Overlegen nr. 4 - 2023

OVERLEGEN 4-2023 38 Utgangspunktet for all helsehjelp er samtykke til behandling. Dette tar vi vanligvis for gitt, både i somatikk og psykiatri. Pasientene har kommet til oss for hjelp, de søker bistand til å finne ut av hva som plager dem, og hvordan de kan avhjelpes plagene sine. Noen ganger er sykdom eller annen årsak til svekkelse til hinder for å ta imot helsehjelpen. Vanligvis tenker vi at dersom vedkommende hadde kunnet ivareta seg selv, så hadde de ønsket at vi tok godt vare på dem mens de selv ikke var i stand til det. Her reises spørsmål hvor jus og medisin møtes. Velgjørenhet er målet vårt, og de fleste av oss tenker at det vi tilbyr er til det beste for pasienten. Noen ganger er det vanskeligere enn som så, nytteverdien må settes opp mot belastningene og pasientens autonomi settes på prøve. Vi møter tidvis pasienter som har sykdom og plager vi ønsker å behandle, hvor de samtidig ikke ønsker hjelpen vi tilbyr. De som ikke ønsker behandling er ingen ensartet gruppe. Noen har sykdom med dårlig prognose, andre har sykdom som påvirker innsikt og tenkning om lidelsen, andre har vonde opplevelser med tidligere behandling. Regjeringen Støre nedsatte 5. mai 2022 et ekspertutvalg som fikk i oppdrag å evaluere vilkåret om manglende samtykkekompetanse for bruk av tvang i psykisk helsevern. Rapporten har vist oss det mange av oss tenkte. Innhold og kvalitet i vurderingene kommer an på en rekke faktorer. Vår egen kompetanse og erfaring er av stor betydning for tolkning av loven og de konkrete vurderingene. Kompleksiteten i helsetjenesten, og hvordan blant annet styringssignaler, føringer, holdninger og hendelser i samfunnet, påvirker drift og forutsetninger. Alt henger sammen med alt, og dette illustrerer hvorfor vi må tenke på hvordan lovteksten føyer seg inn i en kontekst. Det er særlig prinsippet om selvbestemmelse som grunnleggende i behandling i helsetjenesten som legges til grunn for at vurdering av samtykkekompetanse ønskes videreført. Ekspert- utvalget ønsker samtidig å endre begrepet til beslutningskompetanse og legge vekt på bedret opplæring og forståelse hos helsepersonell. Det har blitt et økt fokus på nettopp selvbestemmelse i behandlingen, og økt fokus på å finne frivillige alternativer i behandlingen. Lovendringen av 2017 har imidlertid ikke medført redusert tvangsbruk, som var et uttalt mål. Dersom frivillige behandlingstilbud skal bidra til å forebygge tvangsbruk, så må terskelen for tilstrekkelige og adekvate behandlingstilbud senkes. Det rapporteres om høy avslagsprosent i psykisk helsevern, og at det er et trangt nåløye for å motta behandling på døgnbasis. Behandling foregår mange steder, i ulike sengeposter og i polikliniske eller ambulante settinger. Nedbyggingen av senger i psykisk helsevern har medført at det er kun de sykeste pasientene, og de som er i fare, som får et tilbud om innleggelse. Liggetiden er presset ned. Noen pasienter vil trenge perioder med døgnomsorg nær sagt uansett hvilket poliklinisk tilbud de har, da sykdomsbildet og omsorgsbehovet er av en slik art at man trenger tilgang på helsepersonell på døgnbasis. Det er derfor på tide å øke antall døgnplasser i psykisk helsevern utover dagens nivå dersom man ønsker å redusere tvangsbruk. Det får økonomiske og praktiske konsekvenser for helsetjenesten som må øke satsningen og vil fordre økte bevilgninger fra statlige styringsmyndigheter. Helsevesenets manglende evne til å beholde og rekruttere psykiatere vekker bekymring. Fagpersoner opplever at de ikke gis tilstrekkelig tid og rammer til å kunne gjøre det arbeidet de mener ville vært det beste for pasientene. Økte krav til dokumentasjon tar tid fra det direkte pasientarbeidet, gjør at hver enkelt lege får mindre tid til pasientkontakt. Det medfører i seg selv et økt behov for personell. Fordelene med økte krav til dokumentasjon må altså veies opp mot ulempene den økte tidsbruken gir. Man må kritisk vurdere dokumentasjonskrav i et fag med mangel på folk. Samtidig trenger vi tilstrekkelig med støttefunksjoner for klinikere, som de uunnværlige sekretærene, for å minke Samtykkekompetansevurderinger i psykisk helsevern Tidlig i høst leverte Samtykkeutvalget sin rapport der de evaluerte vilkåret om manglende samtykkekompetanse for bruk av tvang i psykisk helsevern. Samtykkekompetanse som begrep er viktig i ulike deler av helsetjenesten og i behandlingen av den enkelte pasient. Skrevet av Oda Solheim Hammerstad, spesialist i psykiatri og styremedlem i Overlegeforeningen Foto: Overlegeforeningen/ Thomas B. Eckhoff ››

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy