Intervju med Erik Fosse

Erik Fosse er som mange kollegaer travel og er drevet av et stort engasjement på mange områder. Som professor og leder av Rikshospitalets Intervensjonssenter utvikler han minimal invasiv kirurgi og fremtidige behandlingsmetoder sammen med kollegene der. Kontoret er ”overlesset” og bærer preg av mange ideer og pågående forskningsprosjekter. Han er engasjert i den norske helsedebatten og er søker til direktørstillingen ved det nyopprettede Oslo Universitetssykehus. Han er en habil musiker.

Selvsagt er likevel Fosses mangeårige innsats som krigskirurg i konfliktområder og engasjement for palestinerne spesielt det mest imponerende ved vår kollega. Sammen med Mads Gilbert ble han ved inngangen til året en hel verdens stedlige vitne til krigshandling­- ene i Gaza. Ved i siste liten å komme seg over grensen til Gaza, et resultat av deres mangeårige medisinske bistandsarbeid i området, ble de helt uforvarende de eneste formidlere av informasjon fra ”innsiden” til resten av verden. Særlig sjokkerte deres beskrivelser av drepte, lemlestede og sårede barn.

Mange vil ha tak i Fosse og Gilbert nå. De formidler villig fra sine dager i krigssonen. Fosse tar velvillig imot meg på sitt kontor og stenger døren for andre en stund. Han syns det er en god ide å gi temaet plass i Overlegen. Jeg tenkte meg dette som et tradisjonelt intervju, spørsmål og svar. Det ble fort klart at Fosse har mye kunnskap og mye å formidle og derfor ikke ble så lett ”å styre”. Helt av seg selv inn­leder han med et engasjert og systematisk historisk foredrag om bakgrunnen for konflikten.

Folk må begynne med å forsøke og forstå de som bor på dette lille landområdet sine grunner til å gjøre de valg de gjør, hvorfor så mange ved valget for 2 år siden (44%) støttet Hamas. Bruddet på våpenhvilen og Israels angrep på Gaza har nemlig sin nære opprinnelse i blant annet akkurat den historiske ­hendelsen. Disse menneskene har de samme ønsker for sine liv som deg og meg, de støtter ikke krig og terror – de vil leve sine liv med familie og venner, ha utdannelse og jobb. Det de støtter er en bevegelse som opprinnelig var en ren sosial bevegelse som fordelte knapphetsgoder til innbyggerne. At de senere også står for væpnede aksjoner er naturligvis en del av bildet. Ved ikke å godkjenne Hamas – regjeringen, og å stoppe pengestøtten har man fjernet det grunnlaget den valgte regjeringen trengte for å bygge landet i videste forstand. Lønnen til alle offentlige ansatte, leger blant dem, ble borte over natten. Fosse gjør med entusiasme rede for historien og den langvarige kontakten NORWAC har hatt med myndighetene og den forbindelsen de har hatt med Shifa-sykehuset, hvor de jobbet under oppholdet i Gaza.

Hvordan er arbeidsforholdene ved dette sykehuset?

Det er viktig for meg å understreke at Mads og jeg ikke har vært ved et lite sykehus ”ute i bushen”. Shifa-sykehuset er egentlig et universitetssykehus på europeisk nivå med ca 500 senger og ca 400 leger ansatt. Legene er godt kvalifiserte og nesten alle har sin utdannelse fra vestlige land.

De kan sin jobb, vi arbeidet sammen med dem som andre stedlige senior­leger og veiledet så godt vi kunne med vår erfaring fra andre krigssituasjoner i denne krisen. De kjente oss fra før. Det som er ulikt et europeisk sykehus, er mangelen på pleiepersonal; her og i de fleste arabiske land har man ikke standardisert sykepleieutdanning, det er som regel familien som stiller opp for sine pasienter mens de er innlagt.

Teknisk utstyr?

De har klart å holde bra lager med engangsutstyr, men de har ikke hatt penger eller pga blokaden hatt mulighet til å fornye for eksempel monitoreringsutstyr – mye av det var dårlig eller ødelagt etter hvert, så her var det mangler. Tunellene som de har egner seg for transport av engangsutstyr, mindre for tungt større utstyr. Vi har for øvrig beskrevet dette sykehuset mer i detalj i den artikkelen vi hadde i Lancet akkurat nå.

Bare opptakten til utreisen og hvordan våre to kolleger kom seg inn i Gaza, idet krigs-handlingene tok til, er verdt å lytte til. NORWACs initiativ ble støttet av norsk UD og ambassaden i Egypt sto for det meste av det praktiske. Fosse arbeider på spreng med en bok om dette hvor detaljene vil finnes.

