Ett skritt frem og to tilbake?

Ved flere sykehus legges organisasjonsmodellen om fra tradisjonelle avdelinger med alle personellgrupper representert til egne søyler for hver enkelt personellgruppe med sin egen ledelse opp til klinikk-/divisjonsnivå. Avdelingen som tradisjonelt har representert et fagområde eller medisinsk spesialitet/grenspesialitet, er borte eller består bare av leger. Noen mener dette er to- eller flerdelt ledelse, mens andre mener det er éndelt ledelse ettersom hver faggruppe har én leder å forholde seg til. Hva det er kan kanskje være det samme. Spørsmålet er hvordan det fungerer.

Vi er vant til å tenke på pasientbehandling i sykehus som et teamarbeid, med legen(e) som teamleder. Vil dette kunne opprettholdes i en modell der avdelingene blir oppløst som enheter? Eller bygger dette på et syn om at legenes rolle er sidestilt med andre personalgrupper i sykehuset hva gjelder pasientbehandling, og at disse ikke trenger å ha avgjørende innflytelse på hvordan teamets arbeid utføres? Og er i så fall en slik ny modell egnet til å gi god og effektiv pasient­behandling ?

Kortest mulig vei til riktig spesialist har vært et slagord. Når avdelingsstrukturen løses opp, og inndelingene av avdelinger og poster følger lokale variasjoner mer eller mindre etter innfallsmetoden, blir det vanskeligere for alle å vite hvor den riktige kompetansen befinner seg i systemet. Som pårørende har man erfart hvor vanskelig det kan være å finne frem til rett adresse for å få svar på spørsmål i ­forkant eller etterkant av et opphold. Dette blir enda ­vanskeligere i et slikt nytt system. Ikke noe godt tiltak i en tid der bedre samhandling er det sentrale mantra.

I høringsnotatet fra Helse- og omsorgsdepartementet om fjerning av Legeforeningens delegerte myndighet til å godkjenne spesialister nevnes en rekker grunner til at dette bør gjøres. Mange av disse er det vanskelig å se har noen sammenheng med lovendringsforslaget. Ett av dem er at man oppfatter det som problematisk (og et resultat av Legeforeningens ”makt”?) at sykehusavdeling­ene stort sett er inndelt etter spesialitet (!). Når en sitter igjen med en avdeling med bare leger, men i alle fall med et definert fagområde, så er kanskje det neste at også den faglige inndelingen forsvinner?

På Ahus forteller kolleger at de ikke lenger har oversikt over hvor pasientene de har ansvar for er plassert, at de går visitt til opptil 9 ulike poster og at sykepleierne ikke lenger nødvendigvis er kjent med rutiner som gjelder for ­pasientene.

Reformiveren er stor og den blir stadig større. Det er ingen tvil om at det er nødvendig å gjøre mye for å få bedre kvalitet og tilgjengelighet til en lavere kostnad. Nettopp derfor er det frustrerende å oppleve mange tiltak som bidrar til det motsatte på alle de tre områd­ene.