Jeg har mottatt noen tilbakemeldinger på at også Oslo-området må godta endringer og nedskjæringer, det var ikke stort Legeforeningsengasjement når tilsvarende prosesser skjedde i ­Bergen eller Trondheim. Innvending­ene er relevante, men dimensjonene av prosessene og de nasjonale implika­sjonene saken kan få, gjør at det fortsatt er nødvendig med et stort fokus fra Legeforeningen og Overlegeforeningen i denne saken. Saken nå gjelder ikke bare Oslo, men hele Helse Sør-Øst, og ca ½ parten av Ofs medlemmer.

Uklare mål

Hva er det man ønsker med selve prosessen? Er det ønske om innsparinger, kfr målet om å effektivisere for 800 mill.kr.? Er det ønske om å redusere areal? Tidligere Helse-Øst mente at deres bevilgninger til vedlikehold og drift av bygningsmasse bare dekket opp for 2/3 av deres eiendomsmasse, og at man derfor burde kvitte seg med 1/3. Videre er det behov for betydelig vedlikehold av for eksempel Lier, Dikemark og Blakstad, samt deler av Aker og Ullevål. Men i dagens prosess kommer ikke dette frem, opptaksområder etc skal endres, men det ligger ikke i bestillingen at noe skal legges ned. Hvordan skal man så klare å kutte i m2? Det er gjennom årene redusert betydelig på antall sykehus i Oslo, ved for eksempel at Sophies Minde, KMI og Revmatismesykehuset er lagt inn under RH, og DnR fulgte etter. Betanien og Menighetssøsterhjemmmet er borte, Gaustad er slått sammen med Aker, og Vinderen Psykiatriske drives av Diakonhjemmet, og alle gjenværende sykehus har nedslagsfelt på over ca 120 000. Dette er ikke en pasientmasse som bare lar seg absorbere i et av de andre sykehusene, det kreves ny bygningsmasse, dermed investeringer, noe som ikke er stilt til utsikt. Utgiftene her må jo også holdes opp mot behovet for nye ­sykehus i Buskerud og Østfold.

Er det egentlig behovet for sam­ordning mellom Riks-Radium­hospitalet og Ullevål som ligger bak prosessen? 2 store tidligere ­Regionssykehus med bare noen km mellom, bør ikke de kunne sam­arbeide bedre?

Sykehusenes kompleksitet har gjort de tidligere forsøkene langtrukne, og det de har klart å bli enige om, har vært Hud, Øye og ØNH, men hvor selve prosessene har vært elendige. Skal for eksempel leverkirurgi foregå begge steder? Ullevål trenger det pga multitraumefunksjonen, en funksjon RH ikke ønsker, og RH trenger leverkirurgien for sine levertransplantasjoner. Slik kan eksempel etter ­eksempel trekkes frem, og det er vel også grunnen til at det aldri er blitt et stort resultat av de spede forsøkene som har vært til nå. Men dersom dette er et av hovedmålene, hvorfor ikke ”bare” slå sammen disse sykehusene nå, og bli ferdig med det?

Er det behovet for å skaffe nok pasienter til A-HUS. Dette parade­sykehuset skal være ferdig i 2010, stort, flott og moderne. Og over­dimensjonert. Store innvesteringer må utnyttes fullt ut. Men hvor skal pasientene komme fra?

A-HUS fikk deler av Groruddalen fra Aker i 2003, mens Aker overtok Follo fra A-HUS. Tanken om et eget ­Follo­- sykehus ble skrinlagt. Nå ønsker A-HUS flere av Akers pasienter, for eksempel Follo-området, for de medisinske pasientene, men kan ikke ta alle de kirurgiske. Skal man da splitte opp sykehustilhørighet avhengig av om det er medisin eller kirurgi? Eller skal A-HUS få pasienter fra Helse-Innland­- ets område? Hvilke ringvirkninger vil dette få for den skjøre freden som har senket seg der etter en totalt mislykket funksjonsfordelingsrunde i 2003?

Er det faglige hensyn?

I premissene ligger det et ønske om ytterligere sentralisering av noe kreftbehandling. Om dette virkelig trengs, etter at både Helse Øst og Helse Sør hver for seg hadde sentralisert denne behandlingen betydelig, og også fordelt seg imellom, alt styrt på fag­lige premisser og i rimelig enighet. Her begynner de nasjonale implikasjonene å komme, for dersom det stilles opp svært store volumkrav for å kunne ”godkjennes” for å drive med bestemte typer behandling, hvordan skal disse kravene evt. implementeres i resten av landet? Eller skal vi ha noen krav i Sør-Øst, og andre krav i resten av landet?

