– Ikke lenger gøy å være leder

Knut Kjerpeseth er vant med å stake ut ny kurs fra nordlandsbåt, men til lands har han stort sett holdt seg på samme sted i mer enn 30 år.

– De første årene av medisinstudiet i Oslo jobbet jeg som nattevakt på Gau- stad og opplevde psykiatriens skygge- sider på nært hold. Det gjorde at jeg ikke planla en karrierevei her. Som sivilarbeider hadde jeg plikttjeneste i 16 måneder og tenkte meg til Steigen som allmennlege etter turnus. En del formaliteter kom for sent på plass og jeg havnet i psykiatrien.

Gjemmer seg bak faglige grunner

I dag er han glad for det. Det gikk ikke lang tid før han havnet i sykehusledelsen på Rønvik sykehus, og det har han trivdes godt med inntil ganske nylig.

– Det har vært gøy å være leder her, og jeg har fått gjennomslag for mange ting gjennom årene. På avdelingen min har jeg i dag kanskje Norges beste psykologstab. Det er jeg stolt av. Jeg gir kanskje ikke mine medarbeidere nok oppmerksomhet bestandig, men de opplever mye frihet og tillit fra meg. Det er dessverre aldri nok tid til å utøve ledelse hvis man samtidig skal være kliniker, noe som har vært viktig for meg. Jeg tror toppledelsen i foretaket har mistet kontakten med grasrota. De vet ikke at det er uro i organisasjonen som ikke blir mindre av at de tar avgjørelser som er helt på tvers av det som er god pasient­behandling. Det aller verste er at de gjemmer seg bak faglige årsaker som begrunnelse for det de gjør.

Spennende planer

I høst har Kjerpeseth hatt overlegepermisjon. Han har brukt tiden til å dyrke mange av sine fritidssysler, men samtidig har han for første gang tenkt over om han bør stake ut en ny kurs i jobbsammenheng.

– Jeg har rundt ti år igjen av yrkeslivet og ønsker å bruke disse årene godt. Inntil nylig trodde jeg at min lojalitet til Nordlandssykehuset ville hindre meg i å gjøre nye ting. Nå har styret i nordlandssykehuset tatt avgjørelser som har bidratt til å endre dette bildet. Som leder kan jeg ikke lenger være med på å understøtte avgjørelser som jeg mener er direkte gale, og som vil få negative konsekvenser for sårbare pasientgrupper.

Kjerpeseth etterlyser også en offensiv holdning hos ledelsen når det gjelder å skaffe dyktige fagfolk.

– På avdelingen min er vi i dag to spesialister på rundt 50 senger. Flere gode fagfolk har blitt borte fordi en defensiv ledelse ikke gjorde jobben sin. Hva skjer om få år når store deler av staben skal pensjonere seg?

Stor kunstsamling

Kjerpeseth har bestemt seg til å bli flinkere til å tenke på seg selv og hva han vil fremover. For en som har vært vant til å ha det morsomt på jobb kjennes det skremmende å ikke ha det lenger. Slik vil han ikke ha det fremover.

– Hvis jobben blir et ork går det ut over overskuddet man skal ha til det man gjør på fritiden. Dit vil jeg ikke, og hvis det betyr at jeg må forlate en spennende jobb som har gitt meg masse, må det bare bli slik. Tiden fremover vil avgjøre hva jeg bestemmer meg for.

Utenom jobb har Knut Kjerpeseth alltid hatt prosjekter på gang. Kunstsamlingen er blitt stor etter han kjøpte sitt første grafiske trykk som 19-åring.

– Det var mest for å skjule et hull i murpussen- på hybelen i Oslo.

Rodde rundt på Svalbard

Men kanskje hadde det også litt med hjemlengsel å gjøre at han kjøpte ”Utvær” av Karl Erik Harr. Nordlands- naturen har alltid betydd mye for han. Opp gjennom årene har han sett den mye fra båtripa. En periode hadde han fembøring, og i dag har han flere mindre Nordlandsbåter som i perioder er i flittig bruk, både i nærområdet og på Svalbard. Fire sommerferier ble brukt til å ro rundt store deler av Svalbard.

– Da jeg var barn bodde vi på Senja i noen år. Nærmeste nabo var et eldre ektepar med en sønn som hadde overvintret på Svalbard rett etter krigen. På kveldene fortalte Bjarne om opp­levelsene sine. Siden har jeg hatt ­Svalbard-viruset latent i blodet. Den første båten fikk jeg bygget med tanke på at jeg skulle se de stedene som Bjarne hadde fortalt om.

Lærte seg hundekjøring

Egentlig skulle Knut Kjerpeseth vært på overvintring nå, men Sysselmannen mente de ikke hadde råd til å sette ut overvintrende i år. Nå sitter han igjen med tre hunder som ble anskaffet med tanke på overvintring, men de skal han beholde.

– Jeg har brukt de siste årene på å lære meg hundekjøring. Utenom sesongen springer jeg med dem for å holde både dem og meg i form. Livet mitt er mye inndelt i prosjekter. Til nå har det gjaldt fritiden, mens jobben har vært kontinuiteten.

Det siste store prosjektet er et gammelt tun fra 1881 som han fikk flyttet fra Vikan utenfor Bodø til Røsvik i Sørfold. Tomta kjøpte han av en ­kollega. Nå er hovedhuset og bårstua flyttet til Røsvik. Fjøsen skal på sikt bli garasje og servicebygg.

– Restaureringen skal gjøres i et tempo som er til å leve med. Det ­viktigste var at jeg fikk berget husene som sto og forfalt uten at noen gjorde noe med det. Min styrke er kanskje at jeg ser løsninger som andre ikke ser.

Et godt eksempel på dette er at da det 67 tonn tunge hovedhuset måtte fraktes på lekter. Først måtte det bygges ei ny bru som gjorde det mulig å få løftet huset over på ei flåte.

– Det er spennende å få til ting som ingen andre får til. Det være seg å berge hus fra 1881 eller pasienter, sier Knut Kjerpeseth.