Da det ble aktuelt, var jeg aldri i tvil om at jeg skulle reise, sier Fosse. Jeg har et par anestesikolleger jeg kontakter ved slike anledninger og Mads sa ja med en gang. Billetter og finansiering ble ordnet ila ett døgn. Men, jeg vil understreke at vår situasjon var dramatisk annerledes enn våre palestinske kollegers: Vi hadde vår familie hjemme, vi hadde en plan for inn og utreise og vi hadde en plan for hva vi skulle gjøre der og en horisont på 4-5 dager for hele oppholdet. Vår rolle må ikke overdrives! Våre kolleger var i sitt eget land og det var der krigen herjet. Jeg kan best illustrere det med at en av kirurgene på vakt den ene dagen fikk både sin datter og kone inn blant de skadde! De klarte seg heldigvis, men den neste dagen fikk den samme kollegaen inn sin fetter – død! En annen kollega opplevde (mens vi var der) at huset hans ble bombet mens han var på jobb. Det lå i ruiner. Man kan ikke forestille seg det…

Nei, dette kan man knapt ha noen forestilling om uten å befinne seg der. Er det noe som skiller denne opplevelsen fra dine andre erfaringer fra krig og katastrofer?

Ja, et par ting. For det første har jeg aldri sett så mange skadde og drepte barn. Til nå er rundt 1300 døde og ca 30 % av dem er barn. Dette er svært spesielt og har med det å gjøre at befolkningen er ung og hver familie har kanskje opptil 10 barn. Gaza er ikke større enn halve Oslo (ca 4 mil langt og knapt 1 mil bredt) og har 1 mill innbyggere. Det er ikke mange steder å gjemme seg. Videre er det overtydelig at sivile mål ble syste­matisk angrepet, det er ikke vi i tvil om. Offentlige bygninger som politi­stasjoner midt på dagen, moskeer under fredagsbønnen og grønnsaksmarkedet ble bombet. Til krigshandlingenes slutt var 18 moskeer angrepet og ødelagt. Vel ble det sluppet løpesedler fra fly som varslet angrep, men dette medførte bare at kvinner og barn søkte tilflukt i det de trodde var trygt, en FN drevet skole – vi vet jo hvordan det gikk. Vi så mer dramatiske skader (avrevne underkropper) som gjør oss sikre på at såkalte ”nye våpen” har vært benyttet.

Hvordan takler man slike massive skader, både i antall og omfang?

Man gjør sitt beste med de forutsetninger som er. Det går i bølger og minst en gang om dagen kom det inn en kohort med opptil 60 skadde fra et større treff. De kommer inn i ambulanser, busser og privatbiler. Man fordeler og opererer så fort det lar seg gjøre, – to på hver stue, i korridorer osv. Så roer det seg jo etter hvert, etter noen timer er pasientene enten opererte eller døde…

Hvordan forholder man seg til anklager om fordreid og ensidig informasjon når man står midt oppe i dette?

Akkurat det har ikke vi tatt så veldig tungt, for vi har bare rapportert det vi til enhver tid har sett. Siden har jo våre utsagn blitt bekreftet av andre. Selvfølgelig måtte vi fortelle hva vi så, særlig fordi vi var alene om disse observasjonene den første tiden. Men, det er jo litt ­frustrerende at budskapet blir borte i et fokus på mulige feil i formidlingen når vi har med en slik humanitær katastrofe å gjøre.

Telefonen ringer og det bankes på døren. Øverst i alle haugene på skrive- bordet ligger de siste rapportene om dødstallene fra de palestinske myndighetene. Kontakten med konfliktsonen er åpen og jeg vil regne med at Fosse snart er tilbake for å ta fatt på nye oppgaver ved Shifa- sykehuset. Det fikk jeg ikke spurt ham om før døren ble åpnet og det kom inn kolleger som ville omfavne ham og ønske ham velkommen hjem. Det er ingen tvil om Erik Fosses dype humanitære engasjement. Sammen med kollega Gilbert og det senere norske teamet som avløste dem (Muhammad ­Abou-Arab, Johannes Brattebø, ­Dagfinn Bjørklid) har han gjort en innsats for krigsofrene i denne tragiske konflikten som det står en svært stor respekt av. Det blir ganske stusselig å tenke tilbake på hvilken avsporing debatten tok de første dagene her hjemme, da man var like opptatt av deres informasjonsrolle som hva de faktisk rapporterte om.