Vi har i løpet av prosessen fått et nytt begrep inn i norsk sykehusstruktur, nemlig områdesykehus. Man skal nå definere hvor store sykehusområder som må til for å drive med forskjellige typer medisinsk og kirurgisk behandling, og etter modell fra den danske hovedstadsprosessen slår man foretakene sammen i områder, og et sykehus defineres som områdesykehus. (Man glemmer at Danmark har et areal som Finnmark.) Det er usikkert om de forskjellige sykehusene skal slåes sammen til store foretak, eller om de bare skal samarbeide. I dette ligger også forslaget om at Ullevål skal ha all akuttkirurgi for hele Oslo, dvs Diakonhjemmet, Lovisenberg og Aker sektor. Hva det reelt er å spare på dette er usikkert, siden alle sykehusene fortsatt skal drive med elektiv kirurgi, og må da ha vaktordninger for å ivareta disse pasientene. At Ullevål som Universitetssykehus skal ” drukne” i enkel akuttkirurgi som ­appendicitter og fract. colli fem synes også underlig. Hva med de som legges inn for akutt abdomen, men som viser seg at bare skal opereres, skal de ­sendes til sitt lokalsykehus neste dag, eller skal de forbli på Ullevål til de skal hjem? Hvordan vil det gå med muligheten for godkjent ut­danningsinstitusjon for de andre ­sykehusene, dersom de mister ­akutt­funksjonen?

Områdesykehus-ideen låser også ­diskusjonen om evt sammenslåing på tverrs av grensene, for eksempel ligger de psykiatriske sykehusene Blakstad, Dikemark og Lier i relativt nær lokalisasjon til hverandre, alle i ”museums”-bygninger, men tilhørende Sykehuset Asker og Bærum, Ullevål og Sykehuset ­Buskerud.

Også Universitetssykehusfunk­sjonene skal vurderes. Skal vi fortsette med denne funksjonen ved RH, Ullevål, Aker og A-HUS ? Ønsket om å styrke forsknings-miljøene gjør at man kan tro at Helse Sør-Øst ønsker å legge dette på ett sykehus, nemlig RH. Vi i Legeforeningen har lenge arbeidet for en styrking av medisinsk forskning, men vil ikke RHs spesielle pasientpopula­sjon føre til at betydelige pasient­grupperinger ikke er tilgjengelig for forskning? Og hva med undervisningen av medisinerstudenter, er det RHs spesielle pasienter de skal undervises i, eller skal undervisningen foregå på andre sykehus hvor forskerne ikke er? Hva da med prinsippet om forskningsbasert undervisning? Samtidig er det vel slik at verken Aker eller A-HUS har maktet å legge forholdene til rette for noen særlig grad av forsk­ning og vitenskapelig produksjon til nå.

Prosessen skal gå meget raskt. Til nå har Helse Sør-Øst lagt frem skisser til bl.a. områdesykehusordningen, deretter er det gjennomført dialog­konferanser for 3 fagfolk fra hvert sykehus som skulle diskutere faglige premisser for organisering av fagområdene. Det er uklart hvordan resul­tatet av disse dialogkonferansene skal syes sammen til en helhet, og dette er det Helse Sør-Øst som gjør. Hvordan fasit skal trekkes opp der dialogkonferansen ikke har vært samstemt synes vanskelig, og hvordan resultatet ­mellom de forskjellige fagområdene skal kunne trekkes sammen til en ­helhet, slik at sykehusene sitter igjen som funksjonelle enheter synes enda vanskeligere.

Så er det et problem i seg selv at ­dialogkonferansene gjennomføres med premissen om områdesykehus, og når hele runden av dialogkonfe­ranser er avsluttet, sendes prinsippet om områdesykehus ut på høring til relevante instanser. Bakvendt saks­behandling?

Disse rundene skal føre frem til et styreforslag innen midten av april, på alle de ovennevnte prosessene, samt problematikker rundt lokalsykehusfunksjon, rus og psykiatri. I etterkant skal man vurdere hvilke konsekvenser dette vil få for undervisning og utdanning. Jeg tror at mange avdelinger kan risikere å miste utdanningsstatus, eller å få godkjent tid redusert. Også her vil dette ha nasjonale implikasjoner, for med redusert utdanningskapasitet vil området kunne trekke til seg spesialister fra resten av landet.

Det tas sikte på endelig vedtak i ­oktober 2008, men hvor lang tid ­implementeringen skal skje over er ikke avgjort, evt. ikke offentliggjort. Om det følger noen midler til ­nød­vendige investeringer er ikke klart. Den danske hovedstads­prosessen får 13 mrd. kr til dette. Det vil følge med betydelig endrede arbeidsforhold for våre medlemmer, mulig endret ansettelsesforhold, og evt mulige oppsigelser. Alt dette vil kreve betydelig fokus fra Ofs side i tiden fremover. Jeg må innrømme at jeg sitter med følelsen av at Helse Sør-Øst sitter med en ferdig fasit, men at den først kommer opp på ­slutten av prosessen, og at det er mye skinndemokrati ute og går. Overlegeforeningen er positiv til omstilling, men da må siktemålet være å bedre forholdene for god pasientbehandling og ivaretagelse av pasientsikkerhet, gjerne med den følge at man kan drive billigere og dermed fristille midler fra drift til pasientbehandling. Omstillingsprosesser er imidlertid ofte kostnadskrevende, men det er ikke stilt noen omstillingsmidler til disposisjon for denne prosessen, og da ender det ofte ut som skrivebordsforslag, eller mislykkede forsøk.

Vi får se.

Samtidig med at dette bladet går i trykken behandler styret i Helse Sørøst denne saken, se www.helse-sorost.no/ delrapporter-hovedstad