgradering av bygningsmassen. I lys av Helsepersonellkommisjonens rapport, mener jeg beslutningen var helt riktig. Vi sikret at befolkningen får samme tilbud i fremtiden, med bruk av færre ressurser. Ingen fagfolk må løpe fortere av den grunn – vi frigjorde tvert imot helsepersonell som potensielt også kan jobbe i kommunale helsetjenester – et forvaltningsnivå som skriker etter flere folk. Politikerne vedtar – lederne iverksetter Politikerne vedtar hvordan vi skal innrette helsetjenesten i Norge. Helsepersonellkommisjonen sier at det kreves ny politikk og nye holdninger for å endre kurs og sikre helsetjenester til befolkningen også i fremtiden. Oversatt for meg så betyr det politikere som må vedta retningen på makronivå, og lederne i helsetjenesten skal etterleve politikken og gjennomføre på mikronivå. For at det skal fungere, må politik- erne la dem gjøre jobben sin, og ikke blande seg inn når makro treffer mikro – selv om neste valg nærmer seg. Dessverre tror jeg mange toppledere i offentlig sektor kjenner på unnlatelsessynder: Beslutninger om driftsmessige forhold som de gjerne skulle håndtert, men som de enten ikke orker å gå inn i fordi det er for belastende, kan koste dem stillingen, eller blir stoppet politisk. Jeg er selv intet unntak. Erfaringsmessig vet vi at dette skaper uro, og at mer uro i den offentlige helsetjenesten øker sjansen for at flere fagfolk blir lei og enten forsvinner ut av helsetjenesten eller søker seg over til oss i det private. En slik flukt er ingen tjent med. Selvsagt tar vi i det private gjerne imot gode fagfolk, men jeg står fast ved at de sterkeste fagmiljøene må bygges i det offentlige. Den private helsetjenesten som pådriver for nye løsninger Kommisjonen slår også fast at det er behov for begrensende valg. Det betyr at det vil bli et økende sprik mellom hvilke forventninger befolkningen har, og hvilke muligheter den offentlige helsetjenesten kan tilby dem. Så lenge det finnes etterspørsel, vil noen etablere et tilbud. Slik fungerer markedskreftene. «Noen» vil være private helseaktører. Derfor kan mer begrensende valg i det offentlige bety stor vekst for privat helsetjeneste. Som toppsjef i et privat helseforetak, mener jeg, kanskje litt overraskende, at samfunnet ikke er tjent med at denne veksten blir for stor. Mange vil vegre seg for å nevne «marked» og «helsetjenester» i samme setning, men vi må også forholde oss til realitetene.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy