OVERLEGEN 4-2025 13 når infrastrukturen eller sykehusbygg forbedres. Som forbruker forventer jeg å betale noe mer for et 4-stjerners hotellrom enn for et 2-stjernes hotellrom. Når sykehusene ikke har denne muligheten, er et alternativ å finansiere økte kapitalkostnader gjennom å redusere utgiftene som kan gjøres ved reduksjon av antall ansatte eller tjenestetilbud. Et annet alternativ er å øke volumet av tjenester som genererer stykkprisfinansiering, med de vridningseffektene som dette kan innebære. Fiktive kostnader Det grunnleggende paradokset med dette investeringssystemet er at sykehusene ofte må redusere tilbudet eller at ansatte må øke tempoet – på grunn av en slags fiktiv kostnad. Denne kostnaden oppstår når de pengene som staten bevilger til helseforetakene (altså til seg selv) endrer karakter fra en direkte bevilgning til et lån. Staten gjennom helseforetakene må derfor ofte spare penger for å betale renter til seg selv. Hvem bærer investeringskostnadene? Man kan gjerne spørre om hvorfor finansieringsordningen er designet slik. En årsak til dette kan være at helseforetakene skal «føle» kostnadene ved større samfunnsinvesteringer. Slik minnes de på at fellesskapets midler aldri er gratis og at enhver investering vil ha en alternativkostnad. I et ekte aksjeselskap ville denne mekanismen vært effektiv, fordi eierne faktisk risikerte å tape egne penger. I helseforetakene har man ingen eiere som føler slike personlige økonomiske tap. Verken helseministeren eller byråkratiet vil rammes personlig økonomisk hvis helseforetaket ikke leverer resultater. De som i virkeligheten ender opp med å «føle» konsekvensene av en potensiell feilstyring, vil derimot være de ansatte som kan oppleve et økende arbeidspress, samt pasientene og lokalsamfunn som kan få reduserte tilbud. Jeg mener at denne ordningen er fullstendig feilslått. Denne disiplinerende følelsen bidrar ikke til noen direkte utvikling, men heller til en avmaktsfølelse. Pasientene har for liten forbrukermakt for noen reell innflytelse, og veien til demokratisk påvirkning er i praksis altfor kronglete og utilgjengelig utenom Stortingsvalgene. Jeg tror aldri at offentlige sykehus vil klare å leke butikk bedre – ei heller like godt – som private bedrifter. Det er heller ikke et mål man bør ha ambisjon om. Vårt helsevesen bør forstås og planlegges som det naturlige monopolet som det er. Alt annet vil føre til en uhensiktsmessig organisering, og til syvende og sist svekke felleskapets evne til å levere likeverdige helse- tjenester av høy kvalitet i hele landet. • Jeg tror aldri at offentlige sykehus vil klare å leke butikk bedre – ei heller like godt – som private bedrifter. Det er heller ikke et mål man bør ha ambisjon om
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy