Hvordan har overlegene det?

Overlegene jobber mye. De trener mer enn før, røyker mindre og drikker moderat. De er generelt tilfreds med jobbene sine. De mannlige overlegene har høyere BMI enn de kvinnelige, og mennene er oftere gift/samboene enn de kvinnelige overlegene. ­Overlegene bruker 3,1 time fritid pr uke til faglig oppdatering, og 1/3 får aldri eller sjelden ros fra overordnet.

Sammendrag

Bakgrunn

Vi har mye forskningsbasert kunnskap om hvordan norske leger har det, både på jobb og ellers. Men det er få av disse studiene som viser data spesielt for overlegene, som regel er de slått sammen med leger i spesialisering (LIS-leger) i kategorien ”sykehusleger”. Formålet med denne artikkelen er å se spesielt på overlegenes velvære – deres generelle helse, tilfredshet med livet – deres arbeidsvilkår – jobbtilfredshet, opplevd arbeidspress, ukearbeidstid, andel av ukearbeidstiden for pasientarbeid, opplevd stress i forbindelse med omorganiseringer i helsevesenet – samt overlegenes faglige oppdatering, inkludert bruk av utdanningspermisjon.

Materiale og metode

Data kommer fra Forskningsinstituttets referansepanel, et til­nærmet representativt utvalg av ca.1 600 yrkesaktive leger i Norge, hvorav ca. 400 overleger, som er fulgt med postale spørreskjemaer siden 1994. I denne artikkelen benyttes data fra 2000, 2008 og 2010. Mellom 400 og 412 av overlegene svarte hvert av disse årene.

Resultater

På en skala fra 1 (svært misfornøyd) til 7 (svært fornøyd) skåret overleg­ene gjennomsnittlig 5,2 – både på generell tilfredshet og jobbtilfredshet. Verdiene har vært stabile i hele perioden fra 2000 til 2010. Selvrapportert gjennomsnittlig ukearbeidstid var også nesten uendret: 44,6 timer per uke i 2000, 45 i 2008 og 45,2 i 2010. Andelen av ukearbeidstiden som går med til direkte pasientarbeid gikk derimot ned fra 54 % i 2000 til 46 % i 2010. I 2000 sa 26 % av overlegene at de opplevde et ­uakseptabelt arbeidspress, i 2008 hadde dette tallet gått opp til 32 %. 43 % av overlegene opplever de stadige omorganiseringene i helsevesenet som svært stressende. 66 % ønsker en kortere arbeidsuke hvis de ikke trengte å ta økonomiske hensyn. De fleste av overlegene (79 %) mente i 2008 at de var faglig oppdatert i sitt daglige arbeid. 89 % av overlegene hadde rett til overlegepermisjon, og 60 % hadde hatt overlegepermisjon minst én gang. Den viktigste grunnen til ikke å ta ut overlegepermisjon var vanskeligheter med å rekruttere vikar. De fleste av overleg­ene (86 %) hadde god selvrapportert helse i 2010, og bare 13 % hadde hatt mer enn tre sykedager dager siste år.

Konklusjon

Norske overleger jobber mye, har god helse, og er gjennomgående fornøyde med jobben sin. Men det er mange som ikke får tatt ut sin lovbestemte overlege­permisjon fordi forholdene ikke legges til rette for det, og de stadige omorganiseringene i helsevesenet oppleves som svært stressende.

Bakgrunn

Legers helse og velvære er en viktig og undervurdert helsepolitisk faktor. Det er dokumentert at gode arbeidsforhold har positiv innflytelse på legers helse. En god helsetilstand og optimal arbeidssituasjon gir høyere livskvalitet for legene, og dermed bedre behandling og høyere pasientsikkerhet (1).

Ved Legeforeningens forsknings­­- ins­titutt har vi siden 1994 fulgt en representativ kohort på ca. 1600 leger, Referansepanelet, med spørreskjemaer annet hvert år. Panelet er blitt ­supplert med yngre leger i 2000 og 2008 etter hvert som andre ble pensjonister.

I de fleste publikasjonene hittil har vi sett på sykehusleger, dvs. avdelings­overleger, overleger og LIS-leger som én gruppe, i tillegg til allmennleger, privatpraktiserende spesialister og andre leger. Bortsett fra tre artikler av Haffner og medarbeidere i 2000 om avdelingsoverlegenes ledelse og kvalitetsarbeid (2-4), er det ikke publisert noe spesifikt om overleger. Overleg­ene har en nøkkelfunksjon både som klinik­- ere, kliniske ledere og veiledere for leger i spesialisering, og burde fått mer forskningsmessig oppmerksomhet.

I denne artikkelen ser vi på overlegenes arbeidstid og jobbtilfredshet, velvære, helse og levevaner, og noen forhold som kan gjøre den kliniske hverdagen tyngre, som for eksempel vansker på å få tatt overlegepermisjon, eller de stadige omorganiseringene i helsesektoren.

Materiale og metode

Data kommer fra Forskningsinsti­tuttets Referansepanel i 2000, 2008 og 2010. Vi kjenner ikke respondentenes yrkesgruppetilhørighet, og er derfor avhengig av hvilken jobbtittel de har oppgitt i spørreskjemaene. I denne artikkelen har vi inkludert leger med følgende stillingsbetegnelser: sjefslege, klinikksjef, avdelingsoverlege, avdelingsleder, seksjonsoverlege, ­seksjonsleder og overlege, samt leger som er konstituerte i slike stillinger. I en del av sammenligningene har vi også med data fra LIS-leger (tidligere assistentlege) og privatpraktiserende spesialister.

Spørsmål

Nokså identiske spørsmål om antall uketimer for pasientarbeid, møtevirksomhet, papirarbeid, telefoner og medgått tid til sammen er stilt ved hver spørrerunde. I 2008 spurte vi også om antall timer i tilstedevakter og hjemmevakter per måned, og hvorvidt legene ønsket å jobbe mindre enn, omtrent like mye som, eller mer enn de gjorde. I 2000 og 2008 ble legene dessuten bedt om å angi hvor ofte de opplevde at de arbeidet under et uakseptabelt arbeidspress (svar­kategorier: aldri, sjelden, i blant, nokså ofte og ofte).

Jobbtilfredshet ble kartlagt med Job Satisfaction Scale (5). Dette instrumentet, som ikke er spesifikt for leger, består av ti spørsmål om arbeidssituasjonen der man skal angi graden av fornøydhet på en skal fra 1 (svært misfornøyd) til 7 (svært fornøyd). De ti spørsmålene handler om ansvar, variasjon, forholdet til kolleger, fysisk arbeidsmiljø, mulighet til å bruke egne evner, samlet jobbtilfredshet, frihet til å velge egne arbeidsmetoder, anerkjennelse, lønn og arbeidstid. Samlet jobbtilfredshet er gjennomsnittet av summen av svarene på alle de ti spørsmålene skårer, dvs. en verdi mellom 1 og 7.

Subjektiv velvære ble målt med spørsmålet ”Når du tenker på hvordan du har det for tiden, er du stort sett fornøyd med tilværelsen, eller er du stort sett misfornøyd?”. Også dette spørsmålet ble skåret på en skala fra 1 (svært misfornøyd) til 7 (svært fornøyd).

I 2008 ble legene bedt om å angi sin egen helse på følgende skala: god, nokså god, middels, nokså dårlig, ­dårlig. Dette året spurte vi også om bruk av overlegepermisjon og om antall uketimer utenfor arbeidstiden som går med til faglig oppdatering. I 2010 spurte vi om i hvilken grad stadige omorganiseringer i helse­vesenet ble opplevd som personlig stressende, med svaralternativer ikke stressende, litt stressende, ganske stressende og svært stressende.

Analyser

Resultatene presenteres deskriptivt. Vi benytter prosentandel og gjennomsnittsverdier til å beskrive generell tendens og gruppesammenligninger, og statistisk signifikans testes med kjikvadrat og/eller 95 % konfidens­intervall.

Resultater

Gjennomsnittsalderen for overlegene var 50,4 år i 2000 og 51,3 år i 2010. Kvinneandelen i økte fra 21 % i 2000 til 38 % i 2010. Til sammenligning hadde alle norske overordnete sykehusleger under 70 år en gjennomsnittsalder på 51,5 år og en kvinne­andel på 34,9 % i 2010.

Fagområder og stillingsbetegnelser i 2010 fremgår av tabell 1.

Tabell 1 Fagområde og stilling for de 411 respondentene som var overleger i 2010

*Vi mangler opplysning om kjønn på 10 respondenter

I 2000 ble 400 av Referansepanelets respondenter kategorisert som over­leger, hvorav 150 med lederfunksjon. Tilsvarende tall i 2008 var 412 hvorav 114 ledere, og i 2010 411 hvorav 107 ledere. Andelen overleger med lederfunksjon har altså gått ned fra 28 % i 2000 til 26 % i 2010.

Tabell 2 viser hva de 400 overlegene fra 2000 gjør i 2010.

Tabell 3 Familiesituasjon og bosted for overleger i referansepanelet 2008. Prosent

Familieforhold og bosted

Overlegenes familieforhold og bosted er illustrert i tabell 3, som er basert på data fra 2008. Av anonymitetshensyn har vi ikke mer detaljerte opplysninger om hvor legene bor eller arbeider. Helse og levevaner På spørsmål om hvor god helsen er, med svaralternativene ”svært god”, ”god”, ”ikke helt god” og ”dårlig” svarte de aller fleste svært god eller god. Andel som svarte ikke helt god eller dårlig var 17 % blant overlegene og 6 % blant legelederne (p=0,002). Tilsvarende andeler for LIS-leger og privatpraktiser­- ende spesialister var 9 % og 10 %.

BMI (body mass index, vekt/høyde2) er beregnet basert på egenrapporterte data om høyde og vekt i 2010. Det var ingen signifikante forskjeller mellom legegruppene. Gjennomsnittlig BMI i 2010 for kvinnelige overleger var 23,4 (95 % KI 22,9 til 23,9), for mannlige overleger 25,4 (25,0 – 25,8). I 1993 var BMI for kvinnelige leger 21,9 (21,6 – 22,2), for mannlige leger 24,1 (23,9 – 25,8). Legenes BMI har med andre ord økt signifikant fra 1993 til 2010.

22 % av overlegene og 24 % av legelederne røykte i 2000. I 2010 hadde disse andelene sunket til henholdsvis 8 % og 11 %. I forhold til alkohol skåret 6 % av overlegene over en ­risikogrense på 9 på AUDIT (Alcohol Use Disorders Identification Test; 6). Tilsvarende andel for legelederne var 9 %, for LIS-legene 7 %, og for de privatpraktiserende spesialistene 12 %. Disse forskjellene er ikke statistisk signifikante. Bortsett fra at flere menn enn kvinner er alkoholrisikanter er det heller ingen av gruppene som er overrepresenterte i risikogruppen, heller ikke i forhold til de fem spesial­itetsgruppene som er definert i tabell 1. Omlag 70 % av overlegene trener ukentlig eller oftere. Her er andelen noe høyere blant de privatpraktiser­ende spesialistene (79 %, ikke signi­fikant). Vi spurte i 2010 om hvor mange dager legene hadde vært sykmeldte siste år. 58 % av overlegene og 69 % av legelederne hadde ingen sykedager, sammenlignet med 54 % av LIS-legene og 88 % av de privatpraktiser­ende spesialistene. Tar vi også med dem som hadde hatt sykefravær på inntil 3 dager får vi med ytterligere 19 % av overlegene og 14 % av legelederne.

Generell tilfredshet og jobbtilfredshet

Figur 1 viser fordelingen av svarene på spørsmålet ”Når du tenker på hvordan du har det for tiden, er du stort sett fornøyd med tilværelsen, eller er du stort sett misfornøyd?”, på en skala fra 1 (svært misfornøyd) til 7 (svært fornøyd). De privatpraktiser­ende spesialistene er mest fornøyde med nesten 60 % som krysser av på 6 på en skala fra 1 til 7. Blant over­-leg­ene og LIS-legene var det flere som krysset av på 4 og 5.

Jobbtilfredshet måles som summen av ti forskjellige spørsmål. Figur 2 viser svarfordelingen på hvert spørsmål, mens figur 3 viser samlet tilfredshet på en skala fra 1 til 7. De to overlegekategoriene følger hverandre nokså tett, mens LIS-legene har en modalverdi på 5 og de privatpraktiserende spesialistene 6. For overlegene var det ingen vesentlig endring i samlet jobbtilfredshet fra 2000 til 2010.

