PølseHanssen, SnåsaHanssen eller  Helseminister Hanssen?

Så er det slik at man bevisst kan ønske seg støy omkring deler av det som kommuniseres, slik at oppmerksomheten rettes mot uvesentligheter eller avsporinger for på den måten å få fred til å gjennomføre det som er hoved­saken.

Vi har nå en helseminister som er en dreven politiker både fra Stortinget og som minister. Han ble satt på en meget krevende oppgave, nemlig å ta over etter Sylvia Brustads dårlige håndtering av underskuddsproblematikken i sykehusene og pasienthotellsaken ved Radiumhospitalet. Når det var en så stor vekst i kronebeløp i sykehusenes bevilgninger som det var under Brustad kan jeg godt forstå at hun krevde budsjettdisiplin. Problemet var at det samtidig ble overkommunisert hvor det var vekst og under­kommunisert hvor det var innstramninger eller hvor nye oppgaver ”stjal” av bevilgningene. Vi kunne dermed påvise at veksten ikke var så stor som det ble påstått, og Brustad ble tvunget over på defensiven.

Helse er et meget viktig politikk­område, og ingen regjering ønsker å gå til valg med et betydelig negativt fokus rettet mot dette området. Bjarne Håkon Hanssen ble ikke gitt fri tilgang til statskassen av Kristin Halvorsen, og det var derfor nød­vendig med en strategi som fjernet det negative fokuset fra Brustads tid, samtidig som det ikke ble lovet for mye. I tillegg er det knapp tid, valget er i september, og valgkampen er i startgropen. Svaret er å flytte fokus over på et nytt område, nemlig (­manglende) samhandling.

Ministeren samler ekspertgrupper rundt seg, som representerer en bredde av folk som vet og kan noe, slik at ministeren skal ha svaret på dette komplekse området klart til april, etter at han skal ha trukket seg tilbake i sitt lønnkammer for å skrive løsningsforslaget selv. Det vil være et fremlegg som er hans valgkampstrategi på området, og byråkratene i departementet vil på denne måten ikke bli innblandet i partipolitikk og valgkamp.

I mellomtiden reiser ministeren rundt med ett foredrag som med noen få variasjoner viser skjevheter mellom kommunehelsetjenesten (inkludert fastlegene) og spesialisthelsetjenesten. Det vises til den store veksten i sykehusene siden 2002 (fra 50-102 mrd kr) sammenlignet med den beskjedne veksten av fastleger. Han sier vi er for dårlige på forebygging, og viser fremveksten av dialysebehov fordi vi er for dårlige til å diagnostisere diabetes mellitus type 2. Blir vi bare bedre på forebygging vil behovet for dialyse bli borte. Han vil ha veksten i fremtiden i primærhelsetjenesten, og ikke i spesialisthelsetjenesten. Det må innrømmes, han er dyktig til å kommunisere. Han gjør det enkelt, og han lager sammenstillinger som egentlig ikke er ­sammenlignbare.

Veksten i sykehusene fra 50 mrd i 2002 til 102 mrd kr i 2009 sammenlignes med veksten av antall fastleger. Sammenligningsgrunnlaget burde vært vekst i spesialisthelsetjenesten med vekst i hele kommunehelse­tjenesten hvor både fastleger og pleie- og omsorgstjenester som sykehjem og hjemmesykepleiere var inkludert. 2008 summen er 90 mrd til sykehus­ene mot 85 mrd til kommunene.

Veksten av leger i sykehus og den tilsvarende manglende veksten av fastleger fremstilles som legenes ansvar. Det er ministeren selv som er eier av sykehusene og dermed ansvarlig for deres ansettelsespolitikk. Helsetjenesten i kommunene styres dels via kommunehelseavdelingen i departementet, dels kommunene som er ansvarlig for å opprette nye fastlegehjemler. Legeforeningen har etterlyst flere slike hjemler fra flere ministre, mens nå fremstilles ­Hanssens prioriteringer på dette området som om han kuer legene.

Ministeren slipper også ut en god del politiske prøveballonger, hvor han prøver ut standpunkter for å se om de vekker motstand eller gehør før han evt i det stille forlater upopulære tiltak. Han fastslo i Aftenposten 11.12.08 følgende på spørsmål fra journalisten:

–Hvordan skal du sikre at sykehusene ikke ansetter flere leger? –Det er jeg som helseminister som eier sykehusene, så det bestemmer jeg. Vi får se hvor kraftig jeg må stramme til, men om nødvendig må alle nye legestillinger ved landets sykehus til godkjenning i departementet før de kan lyses ut, sier en bestemt helseminister. –Jeg sier nei til nye legestillinger i sykehus. Det er i primærhelsetjenesten at behovet for leger er stort. Jeg skal bli den første helseministeren som får til dette, sier Hanssen .

Politikk (av gr. politikos, som angår byen eller staten) handler om fordeling av goder og byrder i et samfunn. Politikk er den virksomhet innen et sosialt system som innebærer at mål blir satt, prioriteringer ordnet, verdier fordelt og virkemidler valgt og anvendt.

Dette standpunktet er forlatt, ikke minst fordi han ble konfrontert med behovet for flere hjemler i politisk prioriterte områder som psykiatri, geriatri, kreftbehandling og smerte­behandling.

Nå er det fastlegene som får ­gjennomgå: I Bergens Tidene 24.01.09 sier han følgende:

-Helseministeren presiserer at både ­spesialisthelsetjenesten og primærhelse­tjenesten vil trenge flere leger, men at hovedveksten vil komme i primærhelse-tjenesten.

– Legene må komme ut og drive aktivt helsearbeid på steder der folk er, også før de blir pasienter. Det betyr at legetjenesten på skoler, sykehjem og i fengsler skal ­styrkes, sier Hanssen .

– Det kan for eksempel bety at en fastlege kan bli pålagt å jobbe to av fem dager på sykehjem. Flere pasienter skal få de ­tjenestene de trenger, sier Hanssen.

Makt er definert som evnen til å nå sine mål, mot andres vilje og interesser. Desto mer man oppnår av sine egne mål på tvers av andres vilje og interesser, desto mer makt har man.

På Legeforeningens lederseminar 27. januar 2009 benektet han den siste delen av denne uttalelsen. Både primær­uttalelsen og den påfølgende benektningen skaper jo selvfølgelig oppstyr, noe jeg tror ministeren er ute etter. Han får da fokus på områder hvor han selv ikke har tenkt å la det gå mye prestisje i sakene, samtidig som han får holde på med sin reform i fred.

23. januar 2009 var Legeforeningen innkalt i møte i departementet uten kjent agenda, for over bordet å bli presentert med opplysningen om at ministeren vil frata Legeforeningen retten til å godkjenne nye spesialister, en ordning som Legeforeningen har hatt siden 1918, og formelt delegert fra departementet siden 1982. I høringsnotatet skrives bl.a. følgende:

Sammenblandingen av å være faglig premissleverandør og fagforening kan i ulike sammenhenger, for eksempel ved spørsmål om omorganiseringer og oppgave- og funksjonsfordelinger i helse­foretakene, være uheldig.

Som påpekt i punkt 2.2 har de private yrkesorganisasjonene, og da i særdeleshet Legeforeningen, i årenes løp utført et stort og meget viktig arbeid når det gjelder spesialistutdanning av leger, herunder selve godkjenningen av den enkelte legespesialist.

Kommunikasjon (fra latin: communicare, «gjøre felles») er en betegnelse på overføring eller utveksling av informasjon mellom personer. Mer presist kan vi si at kommunikasjon er den prosessen der en person, gruppe eller organisasjon(sender) overfører en type informasjon til en annen person, gruppe eller organisasjon(mottaker) og der mottaker(ne) får en viss forståelse av budskapet.

Selve høringssaken går på det å trekke tilbake delegasjonsmyndigheten, noe som kunne vært gjort uten lovendring i det hele tatt. Ministeren velger å fremme saken på en spektakulær måte, med hemmelig saksagenda, og hvor journalistene får vite at han nå ”tar makten fra legene”. Som det fremgår over beskrives Legeforeningen som en privat yrkesorganisasjon. Jeg skulle hatt lyst til å se Bjarne Håkon Hanssen beskrive LO som en privat organisasjon. (Han hadde sikkert lyst til det mens striden om sykemeldingsregler raste som verst med Gerd- Liv Valla.) I høringsnotatet fremgår det en rekke opplysninger om fonds­finansiering, kursvirksomhet etc., noe som ikke har noe med selve tilbaketrekkingen av den delegerte full­makten til å godkjenne spesialister. Han skaper et mediebilde av seg selv som den store sterke kraftfulle som tar makten fra (de private) legene. Han viser ikke hvordan han synes Lege­foreningen har gjort noe dårlig arbeid på alle de andre feltene han bringer inn i høringsnotatet.

Dette kommer samtidig med presseoppslagene om Snåsamannens vellykk­ede behandling av kolikk­plagene til Hanssens sønn for mange år siden. Hanssen får navnet SnåsaHanssen, og oppmerksomheten flyttes nok en gang vekk fra de viktige sakene, samtidig som ministeren fremstår som folkelig. Dette er jo ganske identisk med opplegget rundt utnevnelsen til ”PølseHanssen” den gang han var landbruksminister. WTO forhandlinger med økt fri­handel av landbruksprodukter har aldri vært en vinnersak i Norge, og det å da flytte fokus vekk fra selve saken og inn i privatsfæren med oppmerksomhet omkring pølsespising og litt overvekt var en strategisk riktig handling. PølseHanssen var en folkelig kar som alle andre, mens landbruksminister Hanssen ville rasere norsk landbruk ved å åpne grensene for utenlands billig mat.

Jeg tror vi kommer til å se flere prøveballonger i tiden frem til samhandlingsreformen som ble en kommunehelsereform som ble en fastlegereform som blir en……, ja hvem vet, ja til den blir lansert av ministeren selv i slutten av april. Vi får identifisere kjernen i de sakene han slipper ut og ikke fyre opp under all perifer støy som han ønsker å skape.

Glimt fra Operaen

Foto: Erik Berg