OVERLEGEN 4-2023 50 Utviklingen av nye behandlingsmetoder i ortopedien har vært enorm de siste tiårene, uten tegn til å avta. Vi kan nå erstatte alle ledd av en viss størrelse, det finnes en anatomisk plate til enhver knokkel, og med artroskopiske instrumenter er det mulig å sy på plass hver minste lille bruskflik man finner på et MR-bilde. Men at noe er mulig betyr ikke at det er lurt. Helsetjenester med lav verdi (Low- Value Care) defineres som behandlinger som har liten eller ingen nytte for pasientene, men kan forårsake bivirkninger og i verste fall pasientskader. Nye medisinske behandlingsmetoder lanseres stadig. Metodene dokumenteres gjerne med pasientkasustikker uten kontrollgrupper, eller industrifinansierte studier med høy risiko for bias. Det stilles ikke krav til dokumentert bedre klinisk effekt av nye metoder før de lanseres på markedet. Det tar kort tid å etablere et nytt medisinsk tilbud, men det tar årevis for det faglige miljøet å systematisk etterprøve og eventuelt varsle om manglende effekt av behandlinger. Den jobben tilfaller alltid det offentlige helsevesenet, med sine begrensede ressurser. I mellomtiden kan pasienter ha gjennomgått en dyr og unødvendig behandling og i verste fall blitt utsatt for pasientskade. En vanlig årsak for medhold i Norsk Pasientskade- erstatning etter ortopediske kirurgi er manglende indikasjon for inngrepet (1). Å avklare hva vi skal drive med i det offentlige helsevesenet har lenge vært ønsket fra klinikere, men konkrete føringer fra politisk hold lar vente på seg. Prioriteringsdebatten kommer, har vi hørt i årevis. Men hvor kommer den fra? Hvem tør si nei? Svaret er delvis fra fagmiljøene selv. (Gjør kloke valg kampanjen til Legeforeningen er et godt eksempel). I løpet av de siste årene har det ortopediske miljøet i Norge bidratt til å avgrense indikasjonen for inngrep og redusere unødvendige operasjoner. Ved å gjennomføre gode randomiserte studier med skikkelige kontrollgrupper med fokus på pasientrapporterte resultater har vi lært at mer ikke alltid er bedre. Norske leger har bidratt til å endre behandlingen av degenerative meniskrupturer fra hovedsakelig kirurgisk reseksjon til fysioterapiveiledet rehabilitering uten kirurgi (2). Dette har ført til at antall kneskopier i Norge hos pasienter over 50 år er mer enn halvert de siste årene. Lovisenberg sykehus sammenlignet artroskopisk kirurgi med narre-kirurgi for degenerative skulderlidelser uten å finne forskjell mellom metodene (3). En norsk studie publisert i JAMA fant ingen effekt av ryggmargstimulering utover placebo (4). Nordsten studien, en multicenter RCT fra 16 norske sykehus, viste at det ikke er nødvendig med avstivning ved operasjon av tranghet i ryggkanalen (5). Metoden kan spare helsetjenesten for masse penger og pasientene for unødvendig liggetid i sykehus. En pågående studie ved OUS sammenligner skruefiksasjon av iliosakral-leddet med sham- kirurgi, uten å finne holdepunkter for at fiksasjon av leddet hjelper mot ryggsmertene. Studien vant pris for beste foredrag ved det ortopediske høstmøtet, som viser at fagmiljøet verdsetter disse avklaringene. Studier utgående fra sykehuset i Østfold har lært oss at en stor andel ankelfrakturer vi tidligere har operert kan klare seg med konservativ behandling. Et pågående doktorgradsarbeid fra OUS viser at dyre og moderne låseplater for behandling av olecranonfrakturer ikke er bedre enn billigere og enklere metoder. Verdens største studie av behandling for akillessenerupturer utgående fra Ahus viser at konservativ behandling har samme funksjonelle resultat som kirurgisk behandling (6). Det er ikke bare norske ortopeder som stiller kritiske spørsmål til egen praksis. Finske og danske kollegaer har vist at subakromiell dekompresjon ikke har bedre effekt enn konservativ behandling ved impingementsyndrom og svenskene har avklart at grad 3 luksasjoner av acromioclaviculærleddet ikke Legeforeningens fagakse ›› Hva skal vi drive med? Behovet for helsetjenester synes å være uendelig. Mange leger i sykehus opplever nå at etterspørselen er større enn hva vi klarer å tilby, med resulterende etterslep på poliklinikkene og lange behandlingskøer. I tillegg mangler vi folk til å gjøre jobben. I sommer svarte 17 (45%) av 38 norske ortopediske avdelinger at de har utlyst samme stilling mer enn 1 gang siste år, og 16 (42%) avdelinger hadde minst en ubesatt stilling. Vi som jobber på sykehusene har rett og slett for mye å gjøre. Da er det naturlig å spørre om vi må gjøre alt vi gjør. Av Per-Henrik Randsborg, leder av Norsk ortopedisk forening
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy