Kjære kollegaer

Jeg trer med dette nummer av Over­legen inn i rollen som redaktør og det er vel naturlig at jeg gir meg litt til kjenne. Muligheten for å være med i debatten om de mange omveltninger som nå foregår i helsevesenet, var den viktigste grunnen til at jeg tok utfordringen.

Det siste året har Overlegeforeningens leder skjøttet denne oppgaven på en strålende måte – ikke minst har bladets layout fått et betydelig løft. Dette er et uttrykk for at Of ønsker å satse ytterligere på Overlegen som medlemsblad, min ambisjon i første omgang må være å opprettholde dette nivået. Overlegen er blitt et skrift som fanger oppmerksomheten og innbyr til ”berøring”, det kommer dermed lettere øverst i tidsskriftbunken – det forplikter. Et hovedtema i hvert nummer kan være et konsept, og dette har vi tenkt å prøve ut i de neste utgavene. Det er kanskje en større utfordring redaksjonelt, men det kan være verdt det ved at man får belyst temaene fra flere synsvinkler, samlet. Det må likevel bli plass til saker fra den generelle helsepolitiske debatten som faller i fanget på oss, som f eks helseministerens mange litt plutselige utspill…

I dette nummeret har vi fokusert på pasientsikkerhet. Dette er en vid overskrift og vil måtte dukke opp i flere nummer. Utgangspunktet denne gang er tall fra NPE som illustrerer omfang og håndtering av skadesaker. Hvordan håndterer vi uønskede hendelser, både med tanke på å ivareta kolleger eller andre medarbeidere som kommer i en vanskelig situasjon, og med tanke hvordan vi forbygger nye hendelser. Hvilke rutiner finns lokalt og på ­høyere nivå? Hvordan omgås vi med slike hendelser i det daglige?

Et annet viktig tema som har mange dimensjoner er sammenhengen mellom volum og kvalitet. Dette henger nøye sammen med pasientsikkerheten ovenfor – eller gjør det det? Opplagt er det en sammenheng, men kanskje ikke like opplagt som vi intuitivt vil ha det til. Det finns en del rapporter som viser et variert bilde når en forsøker å se på dette, alt fra det som stemmer med oppfatningen ”øvelse gjør mester” til at samspillet mellom flere forhold i et behandlingsforløp gjør en slik lineær tankegang utilstrekkelig for å ha et riktig bilde av dette. Det er viktig å reflektere over dette og ikke å ha for skråsikre oppfatninger. En viktig ­problemstilling med kanskje mindre opplagte svar enn mange av oss tror.

Faste stillinger for underordnede har vært kontroversielt for mange – en opplagt Ylf-interesse sak, møtt med mye skepsis fra arbeidsgiversiden og overlegene. I Sverige er nå så godt som alle underordnede ansatt i faste stillinger og innleggene i dette nummeret vitner om gode erfaringer med dette i vårt naboland.

Året startet med dramatikk i Midtøsten. 2 av våre kolleger reiste ned for å hjelpe. De fikk hendene fulle av krigs­kirurgiske utfordringer, men ble sam­tidig langt mer sentrale som formidlere enn de kunne forestille seg. Uten annen presse tilstede rapporterte de hva de så og kom med dette i ”alle kanaler”. De har høstet mye ærbødig beundring og ros for sin fantastiske innsats, men måtte sannelig også tåle kritikk for tendensiøs og partisk formidling fra katastrofen. Deres rapporter har senere bare blitt bekreftet av andre. Det er vel kanskje naturlig at vi stilt overfor katastrofer som skaper avmakt, velger å flytte fokus til noe håndterlig – her kollegenes ­politiske farge? Vi fikk et intervju med Erik Fosse – midtsidene!