Arbeidsforhold

De fleste overlegene var fast ansatte og jobbet full tid. Antall ukearbeids­timer var omtrent det samme i 2000, 2008 og 2010, mens andel timer med direkte pasientarbeid gikk ned fra 54 % i 2000 til 46 % i 2010 (ikke ­statistisk signifikant). Andelen som syntes de arbeider under et uaksept­abelt arbeidspress gikk noe opp fra 2000 til 2008 (ikke statistisk signifikant). Over 40 % oppga at de opp­lever stadige omorganiseringer i helsevesenet som svært stressende. Denne andelen er signifikant høyere blant leger med bosted i den tidligere Helse Øst-regionen (Oslo, Akershus, Østfold, Hedmark og Oppland), 49 % mot 37 % for resten av landet, p=0,02. Det var statistisk signifikante kjønnsforskjeller i ansettelsesforhold og arbeidstid blant overlegene. Mannlige overleger hadde oftere fast stilling, fulltidsjobb og lengre arbeidsuker. Kvinnelige overleger hadde oftere tilstedevakter på mer enn 30 timer i uken (20 % mot 12 %), mens de mannlige overlegene hadde flere hjemmevakter (57 % mot 46 %). Flere mannlige enn kvinnelige over­leger ønsket å jobbe mindre hvis de ikke trengte å ta økonomiske hensyn. Det var også flere signifikante forskjeller mellom overlegene og LIS-legene. Tidsbegrenset stilling og vikariat var mye vanligere blant LIS-legene. Overlegene hadde imidlertid lengre arbeidsuker på alle tre måletidspunkter. Opplevelse av uakseptabelt arbeidspress var også vanligere blant overlegene enn blant LIS-legene.

Faglig oppdatering

Overlegene brukte gjennomsnittlig 3,1 timer per uke av fritiden til faglig oppdatering, det samme gjaldt for LIS-legen. 74 % av de kvinnelige og 82 % av de mannlige overlegene mente de klarte å tilegne seg nødvendig informasjon for å være faglig oppdatert (p=0,05).

Bruk av utdanningspermisjon (overlegepermisjon)

Ifølge Overenskomstens § 4.2 (A2 2008) har overleger krav på utdanningspermisjon (også kjent som overlegepermisjon) med lønn i minimum 4 måneder per femårsperiode. Tabell 5 gir opplysninger om bruk av utdanningspermisjon blant overlegene i 2008.

Den viktigste grunnen til ikke å ta ut overlegepermisjon var vanskeligheter med å rekruttere vikar, fulgt av ”ingen tid eller interesse til å organisere eller prioritere aktiviteten under overlegepermisjonen” og motstand fra ledelsen. Flere kvinnelige enn mannlige overleger hadde vanskeligheter med å rekruttere vikar og opplevde motstand fra ledelsen. Spørreskjemaet inneholdt også et åpent felt for å skrive inn andre årsaker, av disse var bl.a. sykdom, familiære årsaker, ny jobb og dårlig økonomi i helseforetaket – og ikke minst forhold som ”ikke mulig pga ansvar i jobben/avd” og ”lojalitet til arbeidsplassen”.

Et flertall av overlegene brukte utdanningspermisjonen til videreutdanning, forskning eller undervisning. For hver tredje lege muliggjorde den dessuten en hvilepause, noe som var mer vanlig blant kvinnelige enn blant mannlige overleger. Andre aktiviteter kunne være ”dr.grad”, ”hospitering i utlandet” eller ”lederutdanning”.

Tabell 4 illustrerer en del forhold rundt arbeidssituasjonen. Her har vi i noen tilfeller tatt med data fra både 2000, 2008 og 2010.

Tabell 5 Bruk av utdanningspermisjon (overlegepermisjon). Data fra 2008. Antall som har svart på de forskjellige spørsmålene i parentes.

Tabell 6 Gjennomsnittlig arbeidsuke i Norge og noen andre land. Antall timer pr. uke

Tabell 7 Arbeidstid, arbeidspress og anerkjennelse for arbeid blant overleger i Norge og Danmark. Data fra 2008

* Kontrollert for kjønn og alder (MANOVA)

Diskusjon

Arbeidssituasjonen

Kvinnelige overleger angir kortere arbeidsuker enn sine mannlige kolleger. Dette er i tråd med tidligere funn (7,8). Noe overraskende var det at kvinnene oftere enn mennene har mer enn 30 timer tilstedevakt per måned (tabell 4).

Uansett kjønn, hovedstilling og mulige ledelsesoppgaver har pasienttiden gått ned fra 2000 til 2010, som også betyr at tid til andre arbeidsoppgaver som møtevirksomhet og papirarbeid har økt. Dette stemmer godt med anekdotiske bretninger om at økt vekt på å dokumentere virksomheten som en del av det løpende kvalitets­arbeidet spiser av pasienttiden.

