Det er en lang vei fra ministerens kontor til OUS …

Stor kreativitet ble lagt for dagen – fra enkel gjennomgang og rydding av listene til aksjonspregede poliklinikker og behandlingssløyfer, samt kjøp av tjenester hos private med kapasitet og kompetanse.

Det meste har vært gjort før, og ­ventelistene har kun i en kort periode vært redusert – tiltakene må derfor videreføres for å sette ballen helt i mål. Vestre har sagt at kapasitetene hos de private skal kartlegges for videre utnyttelse. Dette er ikke et uventet signal fra den kanten.

Når dette skrives har vi også fått nye tall om vente­tidene. Etter et par måneder med nedgang – som Vestre var opptatt av å fremheve i sin tale – har de igjen økt og ligger nå over nivået fra januar i fjor.

Videre sa han mange ­ganger i løpet av helsetalen at den offentlige helse­tjen­esten skal være det selv­-følg­elige valget for alle innbyggere. Den skal satses på – og bygges ut. Slik hørte jeg ham: Det må bli slutt på dårlige IKT-løsninger i sykehusene, og vi må ha tillit til fagfolkene våre.

Dette er to av de viktigste forholdene han kunne berøre for meg som kliniker. Skal vi endelig få stabile digitale løsninger – som er akkurat store nok til oppgaven – og at tillitsreformen ­materialiserer seg?

Vestre gjør hat-trick om han får til dette. Jeg har ingen tro på det – IKT og tillitsreform har vært de store problemkompleksene det siste tiåret. Men – la tvilen komme tiltalte til gode! Det er uansett fint å høre ham ta dette utgangspunktet: Dette må vi bare få orden på!

Vi hadde besøk av ­ministeren da han var ny – han feide effektivt gjennom lokalene. Han ville se virksomheten og ikke «busy slides». Han var imponert over alt han så og ble «ivrig på stedets vegne» da vi ga ham et innblikk i ­manglende investeringsbudsjett og mangeårig etterslep på ­opplagte ­anskaffelser.

Vi følte et kort øyeblikk at vi hadde snakket med «den syvende far i huset» – som denne gang slett ikke hang i et horn på veggen. Kanskje kunne dette hjelpe? Han fikk være med på en «dummy-­operasjon» og viste evne til raskt å sette seg inn i sakene. Vi fikk et lite håp …

Virkeligheten er likevel ikke fjernere enn at vi selvsagt forstår hvor fåfengt dette var.

Anskaffelser av betydning er like langt utenfor horisonten som i 2024, og vi er lovet at slik vil det forbli de neste to–tre årene – før det visstnok kanskje lysner? Mellom helseministeren og den kliniske hverdagen der vi behandler pasientene, står «den øko­nomiske realiteten» – som foretakene forsøker å håndtere.

Så lenge budsjettbalansen er prioritet nummer én, blir klinikken, faget og pasientene nummer to. Det er ikke langt ut i rekken, men det er akkurat nok. Det blir ikke rom for gode IKT-løsninger i overskuelig fremtid. Og hvilke er de?

Organisasjonen har ikke «overskudd» i en presset økonomi til annet enn stadig hardere detaljstyring for å ­effektivisere driften – man føler ikke akkurat at det er en tillitsreform på gang. Det er for så vidt inspirerende å kjenne ministerens energi i talen og hans fysiske tilstedeværelse – men det er åpenbart en tilnærmet full demping i overføringen til den kliniske hver­dagen.

Vi er derfor like langt – og problemet ligger i den helt ubegripelig dårlige sykehusøkonomien. Kravene er absolutte, og ledelsen er absolutt lojal til sitt oppdrag om budsjettkontroll. Og når vi beklager oss, er det «driften» som er så utrolig dårlig – og det er vel vår feil. Brukerfeil – igjen! Hva er ­l­edelsens plass i dette? •