OVERLEGEN 4-2025 22 «Man måste jamföra», sier hovedpersonen Ingemar i Lasse Hallströms filmklassiker Mitt liv som hund (1985). Ingemar er 12 år og må håndtere både sorg og skuffelse. Hans utgangspunkt er at det alltid er noen som har det verre. Det gjør hans egen situasjon, uansett hvor vanskelig den måtte synes, lettere å håndtere. En annen variant over samme tema finner vi hos den norske tegneren og humoristen Fredrik Stabel: «Egen suksess er bra, men andres ulykke er heller ikke å forakte». Det kan, med andre ord, gjøre godt å sammenlikne seg med andre. Det kan bekrefte ens egen posisjon og tas som et uttrykk for at man gjør noe riktig. Og om man ikke skulle hevde seg så bra mot andre, kan sammenlikninger også gi grunnlag for læring. Hva er det de andre gjør annerledes enn oss, og hvorfor gir det resultater? Helsetjenesten er en av velferdsstatens bærebjelker. Men hvor god er den norske helsetjenesten om vi sammenlikner oss med andre land? Har vi noe å lære av andre, eller har kanskje andre noe å lære av oss? Helsetjenesten i Norge Den norske helsetjenesten er sterkt inspirert av den britiske National Health Service (NHS) slik den ble utformet i 1948. Helsetjenesten kjenne- tegnes ved tre grunnleggende forhold. For det første er den (i all hovedsak) finansiert gjennom skatter. For den andre har hele befolkningen (i all hovedsak) fri tilgang på helsetjenester. For det tredje er det (i all hovedsak) offentlig produksjon av tjenester. Det er også bred politisk enighet om hva formålet med helsetjenesten er. I Regjeringen Solbergs prioriteringsmelding fra 2015 formuleres dette, for eksempel, slik: Helsetjenesten er (...) en del av en bred sosial forsikringsordning for befolkningen, og borgerne skal motta likeverdige tjenester etter behov, uavhengig av økonomi, sosial status, alder, kjønn, tidligere helse mv. (1). Begrepet likeverdige tjenester finner vi igjen i lovverkets formålsbeskrivelser, både i lov om spesialisthelsetjenester og lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. I tillegg vektlegges mål om effektiv ressursutnyttelse og kvalitet i tjenestetilbudet i begge formålsbeskrivelsene. En målsetting om likeverdige og effektive tjenester av god kvalitet er derfor et naturlig utgangspunkt for vurdering av den norske helsetjenesten. Hvis vurderingen skulle konkludere med at ett eller flere av disse målene ikke er nådd, vil naturlige oppfølgingsspørsmål være: Hvordan kan helsetjenesten utformes får å gi bedre måloppnåelse? Kan vi hente inspirasjon til dette gjennom å se hvordan man gjør dette i andre land? I en slik sammenlikning vil det først være nyttig å beskrive mer presist hvilke alternative utforminger av helsetjenesten vi kan velge mellom. Om helsesystemer Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer et helsesystem som summen av organisasjoner, mennesker og handlinger med hovedformål å fremme, gjenopprette eller vedlikeholde helse (2). I utformingen av et helsesystem må man særlig gjøre valg knyttet til tre forhold: finansiering, utforming av tjenesteproduksjonen og styring. Finansiering handler om hvilke tjenester som skal dekkes, om man skal benytte forsikringspremier eller skatte- inntekter som finansieringskilde, og om og i hvilken grad man skal benytte egenfinansiering. Utforming handler om forholdet mellom primær- og spesialisthelsetjenester, om størrelse og lokalisering av sykehus og andre tjenesteprodusenter, om forholdet mellom privat og offentlig tjenesteproduksjon, og om bruk av personell, teknologi og bygninger. Styring handler om forholdet mellom politikk, administrasjon og fag, om sentral vs. desentral beslutningsmyndighet, om privat vs. offentlig tjenesteproduksjon og om omfang og type reguleringer mellom bestiller og utfører (som eksempel modeller for finansiering av tjenesteprodusentene). Alt dette skjer i en kontekst hvor historie, kultur og ikke minst landets inntektsnivå påvirker handlingsrommet. Forskjellige land har ulike tilnærminger til hvordan de finansierer, utformer og styrer helsetjenesten. Dette har gitt opphav til en omfangsrik litteratur med det formål å klassifisere og gruppere helsesystemer. Den første grupperingen ble presentert av OECD i 1987 (3). Den tar utgangspunkt i to forhold; hvordan helsetjenesten finansieres og hvordan de ulike tjenestene leveres (tabell 1). Måste man jamföra? Om sammenlikning av helsetjenester Ambisjonen med denne kronikken er å diskutere ulike sider ved internasjonale sammenlikninger av helsesystemer. Hva slags utgangspunkt har de, hvor nyttige er de, hva kan de (ikke) si oss, og hva er det spesielt viktig å være oppmerksom på ved sammenlikning på tvers av land? Av professor Jon Magnussen Institutt for Samfunnsmedisin, NTNU Dette innlegget sto første gang på trykk i Michael 2024; 21: 79–91 doi:10.5617/michael.10954 ››
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy