OVERLEGEN 4-2023 36 De regionale helseforetakene skal innrette helsetilbudet i tråd med prioriteringskriteriene nytte, ressursbruk og alvorlighet. Behovet for prioritering er tydelig beskrevet i Spesialisthelsetjenestelovens §2-1a. I en rapport som Helsedirektoratet utarbeidet i 2018, («Prioritering på klinisk nivå»), står det - ikke uventet - at prioritering er kjent problematikk for klinisk helsepersonell, og at prioritering engasjerte klinikerne. Klinikere hadde imidlertid behov for mer kunnskap om det teoretiske grunnlaget for prioritering. I tillegg ville de vite mer om hvordan det kunne gjøres i praktisk arbeid. Et sentralt element i dette er at vi må bruke begrepene behandlingsbegrensning, sparsommelighet og prioritering korrekt. Behandlingsbegrensning, sparsommelighet og prioritering Behandlingsbegrensning vil si at vi avstår fra diagnostikk og behandling i situasjoner der det medisinsk sett ikke er i enkeltpasienters interesse. Det omfatter gjerne overbehandling i livets sluttfase. Denne typen problemstillinger henger ofte sammen med manglende avklaring av hvem som kan ta beslutninger, hvordan du samhandler med pasienter og pårørende, og hvem som tar de vanskelige samtalene. Et annet eksempel er overdiagnostikk og overbehandling på grunn av faglig usikkerhet eller ytre press. Generelt vil en endring i praksis ikke være uttrykk for prioritering, men heller kvalitetsforbedring. Med sparsommelighet mener vi at utredning og behandling gjennomføres, men at de enkleste og billigste mulige løsningene brukes. Sparsommelighetsprinsippet er nedfelt i Helsepersonelloven §6: Helsepersonell skal sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasient, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig tidstap eller utgift. Å velge billigste pasienttransport eller bruke det billigste legemiddelet blant like gode legemidler er eksempler på dette. Prioritering vil si at vi avstår fra det som er i pasientens eller helsetjenestens interesse. Dette gjør vi for å for å flytte ressurser til andre pasienter eller oppgaver, der forholdet mellom kostnad og nytte er bedre. Spissformulert fra NOU 1987: 23 kan man si at «Å prioritere betyr å si nei til noe». I situasjonen helsetjenesten står i, hvor vi har begrensete ressurser, vil manglende bevissthet rundt opp-prioritering av noe raskt kunne føre til en ubevisst nedprioritering av noe annet. Da kan for eksempel en rolig pasient som ikke roper høyt for egne interesser, eller en pasientgruppe som i mindre grad kan RHF-SPALTEN Prioritering i helsetjenesten: Overlegenes bidrag er avgjørende Prioritering er en daglig utfordring for helsepersonell og ledere. Som premissleverandører i avdelinger og sykehus har overleger et spesielt viktig ansvar. Det kan være nyttig å skille mellom behandlingsbegrensning, sparsommelighet og nettopp prioritering. Av Bjørn Egil Vikse, fagdirektør i Helse Vest RHF ›› Foto: Eirik Dankel, Helse Fonna
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy