Legemakt mot Sylvia

Statsråd Brustads svar kom som en mesterlig retorisk redegjørelse for Stortinget, hvor underskuddene i sykehus-Norge ble beskrevet som et resultat av for høy aktivitet, for mange ansatte, en tro på at man disponerte egne seddelpresser og som et demokratisk problem. ­Statsråden fremsto som kraftfull, ansvarsfull, uangripelig og sterk.

La oss se på argumentene:

For høy aktivitet: En av hovedformålene med sykehusreformen var å øke aktiviteten, og redusere ventelistene. Dette har lykkes, – men det følger ikke penger med aktiviteten. Denne høye aktiviteten gjenspeiler faktisk syke mennesker som har trengt behandling, og som har fått dette. Det å ikke behandle disse pasientene ville bare forskyve problemet frem i tid, pasientene og behovet deres blir ikke borte, men ventelistene og ventetidene på disse blir lengre, og da er vi tilbake til tiden før sykehusreformen. Ringen er ­sluttet. Med den økte kjøpekraften i Norge står vi da foran en fremvekst av et privat helsemarked, allerede nå har 71.000 helseforsikring via arbeidsgiver, og går utenom køen, enten til private sykehus eller til utlandet. Videre gir pasientrettighetsloven pasienter etter bestemte kriterier rett til behandling, og dersom sykehuset ikke gir denne behandlingen kan pasienten kreve seg behandlet ved annet sykehus, i eller utenfor Norge, betalt av hjemsykehuset.

For mange ansatte: Antall ansatte i sykehusene har økt med ca 33.000 siden midten av 1990-tallet, hvorav vel 6000 leger, i følge Aftenposten. Uten å gå god for tallene, jeg tror de er for høye, er det mange forklaringer på denne veksten. Aktiviteten har økt med ca 20%, trodde virkelig Brustad at helsepersonell som hjelpepleiere, sykepleiere og leger hadde 20% av arbeidstiden ledig (1 dag i uken) i 2002? For leger gjelder ­økningen for eksempel turnusleger, ca 400 flere pr år, en utvikling ikke minst Brustads departement har ivret for. Assistentleger har en høy kvinne­andel, og dermed antagelig mange i svangerskapspermisjon. Det er ca 6000 assistentleger i Norge, la oss anta at halvparten er kvinner og at 10% er i svangerskapspermisjon, dvs. ca 300 leger. Leger i spesialisering, samt noen overleger, fikk rett til 4 timer pr uke til faglig fordypning i 2002, det å erstatte disse timene med legearbeidskraft vil si en lege (i 40 timers uke) pr 10. lege, med andre ord 600 leger. Overleger har redusert arbeidstiden til mellom 45 og 50 timer pr uke, noe som har krevd flere leger. Strukturendringer som at for eksempel ortopedi er blitt en egen spesialitet (innført av Gudmund Hernes fra Arbeiderpartiet) krever doble vaktteam i kirurgien, og dermed flere leger. Leger går nå inn i forskning i sykehusene (bestilt av Brustad via oppdragsdokumentene) og leger går inn i ledelse, som også krever flere leger.

Økende statlig fokus på aktiviteten krever langt mer dokumentasjon både av selve behandlingen, og på at opp­dragsdokumentene er oppfylt, og leger bruker nå bare litt over 50% av arbeidstiden på pasientrettet arbeid. Faktum er at overleger fortsatt jobber 1-2 dager ekstra pr arbeidsuke, og ”God Vakt” undersøkelsen fra Statens Arbeidstilsyn viser for høyt tempo og mye stress – til tross for at flere leger er ansatt.

Seddelpresse: Det er noe grunnleggende galt med finansier­ingen av sykehusene. Når Staten overtok sykehusene slettet de 16 milliarder i gammel gjeld, og etter dette har sykehusene opparbeidet en gjeld på 18-20 milliarder, noen mener betydelig mer. Sektoren har gått med underskudd i alle år etter reformen, både når det gjelder kapitalhåndtering, pensjonsforpliktelser og ordinær drift. DRG-satsen varierer etter politikernes innfall, med korte frister og med begrunnelse av at lavere DRG-sats vil gi bedre behandling av ­kronikere og utsatte grupper. Er dette noen gang vist, eller er dette kun en teori fra politikerne? Med Norges høye levestandard, som et rikt land med et relativt høyt skattenivå, er det virkelig behandling på sykehus velgerne vil at politikerne skal redusere? Når det gjelder arbeids­ledighetstrygd og sykepenger er det ikke gitt øvre tak på utgiftene, man bruker det som trengs over statsbudsjettet. Hva om ISF/DRG finansieringen var på samme måte, slik at ­basisbevilgningen til sykehus var en fastsatt låst ramme, mens pengene via DRG som fulgte pasientbehandlings­aktiviteten var overslagsbevilgninger, og som steg med stigende aktivitet. Brustad hevder at årets budsjett er det største noensinne, det har hun for så vidt rett i, men vi har allikevel påvist at det er en underbudsjettering i for­hold til forventet pris og lønnsvekst, slik at selv med uendret aktivitet, vil sykehusene gå med underskudd også i 2008. Mye av veksten er det nylig avgåtte direktør Åge Danielsen kaller Monopolpenger, det er mer enn 5,5 milliarder til nedskrivninger, noe som ikke vil hjelpe på driften, det er penger vi aldri ser. Ellers er mye av økningen i fra 2007 til 2008 bundet opp i investeringer i nybygg, opptrapp­- ingsplan for psykiatri, overtagelsen av rusbehandlingen i spesialisthelse­tjenesten og flytting av ansvaret for kostnadene for syketransport fra NAV til foretakene. Vi trekker med oss et underskudd fra 2007 på ca 1,5 mrd kr. Regnskapet går ikke an å få til å gå i balanse, selv om det ikke tas hensyn til Brustads pålegg om økt aktivitet på 1,5%. Både Brustad selv og Stortingspolitikerne vet at dette ikke går, dette var et av temaene når Stortingets Helse- og Omsorgskomité hadde høring om budsjettet høsten 2007.

Den som utfordrer legestanden får brynt seg. Det er det helseminister Sylvia Brustad opplever akkurat nå.

Stein Aabø

Demokratisk problem: Det er et demokratisk problem at sykehusene bruker mer enn Stortinget har bevilget, sier Brustad. Hva om alle andre s­ektorer gjorde det samme, spør hun videre, som en god retoriker. Som jeg har vist over er dette vel så mye et finansieringssviktspørsmål, og man kan spørre om det ikke er et demokratisk system at sektoren ikke er utstyrt med nok finansielle ressurser til å etterleve regnskapsloven, når det er Stortinget som har vedtatt at sykehusene skal organiseres som foretak. Et vel så stort demokratisk problem er det at statsråden nå ikke tar ansvar for de nedskjæringene som kommer som følge av hennes krav til budsjett­balanse. Ansvaret skyver hun ned på de regionale helseforetakene. På dette nivået ser vi en helt klart manglende vilje og evne til å samordne tiltakene ved de underliggende foretakene, slik at både Ullevål og Rikshospitalet kan foreslå å redusere sine nevrologiske avdelinger samtidig, eller at Ullevål vil legge ned skadelegevakten i Oslo, noe som kun svekker tilbudet til pasientene, og som koster Helse Sør-Øst langt mer enn det Ullevål sparer. Kan det ikke også sees på som et demokratisk problem (i hvert fall et svarteperspill) at sykehusene nå for­utsetter en kraftig reduksjon i liggetid, uten at kommunene er satt i stand til å ta i mot pasientene?

Legemakt mot Sylvia

Så lenge det er legene, våre tillits­valgte eller Legeforeningen som ­varsler om konsekvensene av de varslede nedskjæringene, kan journalister som Aabø harselere om den såkalte legemakten. Vi har faktisk en samfunns- plikt til å varsle om konsekvensene av disse tiltakene. Styrene både i de regionale foretakene og i det enkelte foretak har egentlig en plikt til å ­konsekvensutrede sine egne sparetiltak, men det skjer nesten aldri, og dette er noe av grunnen til at vi går ut offent­lig med vår bekymring. Nå er det imidlertid slik at media kommer etter, fanger opp de signalene vi sender ut, og presenterer selv sine konsekvens­analyser. Dagbladet har 8. mars et 4 siders oppslag om kuttene i sykehussektoren, og uken før hadde deres egen politiske redaktør en 3. sides artikkel om konsekvensene for sin egen mor som ble sendt ut for raskt fra sykehus under tittelen: ”Er min mor et demokratisk problem?” Dags­avisen som jo står Arbeiderpartiet nær har hatt lederartikler om: ”Pasientene blir glemt”, og 8. mars et oppslag om konsekvensene for sikkerhetsavdelinger i psykiatri. Når journalister tar opp de samme sakene som vi har varslet om tidligere er det ingen som harselerer om den 4. statsmakt mot Sylvia, da er det plutselig stuerent.

Skjult lønnskamp ?

Jon Magnussen som er en velkjent helseøkonom hevder i Dagens ­Medisin 6. mars at det foregår en skjult lønnskamp i vår varsling av ­konsekvensene som følge av nedskjæringene. Det vil jeg på det sterkeste tilbakevise. Både våre lokale tillitsvalgte og vi som er sentralt i Legeforeningen har vært helt klare i å skille mellom konsekvensene for våre medlemmer på den ene siden, og konsekvenser for pasientene på den andre siden. Som en fagforening er det legitimt for oss også å ivareta våre medlemmers rettigheter ved nedbemanninger, men vi blander ikke disse problemstillingene sammen. Det blir vel mye synsing fra Magnussen, uten at han klarer å belegge påstanden noe mer.

Lønnskampen for 2008 skal vi føre overfor våre motparter HSH og Spekter, men disse arbeidsgiver­organisasjonene har ikke noe med de faglige konsekvensene for pasientene av nedskjæringene, det har de ikke kompetanse til, og det er ikke deres oppgave heller. HSH oppgjøret skal etter planen være ferdig når denne artikkelen trykkes, og Spekteropp­gjøret kommer i løpet av våren.