Feil diagnose gir feil behandling

1. Helsemyndighetene våre påstår at Norge har verdens nest høyeste ressursbruk til helsetjenester etter USA. Dette er feil og misbruk av statistikk. Når vi sammenligner utgiftene til rene helse­tjenester (holder sykehjem og hjemmesykepleie utenom) er vi på gjennom­- s­nittet for europeiske land og lavere enn andre land på vårt inntektsnivå. Veksten i ressursbruken til helsetjenester er også langt lavere enn veksten i vårt private forbruk. Per innbygger hadde vi i 2011 lavere utgifter i faste priser enn i 2003. Problemet er derfor ikke at vi bruker for mye ressurser på helsetjenester. Problemet er at i forhold til vårt inntektsnivå bruker vi mindre enn det vi etterspør og har behov for. Det er hovedårsaken til at vi kriger om hvordan våre helsetjenester skal utbygges og utvikles.

2. Påstandene om vår høye ressursbruk dukket opp i forbindelse med sykehusreformen i 2002. Helseminister Tønne uttalte for eksempel følgende i Stortinget: ”Vi ligger på topp i verden når det gjelder å bruke ressurser i norsk helsesektor. Det bør vi også gjøre. Men vi bør da også ha som ambisjon å være i fremste rekke når det gjelder å få mest mulig ut av disse ressursene. Noe annet er en sløsing med fellesskapets ressurser. Det vil jeg betegne som direkte uetisk.”

Jeg er enig i det siste vår daværende helseminister uttalte. Problemet er bare at det ikke er riktig at vi lå på topp i ressursbruk.

Syv år senere lanserte helseminister Hanssen samhandlingsreformen med akkurat samme begrunnelse:

”Vi bruker mest, men er ikke best.”

Påstanden er like gal denne gang.

I 2011 er sykehusfusjonen i Oslo i ferd med å bli et stort problem. Statssekretær Robin Kåss rykker ut og begrunner den bl.a.med følgende utsagn i Aftenposten: ”Norge bruker dobbelt så mye på helse som EU-landene.” Helsedepartementet følger opp på sine nettsider i 2011: ”Norge bruker mest i verden på helse, men får ikke mest helse igjen for hver krone. Det er systemet det er noe galt med.”

Det virker som om våre helsemin­istre bruker misvisende tall om høye helseutgifter som et trumfargument for en helsepolitikk som det ellers ville vært umulig å få vedtatt.

3. Tallene om høye helseutgifter kommer fra OECD. For Norge er det to store feilkilder i disse tallene:

• Norge registrerer utgifter til langtidspleie (sykehjem, hjemmesykepleie m.v.) som helseutgifter, mens mange andre land bl.a. våre naboland Sverige og Finland registrerer dem som ­sosiale utgifter. For å gjøre helseutgifter sammenlignbare mellom land må en se på helseutgifter eksklusive langtidspleie.
• OECD omregner de ulike landenes valuta og pris og lønnsnivå med en kjøpekraftsparitet basert på de varer og tjenester som brutto nasjonal­produkt er sammensatt av og ikke for helsetjenester. Det fører til at i land med høyt lønnsnivå kan ressursbruken bli kraftig overvurdert, mens i land med lavt lønnsnivå blir den kraftig undervurdert. Eksempler på førstnevnte land er Norge og Danmark, mens eksempler på sistnevnte er Øst-Europeiske land.

Dersom vi tar utgangspunkt i OECDs tall for 2009 og korrigerer for disse feilkilder (dvs. sammenligner helseutgiftene eksklusiv sykehjem og hjemmesykepleie og omregner med de offisielle kjøpekraftspariteter for helsetjenester) viser tallene for europeiske land følg­ende: En del Mellom-Europeiske land; Sveits, Nederland, Tyskland og Frankrike har høyest ressursbruk per innb. Norge sammen med de andre nordiske land er i et mellomsjikt. Av de nordiske land bruker Sverige litt mer enn Norge, mens vi bruker litt mer enn Danmark og Finland. Mao vi ligger omtrent på gjennomsnittet for de europeiske land og ikke dobbelt så høyt slik Kåss påstår. En skal for øvrig ikke reise mye i EU- landene for å forstå at påstanden til Kåss savner rot i virkeligheten.

3. Alle undersøkelser viser at land med høyt inntektsnivå tar seg råd til å bruke en større andel av sine samlede ressurser til helsetjenester. Derfor er OECDs sammenligning av helseutgift­ene som andel av BNP kanskje den viktigste indikatoren for nivået. I OECD-tallene ligger Norge på gjennomsnittet for denne indikatoren.

Men her er det også feilkilder. Selv om vi i slike sammenligninger ikke trenger å bekymre oss for valuta og pris- omregninger må vi fortsatt korrigere for langtidspleie. Videre er det slik at Norge har et kjempestort eksportoverskudd og vi sparer en stor del av vårt BNP. Derfor bør vi for Norge også se på BNP fra­trukket det store eksportoverskuddet.

