Legespesialister og utdanning

Legespesialistene er den viktigste garantist for medisinsk faglig kvalitet innen norsk spesialisthelsetjeneste. Det er derfor ikke unaturlig at legespesialistene blir sett på som en særdeles viktig gruppe av administratorer, politikere og av befolkningen generelt. Det er heller ikke uten grunn at en i samfunnet har et særlig fokus både på utdanningen av legespesialister og hvordan de som en viktig samfunnsmessig ressurs fordeles rundt i landet.  

AV HELGE SIGURD HAARSTAD

Helt siden de første spesialist­regler ble vedtatt på det 17de almindelige norske lægemøte i Kristiania i 1918 har Legeforeningen hatt en sentral rolle i forhold til utdanningen av lege­spesialister. Legeforeningen har i dag en delegert godkjennings­myndighet i forhold til godkjenning av nye legespesialister, en oppgave foreningen ivaretar gjennom ulike ledd i organisasjonen alt fra lands­styre ned til de enkelte spesialitets­komiteene. I dette ligger det et omfattende arbeide som utføres av et stort antall medlemmer, gjennom dette ivaretas en fortløpende kvalitets­sikring av spesialistut­danningen og en god nasjonal ­standard på utdanningen. Den norske legeforening har hele tiden vært en drivende kraft og initiativtaker ved utarbeidelsen av bestemmelsene for spesialistutdanningen, og har vært en aktiv deltaker i utformingen av alle avtaler med sentrale myndig-heter. Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling (NR) ble opprettet i henhold til Stortingsvedtak i 1999 for å være en rådgivende instans overfor Helse- og omsorgsdepartementet i alle overordnede spørsmål som angår gjennomføringen av og kvaliteten på all spesialistutdanning av leger. Det ligger blant annet i ­rådets mandat å vurdere og gi råd vedrørende godkjenning av spesialiteter, spesialitetsregler, spesialitets­struktur, utdanningens omfang, antall spesialister og fordelingen av disse. Rådet skal også gi råd vedrørende fordeling av nye legestillinger, omgjøring av legestillinger samt over­våking av legemarkedet – herunder geografisk fordeling av leger. Det kan diskuteres i hvilken grad rådet har klart å innfri i forhold til sitt mandat, men rådets eksistens er i seg selv et signal på at utdanning av legespesialister og fordelingen av disse er et viktig tema på den politiske dags­orden. I oppnevningen av Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling ligger det et ønske om en større politisk styring av spesialist­utdanningen. Legeforeningen er ­representert med fire medlemmer i rådet, og har gjennom sin faglige ­tyngde kunnet påvirke bestemmelsene for spesialistutdanningen. Her har foreningen hatt en viktig rolle. Foreningens rolle i forhold til spesialist­utdanningen har imidlertid også blitt møtt med kritikk, blant annet fra Konkurransetilsynet som i 2005 påpekte at Legeforeningens godkjenningsmyndighet kunne virke uheldig i og med at foreningen også har som oppgave å ivareta sine medlemmers økonomiske interesser. Siden Legeforeningen forvalter en regelverk godkjent av offentlige myndigheter er det lite rom for avvik i godkjennings­prosedyrene, kritikken har derfor heller ikke blitt sett på som særlig relevant. Det er aldri trukket i tvil den viktige faglige rolle legeforeningen har i kvalitetssikring og standardi­sering av spesialistutdanningen.

Helse- og omsorgsdepartementet har signalisert at spesialistutdanningen for leger skal gjennomgås, og at forskriften for spesialisering skal endres. Det er lagt føringer for dette i Nasjonal helseplan 2007-2011, blant annet med bakgrunn i en evaluering departementet gjorde av Nasjonalt råd i 2005. Som følge av dette har Legeforeningen nylig gjennomført en omfattende utredning om spesialistutdanningen av leger. Rapporten gir en status for spesialistutdanningen sett i relasjon til helsetjenestens behov for spesialister, dessuten gjennomgås utfordringene i spesialistutdanningen relatert til helse­vesenets utvikling. Det gjennomgås også hvilke faglige utfordringer en har innenfor de ulike spesialiteter, samt hvilke behov for spesialister og frem­tidig antatt utvikling som foreligger i de enkelte fag i et tiårsperspektiv. I hele det medisinske fagmiljø forventes en betydelig etterspørselsvekst etter spesialister i årene som kommer, delvis som følge av endringer i helsepolitikk, teknologisk utvikling og betydelige demografiske endringer. Fremskriv­ningen av det samlede behovet for spesialister i de forskjellige fag er satt opp mot den forventede tilgangen på nye leger, sannsynlig er det er nød­vendig med en kraftig økning i antallet stillinger for leger i spesialisering i sykehus. Det legges i utredningen til grunn at Norge skal være selvforsynt med spesialister, det vil si at netto­migrasjon av leger ut av og inn til Norge skal være null. Det synes å være et meget klart behov for satsing på å opprette flere utdanningsstillinger hvis vi ikke skal få en stor mangel på ferdige spesialister, eller være avhengig av en svær import av ferdige spesialister. Her ligger det et stort ansvar på sentrale myndigheter. Om Nasjonalt råd vil få en fremtidig rolle i denne prosessen vil det gjenstå å se.

Utredningen om spesialistutdanning av leger er nylig lagt ut til en bred høring innad i Legeforeningen, hvor det er lagt opp til god tid til omfattende prosesser i organisasjonsleddene ­innen fristen for uttalelse som er 15. juni 2008. Det vil også bli gitt en ­orientering om utredningen på lands­styremøtet i mai 2008. I løpet av høsten 2008 vil sentralstyret vurdere ulike forslag og videre utredning med tanke på konkrete endringsforslag som kan fremmes for landsstyremøtet 2009. Først etter dette vil eventuelle forslag bli reist overfor helsemyndighetene. For alle som har interesse av spesialist­- utdanningen generelt og innen sine egne fagområder spesielt, anbefales det å se nærmere på utredningen. Den kan leses i sin helhet på http://www.legeforeningen.no/­asset/38289/1/38289_1.doc.

Det medisinske fagmiljø forventer en betydelig etterspørselsvekst etter spesialister.