Foretaksreformen – ved veis ende?

• Det er mye sunn fornuft i bedrifts­økonomisk tenkning, i et reelt marked hvor driften må lønne seg for å ha livets rett.
• Der hvor markedet ikke er reelt, som for helsetjenester, vil andre styringssignaler enn de økonomiske være like retningsgivende, det være seg etiske eller politiske.
• Ønsket om å få kvalitet på billigsalg er lett å forstå, men mange ser nå at keiserens nye klær er dårligere enn de gamle.

Siden 1999 har utgiftene til spesialist­helsetjenesten økt formidabelt. På grunn av dette iverksettes stadig mer omfattende tiltak både i form av organisatoriske endringer, skjerpede budsjettkrav, nedleggelser og oppsigelser. Utgiftene har økt, men budsjetter og regnskaper gjøres opp med underskudd, slik at det akkumulerte underskuddet nå er på 18 milliarder kroner. Det er dessuten fokus på prioritering, men foreløpig mest på hvordan køene kan forlenges uten for stor risiko for at noen lider vesentlig eller dør i køen. Fokus er på (DRG-)-inntekter og ­utgifter helt ned på avdelingsnivå.

Bedriftsøkonomisk tenkning og ditto regnskapsregler gjør at hverdagen for flere og flere preges av tiltak som virker forhastede, dårlig faglig begrunnede og demotiverende. Fremtiden ser usikker ut med hensyn til hvordan arbeidet skal utføres i fremtiden, f.eks. om den kompetansen man har opparbeidet seg de siste 20-30 årene vil være etterspurt eller bli overtatt av mindre kompetente på et annet sykehus. Dersom et tiltak medfører at de mest kompetente legene blir borte, løses problemet ved at yngre kolleger uten spesialitet konstitueres. På papiret ser det greit ut. Færre og færre ledere i organisasjonen ser ut til å forstå hva som skal til for å oppnå kvalitet og effektivitet i pasientbe­handlingen.

Mange klinikere har lenge sagt fra om at de styres med midler de ikke forstår mot mål de heller ikke forstår. DRG-takster og poeng har vakt motstand hos mange, samtidig som inntekter på dette grunnlaget har fristet til å hengi seg til systemet med liv og lyst. I hvert fall til det har gått opp for dem at innsatsen ikke blir belønnet med ­annet enn nye og stadige mer umulige krav til inntektsøkning og utgifts­reduksjon. Vi begynner å oppleve at pasienter får ulik behandling avhengig av det enkelte avdelingsbudsjett, og at effektive og kvalitetsmessig gode behandlingstilbud blir lagt ned og flyttet for å spare penger. Men har noen noensinne vist at man har spart noe på dette, eller har det bare blitt lagt til det akkumulerte underskuddet. Nå skal bygningsmassen reduseres, dvs. selges, selv om det medfører at tjenester blir borte. For alle andre er fast eiendom det sikreste man kan ha, men ikke for et helseforetak. Det neste blir kanskje at lokalsykehus likevel kan legges ned dersom de blir solgt og ny eier ikke finner det regningssvarende å leie ut til helseforetaket. Det blir neppe lett å finne alternativ utleier å flytte inn hos i hvert fall. Så har man en atter økonomisk forklaring på et politisk løftebrudd.

Det er mye sunn fornuft i bedrifts­økonomiske prinsipper. Problemet er at de i beste fall fungerer i et marked, at driften må lønne seg for å ha livets rett og at det som ikke har livets rett blir lagt ned. Så vidt jeg vet er helse­tjenester kjennetegnet ved at de ikke fungerer som varer eller tjenester i et fritt marked. De skal ikke drives av kundenes betalingsvilje alene, og det er ikke enkelt å sette produksjonsmål som ser bort fra andre verdier enn de økonomiske når tilstrekkelig kapasitet er et mål i seg selv. De andre verdiene , som de etiske og de politiske, vil uansett være like styrende som de økonomiske. Helsevesenet drives derfor for bevilgede midler og budsjettresultatet er politisk valgt i kanskje like stor grad som et uttrykk for kvalitet på driften. Fokuset på økonomi som det fremste og nesten eneste styringsmålet, med enorm ­ressursbruk på omorganisering, må også ha hatt sin kostnadsside.

Nå begynner signalene å komme på at stadig flere økonomer, byråkrater og politikere kommer med kritiske synspunkter på hensiktsmessigheten i å fortsette på denne linjen. Man kan spørre seg hvorfor disse ikke har kommet tidligere. Det er kanskje med dem som med oss som er ansatt i foretakene; slike synspunkter er negative og et tegn på manglende endringsvilje. Hvor mange av vår fagfolk innen fag i rivende utvikling som har fått slike paradoksale tilbakemeldinger vites ikke, men man vet om den del. Det er likevel på høy tid at den ideologien som nå snart har drevet oss i ti år, uten å vise tegn til engang å gi resultater på bunnlinjen, blir revurdert. Man kan jo begynne med å spørre seg hvorfor det har gått så galt med økonomien nettopp siden 1999. Kan det ha noen sammenheng med innføring av DRG og foretaksreformen, eller skal man fortsette å lure på om leger og ledere er blitt så dårlige til å prioritere siden da?