I forhold til BNP bruker Norge til helsetjenester eksklusive langtidspleie minst av de europeiske land vi har beregnet slike tall for. Høyest ligger igjen de Mellom-Europeiske land; noen med over 10 pst av BNP. De nord­iske landene bruker mellom 8 og 9 pst av BNP, mens Norge bruker knapt 7 pst. Men om vi korrigerer og ser på det i forhold til samlet innenlandsk ressurs- bruk, som er mer relevant for Norge, havner vi på 8,0 pst. Fortsatt er vi blant dem som bruker minst i Europa. Av de nordiske land ligger vi lavest sammen med Finland.

4. Etter 2003 har økningen i de ­norske helseutgifter eksklusive langtidspleie vært langt lavere enn for eksempel veksten i det private konsumet. Disse utgiftenes andel av samlet ressurs- bruk i Norge har derfor gått ned. De rene helseutgiftene per innbygger var i 2003 27 393 kroner i faste priser (2005 priser). I 2011 er nivået lavere og bare 27.078 kroner i henhold til Statistisk Sentralbyrås statistikk for helseutgifter.

Noen vil tolke dette som en riktig utvikling og at helsereformen i 2002 har gitt resultater vi ønsket. Jeg tror ikke det kan være tvil om at disse tall­ene viser at vi har nedprioritert helsesektoren. Den demografiske utvikling med stadig flere eldre, den medisinsk-teknologiske utvikling med bedre og flere behandlingsmuligheter og det forhold at vi er blitt stadig rikere, ­skulle tilsi at vi satset mer på disse helsetjenestene i 2011 enn i 2003.

6. Vår nåværende helseminister store bekymring synes å være å skaffe nok personell til helse- og pleie og omsorgstjenestene. I oppslag i så godt som alle presseorganer 29. og 30. november 2011 uttalte hun at 20 pst av norsk sysselsetting var i helsetjenester. Hun konkluderte med at om dette fortsatte så ville hver tredje nordmann bli ansatt i helsesektoren.

Hvis dette var riktig var det åpenbart grunn til bekymring. Men igjen har dette lite med virkeligheten å gjøre. Helseministeren har rett i at nærmere 20 pst er ansatt i helse- og sosialsektoren. Problemet er bare at den omfatter mye mer enn helsetjenester og pleie og omsorg. Der regnes også med barne­hager, barneparker, skolefritidsord­ninger, fritidsklubber for barn og ­ungdom, arbeidstrening for ordinært arbeidsmarked, sosiale velferdsorganisasjoner og varig vernet arbeid.

Det interessante, som helseministeren snakker om, gjelder helse- og pleie og omsorgstjenester. Antallet årsverk i helse- og pleie og omsorgstjenester utgjør bare litt over halvparten av det ministeren baserer sine vurderinger på (11,4 pst). Igjen er uttalelsen mer eventyr enn seriøs analyse.

7. Offisielt snakker vi om to store ­helsereformer etter 2001. Den første var Sykehusreformen lansert i 2000, vedtatt av Stortinget etter amper debatt i 2001 og gjennomført i hui og hast i 2002. Den andre; Samhandlingsreformen, ble lansert i 2008, endelig vedtatt av Stortinget i 2011 og iverksettes i år. Men det pågår en tredje helsereform, som er langt viktig­ere for folk flest enn disse to reformer. Nemlig nedlegging av lokalsykehus og samling av sykehustjenestene i langt færre og større enheter. Den reformen er ikke planlagt eller utredet i noen nasjonal sykehusplan, den er ikke hjemlet i vedtak i Stortinget eller andre folkevalgte organer og så vidt jeg vet heller ikke ført opp i noen partiprogrammer. Den ­henger sammen med og er indirekte en konsekvens av de to andre reformer.

8. Sintef laget i 2011 en prognose for utviklingen i befolkningens behov for somatiske sykehustjenester fram til 2030 som følge av veksten i befolkningen. Prognosen var basert på at bruken av sykehustjenester for de enkelte aldersgrupper er den samme som i dag. Prognosen konkluderer med at behovet for sykehustjenester fram til 2030 på landsbasis vil øke med vel 40 pst. I Oslo og Akershus med sterk­est befolkningsutvikling ville behovet øke med over 60 pst. Med dette utgangspunktet må det være grunn til å stille spørs­målet: Er det noen som helst fornuft i å møte denne utfordringen med å bygge ned lokalsykehusene? De fleste analyser viser at de løser flertallet av helselidelser, som trenger undersøkelse og behandling på sykehus, på en kvalitativ god og ikke minst kostnadseffektiv måte. De gir befolkningen sykehustjenester med kortest reisetid og er krumtappen for å få til en god samhandling mellom de mer høy­spesialiserte sykehustjenestene og ­kommunehelsetjenesten. •