Overlegene angir noe lengre arbeids­uker enn LIS-legene, og et høyere arbeidspress (tabell 4). Forklaringer kan være svakere arbeidstidsreguler­ing, ansvar for opplæring og veiledning av yngre kolleger og mer administrativt arbeid. Legelederne (avdel­ingsoverleger, seksjonsoverleger, avdelingsledere etc.) har lengst arbeidsuker. Sju av ti legeledere sier at de ville jobbet mindre dersom de kunne det.

Omorganiseringer og fusjoner av helseforetak har vært særlig fremtred­ende de siste årene, og dette avspeiler seg i overlegenes svar. Data tillater ikke å sammenligne på helseforetaksnivå, så det nærmeste vi kan komme OUS-prosessen er å se hva overlegene som bor i det ”gamle” Helse Øst ­svarer, sammenlignet med overleger i landet ellers. Her finner vi altså signifikant flere som opplever omorganiseringsprosessene som svært stressende.

Arbeidssituasjon sammenlignet med befolkningen ellers og overleger i andre land

Arbeidspresset er høyt innenfor helsevesenet (9,10) og leger har generelt lange arbeidsuker (7). Overleger jobber antagelig mer enn de fleste andre yrkesgrupper her i landet, selv om en slik sammenligning må gjøres med forbehold. I 2007 rapporterte norske yrkesaktive en gjennomsnittlig avtalt arbeidsuke på 34,3 timer (11), mens overleger i 2008 hadde en gjennomsnittlig arbeidsuke på 45 timer. I 2004 var andelen yrkesaktive i Norge som jobbet over 48 timer per uke 6 % (12), mot 31 % av overlegene (i 2008).

I tabell 6 har vi sammenlignet de ­norske overlegenes arbeidstid med tilsvarende leger i noen andre land.

Det er også mulig å sammenligne en del andre forhold blant danske og norske overleger, basert på den danske rapporten Overlægers arbejdsvilkår (13). Dette er gjort i tabell 7.

Forskjellen i direkte pasientarbeid kan muligens forklares med at en større andel norske overleger er ledere, 27 % mot 17 % i Danmark. Forskjellen i andelen som får ros og anerkjennelse fra sine overordnete – og som er statist­isk signifikant – er det noe vanskeligere å forklare. Muligens kan også den henge sammen med at flere norske overlegere er ledere selv.

Faglig oppdatering

Overlegene bruker gjennomsnittlig mer enn tre timer ukentlig av fritiden til faglig oppdatering og kompetanseutvikling. Dersom bemanningssitua­sjonen hadde tillatt det, ville de også i større grad benyttet overlegepermisjon­- ene til dette, men mange unnlater å ta ut permisjonen pga. lojalitet til arbeids- plassen. Det er også grunn til å merke seg at kvinnelige overleger i større grad enn mannlige rapporterer problemer med å rekruttere vikar, og opplevd motstand mot permisjon fra ledelsen.

Helse og velvære

Nasjonale og internasjonale studier viser at leger har bedre helse og lavere dødelighet enn befolkningen ellers. Dette skyldes både bedre sosioøko­nomisk forhold og sunnere levevaner (16-19). Upubliserte data fra en undersøkelse om stress i arbeidslivet som Legeforeningens forsknings­institutt gjennomfører i samarbeid med SSB og Institutt for psykiatri, Universitetet i Oslo i 2005 viste lavt sykefravær blant leger. 63 % av legene hadde ikke hatt sykefravær de siste seks månedene, mot 56 % av lærerne, 48 % av it-konsulentene, og 42 % av bussjåførerne og sykepleierne. I den foreliggende studien hadde 58 % av overlegene og 69 % av legelederne ikke hatt sykefravær de siste 12 måneder. Det rapporterte sykefraværet er altså svært lavt, noe vi også finner i andre studier, f.eks fra Finland (20). I “World Value Survey” (21) beskriver 80 % av et norsk befolkningsutvalg sin helse som svært god eller god, det tilsvarende tallet for overlegene er 86 %. Vi har også studier som viser at pensjonerte legers helse og livskvalitet er bedre enn for andre pensjonister (18, 19, 22).

Studiens styrke og svakheter

Denne studiens styrke ligger særlig i de repeterte målingene fra de samme legene. Dette øker validiteten og ­reliabiliteten, og gjør det mulig å påvise trender som f.eks. overlegenes minkende tid til direkte pasientarbeid. Den største svakheten ligger i at vi ikke kan identifisere det enkelte helseforetak, og dermed si noe om viktige forskjeller mellom arbeidsplasser som overlegene vil være opptatt av. Dess­uten ligger det en stor begrensning (og utfordring) i å skulle måle subjektive oppfatninger og holdninger ­gjennom spørreskjemaer.

Litteratur

1. Wallace JE, Lemaire JB, Ghali WA. Physician wellness: a missing quality ­indicator.Lancet 2009; 374(9702):1714-21.

2. Haffner J, Mürer FA, Aasland OG. Avdelingsoverlegen – utvalg og utdannet som leder? Tidsskr Nor Laegeforen 2000;120(25):3004-6.

3. Haffner J, Mürer FA, Aasland OG. Avdelingsoverlegen – leder eller lege? Tidsskr Nor Laegeforen 2000;120(25):3002-4.

4. Haffner J, Mürer FA, Aasland OG. Er kvalitetssikring bare en floskel? Tidsskr Nor Laegeforen 2000;120(25):3010-2.

5. Warr P, Cook J, Wall T. Scales for the measurement of some work attitudes and aspects of psychological well-being. J Occup Psychol 1979;52:129–48.

6. Saunders JB, Aasland OG, Babor TF, de la Fuente JR, Grant M. Development of the Alcohol Use Disorders Identification Test (AUDIT): WHO Collaborative Project on Early Detection of Persons with Harmful Alcohol Consumption–II. Addiction 1993;88(6):791-804.

7. Aasland OG. Konsekvenser av arbeidstid – en litteraturgjennomgang. Oslo: Lege­foreningens forskningsinstitutt, 2008.

8. Rosta J. Hospital Doctors´ Working Hours in Germany. Deutsches Ärzteblatt 2007: 104(36): A-2417. http://www.aerzteblatt.de/int/article.asp?id=58149. (24.2.2011).

9. Falkum E, Gjerberg E, Hofoss D, Aasland OG. Tidspress blant norske leger. Tidsk Nor Legeforen 1997;117:954-9.

10. Rønning E. Få indikasjoner på økt arbeidspress generelt i arbeidslivet. Samfunnsspeilet 2006. www.ssb.no/ssp/utg/200601/06/ (15.3.2010).

11. Statitisk årbok 2009: Tabell 209 Sysselsatte, etter heltid/deltid og kjønn: http//www.ssb.no/aarbok/tab/tab-209.html (6.9.2010).

12. Aagestad C, Eiken T. Arbeidsmiljøet i Norge og EU – en sammenlikning. Oslo: Nasjonal overvåking av arbeidsmiljø og helse, 2007.

13. Overlegers arbejdsvilkår. En spørgeskema- undersøkelse blant Overlægeforeningens medlemmer sommeren 2008. København: Foreningen av Speciallæger.

14. The Federation of the Royal Colleges of physicians of the United Kingdom. Census of Consultant. Physicians in the UK, 2005. Suffolk: The Lavenham Press Ltd.

15. Staiger DO, Auerbach DI, Buerhaus PI. Trends in the work hours of physicians in the United States. JAMA 2010;303:747-53.

16. Aasland OG. Legenes helse – bedre enn pasientenes? I: Berg O, Søgaard AJ, Aasland OG, red. Medisin og samfunn. Festskrift til Grete Botten i anledning hennes 60-årsdag. Oslo: Unipub forlag, 2003: s. 251-60.

17. Juel K, Mosbech J, Støttrup Hansen E. Mortality and causes of death among Danish medical doctors 1973-1992. International Journal of Epidemiology 1999;28:456-460.

18. Gogstad A, Aasland OG. Hvordan har de pensjonerte legene det? Tidsskr Nor Legeforen 1998;118:1378-82.

19. Gogstad A, Aasland OG. Helse og levekår hos eldre generelt og eldre leger spesielt. Tidsskr Nor Legeforen 1998;118:46-48.

20. Kivimäki, M., Sutinen, R., Elovainio, M., Vahtera, J., Rasanen, K., Toyry, S., Ferrie, J. E., & Firth-Cozens, J. Sickness absence in hospital physicians: 2 year follow up study on determinants. Occup Environ Med 2001vol. 58, no. 6, pp. 361-366.

21. World Value survey. http://www.wvsevsdb.com/wvs/WVSAnalize.jsp?Idioma=I (10.1.2011).

22. Aasland OG, Bringedal B. The health and well-being of retired doctors in ­Norway compared to the general popu­lation. Presentert på AMA, BMA, CMA konferansen Physician Health and ­Reciliency in the 21st century, Chicago, Ill, USA, 3. – 5. oktober 2010.