«Vi må prioritere», hører vi. Naturligvis må vi det – selv vi som bor i et land «av melk og honning»

Hvordan i all verden skal vi få sykehusene til å bli et bedre sted å være for både ansatte og pasienter?

Prioritering er nødvendig, men smertefullt: noe må nedprioriteres, for at noe annet skal prioriteres. Av prioriteringens tre nivåer er to av disse politiske, mens det tredje nivået utøves av fagfolkene.

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten så dagens lys i 2007. I den første 4-årsperioden fantes ikke «omsorg» i tittelen.

Politikerne har signalisert, blant annet på bakgrunn av samhandlingsreformen, en relativt sett mindre vekst i spesialisthelsetjenesten fremover.

Medisin handler om prioriteringer, samfunnsøkonomi og politikk. Politikerne setter rammer for det som skal brukes i helsetjenesten, men er lite villige til å fortelle oss hva vi skal prioritere ned når de økonomiske rammene ikke strekker til.

Undertegnede med spesialitet i fødselshjelp og kvinnesykdommer, kom i 2010 inn i rollen som leder på avdelingsnivå.

Vi leger ynder å si at vi er pasientens advokat inn i systemet. Dette er ofte sagt litt som en motsetning til at «systemet» mener at vi skal være lojale mot det, enten det nå er departement, sykehusdirektør eller klinikksjef.

Det var mye uro rundt Sylvia Brustad som helseminister. Ikke minst sykehusenes underskudd var en av årsakene til bråket, som nok skapte mye engstelse i regjeringen høsten før et stortingsvalg.

I førre nummer av bladet argumenterte underskrivne og Anders Baalsrud for at verktøyet Global Trigger Tool (GTT) treng ei kraftig oppgradering før det vil vera til gagn for norske pasientar.