OVERLEGEN 4-2023 39 andelen arbeidstid som går til administrativt arbeide for fagpersoner som er mangelpersonell. Det er store forskjeller i tolkning og praktisk gjennomføring av tvungent psykisk helsevern særlig fordi man ikke forstår samtykkekompetanse og farekriteriet i tilstrekkelig grad. Dette er bekymringsverdig med tanke på etterprøvbarheten i det rettslige aspektet av etablering av tvang og tvangsbehandling. Over- og underbehandling som følge av ulik forståelse er en klar bekymring, og noen pasienter mister således retten til nødvendig helsehjelp som de ellers med stor sannsynlighet ville ønsket å motta. Pasientenes rett til behandling kan svekkes om klinikere ikke tolker at deres rett er innfridd grunnet usikkerhet i terskelen for lovanvendelsen. Her må lovbestemmelsen sees i sammenheng med antallet sengeplasser i psykisk helsevern, slik at man kan tilby pasientene tilstrekkelig stabilisering før utskrivelse til hjemmet og poliklinisk eller ambulant oppfølging. Mangelfull implementering av lovendringene: Det har i liten grad vært tilgang på veiledere og opplæring i hvordan gjøre samtykkekompetansevurderinger, som kan ha medført forskjeller i vurderingene. Det er ingen særskilt opplæring i dette på noe tidspunkt i grunnutdanningen i medisin eller i spesialiseringsløpet for psykiatere. Det er på tide at det utarbeides og implementeres opplæringsmateriell og kursing for de som i praksis skal gjennomføre vurderingene av pasientene. Loven skal anvendes av helsepersonell uten særlig opplæring i jus, noe som gir særlige krav til klart språk, også fordi konsekvensene av loven er store for pasientene. Det fattes langt flere vedtak om behandling uten eget samtykke etter lovendringen. Dette antas at skyldes blant annet endret vedtakspraksis ved behandling av pasienter uten samtykke- kompetanse som ikke motsetter seg helsehjelp. Det virker mot sin hensikt å kreve vedtak om tvang og tvangsbehandling for pasienter som ikke motsetter seg behandling, men ikke har forutsetninger for å ha tilstrekkelig innsikt og forståelse for egen helsetilstand. Dersom man ser hen til andre deler av medisinen krever man ikke den grad av innsikt for å motta helsehjelp i rammene av frivillig behandling, her står psykiatrien i en særstilling. Veien videre: Det er nødvendig med en praksisnær tilnærming til loven, slik at vi setter den i et større perspektiv og kan gjøre kloke endringer til det beste for pasientene. Dersom psykiatere får rammer, verktøy og opplæring til å forvalte loven på vegne av samfunnet på en forutsigbar og smidig måte, vil dette være til fordel for den enkelte pasient, og bidra til å styrke rettsvernet. Dersom beslutningskompetanse gjøres til et læringsmål i forskriften om spesialistutdanningen vil det bedre kompetansen på dette lovområdet hos legene som fatter vedtak etter loven. Ved å øke kapasiteten på behandlingen i psykisk helsevern, vil man også kunne legge mer vekt på å finne tilstrekkelige behandlingstilbud og alternativer til pasientene, i den hensikt å senke terskelen for å få adekvat helsehjelp i psykisk helsevern og forebygge behovet for tvang. For å lykkes med dette kreves økte finansielle rammer, slik at det blir en reell økning i både kompetanse, antall psykiatere og behandlingstilbud. Det siste helsetjenesten trenger, er nye oppgaver uten tilførsel av økonomiske midler til å gjennomføre det. • Det er på tide at det utarbeides og implementeres opplæringsmateriell og kursing for de som i praksis skal gjennomføre vurderingene av pasientene. Illustrasjonsfoto: Wordley Calvo/stock.adobe.com
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy