Mellom profesjon og reform

Sammenlignet med etterkrigstiden har legene åpenbart mistet sin ”selvfølgelige” makt i sykehusene spesielt, men i hele den offentlige helseforvaltningen. Hva tror du er viktigste årsak til dette?

Er det en generell redusert tillit til autoriteter etter 68-ernes inntog på arenaen, er det de store budsjettunderskuddene i sykehusene på 70-tallet eller er det 80-tallets fremvekst av ny ledelsesfilosofi med New public management?

Jeg skriver mye om legenes tap av makt i en av artiklene mine. Årsakene er mange, men jeg tror at den viktigste årsaken er helsepolitikerens- og byråkratenes ønske om å ville legestyret til livs. Historisk sett har helsebyråkratene som er samfunnsvitere og jurister stått i opposisjon til legene når det gjelder organisering og styring av sykehusene. Helsepolitikerne har ment at måten sektoren organiseres på er grunnlegg­ende viktig og at ­helsepersonell alene ikke kan løse sektorens utfordringer. Så kan man jo stille spørsmålet om hvorfor legene taper autoritet og ­legitimitet mens samfunnsviterne og juristene vinner terreng? Dette kan nok spores tilbake til ”systemet Evang” og et sterkt ønske om å ville dette til livs. Kostnadene til helse­vesenet økte jo sterkt under ”system Evang”, og mange motstanderne får støtte fra mange kanter. MEN, etter at jeg begynnte i Helsedirektoratet har jeg jo stilt meg spørsmålet om legene virkelig har tapt sin makt i den offentlige helseforvaltningen. Flere viktige stillinger er jo fortsatt besatt av leger. Legenes innflytelse innenfor helsepolitikken er fortsatt sterk.

Enhetlig ledelse ble vedtatt av Stortinget i 2001. Det at sykepleierene fikk tilgang til lederstillinger hvor de også skulle lede leger beskriver du som et særnorsk ­fenomen. Hvorfor ble det slik?

Svaret er tredelt, minst. For det første kan utviklingen knyttes til en tiltag­ende fragmentering innen legegruppen. For det andre har sykepleierne stått på barrikadene for å få gjennomslag for å lede seg selv og således retten til lederposisjoner i sykehusene. Og for det tredje, og kanskje viktigst, har nok denne utviklingen blitt formet av en sterk politisk vilje til til å gjøre ledelse i sykehus til et politisk spørsmål.

Du skriver at ledere med sykepleiebakgrunn jobber ca 40 timer pr uke, og da som ledere på fulltid, mens ledere med legebakgrunn jobber 50 timer pr uke, men hvor 27 timer er ledelse og 13 timer er klinikk. Har man klart å finne forskjeller i kvalitet på lederskapet? Det har jeg ikke undersøkt i mitt arbeid og kan derfor ikke svare på dette.

Sykepleiere tar lederjobber for å komme bort fra pleiejobben, mens legene i alle fall inntil nå har tviholdt på fortsatt klinisk aktivitet i tillegg. Har du gjort deg noen tanker om hvorfor det er slik?

En grunn er nok at sykepleierfaget i seg selv er et fag med lavere status enn medisinfaget. Ved å bli ledere vil sykepleierene kunne høyne statusen innenfor faget sitt. En av sykepleierene jeg snakket med mente at noe av grunnen til at sykepleierene og Sykepleieforbundet engasjerte seg så sterkt i dette (enhetlig ledelse) handlet om redselen for at sykepleiefaget i seg selv skulle miste status.

Når det gjelder legene, så tenker jeg at når man har gjennomført et sålangt ­stud- ium så vil man føle sterkere interesse, lojalitet og forpliktelse overfor (det klin- iske) faget og sine legekollegaer. Man gjennomfører ikke et 6 års studium for å drive med personalhåndtering og turnus- lister! Det er andre sider av lederskapet som er mer interessant for legene, nemlig å lede den medisinske aktiviteten i avdelingene. Det ligger også sterkt i lege- laugets natur at den som leder er senioren innen faget. Leder er noe man blir når man har gått hele veien fra nyutdannet til spesialist. En nyutdannet lege vil ikke kunne lede en senior, fordi han ikke har tilstrekkelig (medisinsk) faglig tyngde.

De senere årene har vi sett etableringen av sykepleierdivisjoner separert fra legetjenesten, som for eksempel på AHUS. Er ikke dette i prinsippet å innføre 2-delt ledelse igjen?

Mange steder er enhetlig ledelse bare skinnimplementert. Man driver fortsatt med todelt ledelse hvor sykepleierne tar seg av det pleiefaglige samt daglig administrasjon av avdelingen, mens legene leder sine egne.

Sykepleierne var veldig opptatt av profesjonsnøytrale lederstillinger slik at disse ble åpnet for dem, men hvordan ville sykepleierne akseptert jurister, statsvitere og sosiologer som avdelingsledere? Sykepleierne driver med en dobbeltstrategi. På den ene siden mener de at den som sitter i en lederstilling bør/må ha for- mell lederkompetanse, som de jo har sterk tradisjon for å søke seg til. Men dette må ikke forveksles med ren profesjonell ledelse som tar utgangspunkt i at ledelse ansees som et eget fag. Profesjonell ledelse ville anerkjent også personer uten medisinskfaglig kompetanse, som for eksempel økonomer. Dette er ikke sykepleiernes syn. I likhet med legene mener sykepleierne at den som skal lede må ha medisinskfaglig kompetanse. Forskjellen på sykepleiere og leger er hva man legger i begrepet medisinskfaglig kompetanse. Sykepleierne mener at sykepleie er et medisinsk fag som må annerkjennes på lik linje som medisin. Dette er ikke legenes syn. Legene mener at medisin troner på toppen av det medisinske hierakiet, der sykepleiefaget er underordnet.

På den andre siden mener sykepleierne at hjelpepleiere ikke skal ha tilgang til lederstillinger til tross for at man kan hevde at de har medisinskfaglig kompetanse på lik linje med sykepleierene. Sykepleierene distingverer seg fra hjelpepleierene ved å argumentere for at de er overordnet hjelpepleierne i pleie­hierarkiet, og at hjelpepleierne således ikke kan lede. Med andre ord argumenterer sykepleierne overfor hjelpepleierne som legene overfor sykepleierne.

Har reformen med profesjonsnøytrale ledere og enhetlig ledelse gitt bedre ledelse av sykehusene enn før?

Det har jeg ikke undersøkt.