Milepæler for Overordnede sykehuslægers forening/Norsk overlegeforening

Ledere i Norsk overlegeforening – 50 års jubileum 2011 

Gode helse- og omsorgstjenester er et av fundament­ene i velferdsstaten. Når vi blir syke skal vi være sikker på at du får god hjelp, og det skal være et likeverdig tilbud – uavhengig av økonomi og geografi. Vi skal ha et helsevesen med høy kvalitet, som ligger i front både medisinsk og teknologisk.

Overlegeforeningen er en sprek yrkesforening på 50 år med kompetente og aktive medlemmer - i ledelsen av norsk spesialisthelsetjeneste. I de neste 50 årene vil Of uten tvil fortsatt være en sterk yrkesforening, som i godt samarbeid med Legeforeningen vil arbeide målrettet for gode arbeidsbetingelser og lønnsutvikling for medlemmene.

Dette nummer kommer ut samtidig med Overlegeforeningens 50 års-jubileum. Innholdet er i samsvar med det og fortjener betegnelsen ”Jubileumsnummer”. Det er morsomt å få være med å utgi et slikt nummer, man lærer mye om foreningens historie og til en viss grad kan det bli til en referanse for senere bruk.

Dette nummeret er preget av jubileumsstoff og historiebeskrivelse for Norsk overlegeforenings 50 første år.

Vi skal fortelle en historie i tre avsnitt, en historie om fremveksten og omdannelsen av rollen som overlege. Det er ikke bare en historie om overlegen, men også om legen: Overlegerollen springer jo ut av legerollen og den omdannelse den nå står overfor kan komme til å bety legerollens oppløsning.

Da jeg som tidligere formann i Osf ble anmodet om å skrive et innlegg om min formannsperiode, måtte vi konstatere at jeg nå er den eneste gjenlevende formann fra Osfs første 25 år.

Den store saken på slutten av 1980-tallet var stillingsstrukturavtalen. Det ble lagt ned mye arbeide i å ”finpusse” avtalen, da Osf var representert både i det offentlige Råd for stillingsstrukturen og i Legeforeningens eget utvalg, Komité for stillingsstrukturen.

Ønsker om forandringer vil merkes i alle organisasjoner, men med ulik styrke i forskjellige perioder, uansett hvor dyktig et sittende styre er. Dette er en forutsetning for engasjement og utvikling.

Det var spennende og lærerikt å være med i Of, først som vanlig styremedlem og så som leder. Of ble yrkesforening med obligatorisk medlemskap i 1993 og vi fikk egen logo. Vi hadde mange viktige saker både faglige og politiske. Det er nær sammenheng mellom fag, fagforening og politikk med gjensidig avhengighet, uten å arbeide for gode sykehus blir det ikke gode forhold for leger.

Styret i Of med sin nye leder som ble valgt for perioden 1996 -1997 fulgte i grove trekk samme spor som vi var blitt vant til under den forrige leder, Tone Sparr.

Utgangspunktet for meg som leder var en periode som styremedlem, innvalgt etter benkeforslag med bakgrunn som hovedtillitsvalgt for overlegene ved Rikshospitalet. Målet var å fokusere på fagforeningsdelen (forhandlinger), organisering av spesialisthelsetjenesten og ledelse/rekruttering av ledere og være aktiv i ledelsen av Legeforeningen ved at jeg som Of-leder var i sentralstyret.

Først av alt, kjære overleger: Gratulerer med de 50! 2001 var først og fremst året for sykehusreform og overgangen til enhetlig ledelse ved sykehusene.

Jeg overtok som leder i Norsk overlegeforening på et tidspunkt hvor både Of, Legeforeningen og norsk sykehusvesen stod overfor den største omstillingen på dette området i moderne tid.

Fyrst vil eg gjerne få nytte høvet til å gratulere Of med 50-års dagen! Eg hadde gleda av å vere leiar i Overlegeforeningen i perioden 01.09.06 til 31.08.07, eit hektisk og lærerikt år for meg.

Året 2007 ble innledet med en streik i de statlige helseforetakene, og lønnsoppgjøret ble som resultat av denne streiken 2-delt. Deler av lønnsøkningen ble vedtatt som en del av grunnlaget for å avslutte streiken i januar 2007, mens resten av oppgjøret skulle gjennomføres etter at de andre partene i arbeidslivet var ferdige med sine oppgjør.

Ideen om å danne en forening av landets fast ansatte sykehusleger ble fremkastet i 1956 av over­legerådet ved Oslo Kommunale sykehus. Allerede vel etablerte spesialforeninger som Norsk kirurgisk forening og Norsk indremedisinsk forening ga umiddelbart sin positive støtte til at det burde dannes en Faste sykehuslegers forening.

Min tilknytning til Norsk overlegeforening ble på en måte forutbestemt når jeg meldte overgang fra Kommunenes Sentralforbund til Legeforeningens forhandlingsavdeling i juni 1985.

Etter en kort og grei tilsettingsprosess i daværende forhandlingsavdeling i Den norske lægeforening, hadde jeg min første arbeidsdag både i Lege­foreningen og Overlegeforeningen 12. mai 1997.

Overlegene jobber mye. De trener mer enn før, røyker mindre og drikker moderat. De er generelt tilfreds med jobbene sine. De mannlige overlegene har høyere BMI enn de kvinnelige, og mennene er oftere gift/samboene enn de kvinnelige overlegene. ­Overlegene bruker 3,1 time fritid pr uke til faglig oppdatering, og 1/3 får aldri eller sjelden ros fra overordnet.

Ved det konstituerende møtet i 1961 fikk Of 61 medlemmer, og nye medlemmer kom raskt til. Allerede i 1963 var ­medlemstallet økt til 375, og det tok mindre enn ti år å fordoble dette medlemstallet. I 1973 var medlemstallet økt til 850.

Spørsmål og svar: Av Signe Gerd Blindheim, fagsjef i FHR/sekretariatsleder i Of

Ledere og tillitsmenn og –kvinner kommer og går, men Ofs sekretariat har så langt vært en stabil ­konstruksjon som sørger for sikker drift under skiftende ledelse. Signe Gerd Blindheim og Edith Stenberg forteller nye ledere på en diskré måte ”hvordan ting gjøres her” og legger tilrette for at de valgte skal slippe å ha oversikt over alle praktiske oppgaver i foreningen. Serien ”Ja vel, statsråd” kan ha visse likhetstrekk med virkeligheten innrømmer de.

i er alle kjent med situasjonen hvor pasienten kommer i akuttmottaket, og papirjournalen er borte. Pasienten gjør sånn noenlunde rede for seg, men husker ikke alle medisinene, og kan ikke fortelle ­hvorfor hun har det store arret på magen.

Glem alt du har hørt om kjernejournal hittil. Glem helseregisterloven fra 2009 og ”tilgang på tvers”. Glem eResept. Glem Georg Apenes. Muligheten for å lage et fantastisk nyttig klinisk verktøy ligger rett foran oss og venter på at vi skal gripe den.