OVERLEGEN 4-2024 49 å ansette sykepleiere med spesialutdanning i psykiatri. Det fantes effektive medisiner mot alvorlige depresjoner, men først i 1996 fikk vi den første «lykkepillen» som kunne gis poliklinisk uten vesentlig risiko for bivirkninger og intoksikasjon. Langt flere kunne få også medikamentell behandling for sin depresjon uten å gå i knestående på grunn av blodtrykksfall. Overlegen (og oversykepleieren) hadde all makt. Det gjenspeilte seg i portrettmaleriene i kantinen på sykehuset. Det tok slutt. Vi fikk endelt ledelse, etter hvert på fulltid, og da gikk overlegene til klinikken med hud og hår og sjel. Siden så få av mine kollegaer grep anledningen til å bli leder på heltid, tror jeg det må ha vært en enighet blant oss om at det meningsfylte for en psykiater var å behandle pasienter. Med helseforetaksreformen fikk vi såkalte proffe styrer, og fra første stund ble det klart at de budsjettøvelsene med nedskjæringer vi hadde hatt tidligere år, nå skulle gjennomføres. Det var tid for å tenke på om vi burde interessert oss litt mer for å være ledere. Mangel på leger i psykiatrien er bekymringsfull. Det fører til ansvar for altfor mange pasienter man ikke kjenner, og legen risikerer å bli brukt som «reseptblokk». Vi må være der for å holde fokus oppe på de «ektefødte barn av psykiatrien», de med schizofrene og bipolare lidelser. Kvikkfiks virker ikke alltid. Ikke alt som teller kan telles. Mangler og frustrasjoner til tross: jeg tenker at vi har den fineste spesialiteten, med mulighet til å se på mennesket som helt, og ikke delt i kropp og sinn. • Illustrasjonsfoto: freshidea/stock.adobe.com
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy