Kjære kolleger

Dette nummer kommer ut samtidig med Overlegeforeningens 50 års-jubileum. Innholdet er i samsvar med det og fortjener betegnelsen ”Jubileumsnummer”. Det er morsomt å få være med å utgi et slikt nummer, man lærer mye om foreningens historie og til en viss grad kan det bli til en referanse for senere bruk.

Det blir tilbakeblikk på epoker og personer som har satt sitt preg på ­foreningens historie. Mange av våre tidligere ledere har tatt for seg sin periode – det går frem av disse artikl­ene at utfordringer ikke er noe som er bare av vår tid! Kunnskap om historien er nødvendig for å kunne forstå sam­tiden, og for å makte å sette ”egne kamper” i et riktigere perspektiv. ­Derfor bruker vi mye plass på dette i et slikt nummer – det var ikke ­vanskelig å finne bidragsytere fra hele perioden.

Et rent historisk tilbakeblikk med ­gratulasjoner ville heller ikke være så interessant og derfor bringer vi også noe annet, og først blant dette er Ole Bergs artikkel ”Overlegen: en historie i tre avsnitt”. De store linjer i helse­politikken og sykehusvesenets utvikling fram til i dag med vekt på over­legerollens forandring i takt med denne, er en sjelden og fagvennlig synsvinkel. Den fremmedgjøring mange kjenner på, settes her inn i relasjon til en samfunnsutvikling, og man får øye på ”de tunge trender”. Det er interessant å følge en beskrivelse og analyse som bygger på så omfattende kunnskap – og som fokuserer eksklusivt på spesialistrollens utvikling frem til i dag. Tilslutt kaster han blikket fremover på basis av utviklingslinjene og nå-situasjonen. Det bildet han beskriver ansporer til refleksjon og er det vi kanskje skal ta med oss videre. Den er omfattende, grundig – og spesialbestilt til jubileumsutgaven og må derfor leses. Enkelte i redaksjonen mente den var for lang, – jeg har full tillit til at kollegene er leseføre. Det er sjelden vi får anledning til å bringe et så grundig arbeid i vårt blad!

I et jubileumsnummer tenker jeg å la de mest aktuelle frustrasjoner hvile. Det er naturlig å heve seg litt over det mest trivielle i ett nummer og feire et foreningsarbeid i utvikling. Det kan vi også glede oss over – fordi vi vil komme til å trenge en sterk og aktiv forening som kan hjelpe i forhandl­inger der både arbeidsbetingelser og det medisinsk faglige står på spill. EU´s arbeidstidsbestemmelser ­kommer og skiftarbeiderstatus er tema ved forhandlinger, legen er snart mer byråkrat og må bruke sin tid stadig mer på dokumentasjon og ”rygg­dekning” i en hverdag der jussen oftere kommer opp på siden av ­medisinen og snuser på lederposisjonen – som en annen Northug. Vi kan resignere og si at dette er uavvendelig, men vi kan også velge å holde fanen høyt og hevde det medisinsk-faglige sin plass. Naivt? Ja, kanskje det – men man har integriteten i behold og kanskje kan man her og der korrigere utviklingen litt, – og det er dessuten verdt å arbeide for det man tror på.

Resignasjon er kanskje et ord som dessverre i noen grad er riktig å trekke frem for å beskrive stemningen blant kolleger når Of er 50 år. Det er mye uro pga budsjetter og omorganiser­inger, men mest tenker jeg på kolleg­enes erkjennelse av at det faglige i overraskende grad kommer mer i -bakgrunnen; en profesjonell ledelse avgjør på tvers av faglige råd i økende grad. Det er overraskende mange som bærer på dyp frustrasjon over denne utviklingen, og det kan medføre ­motivasjonsproblemer og tap av ­initiativ, selv i en entusiastisk gruppe som vår. Undersøkelsen Aasland og Rosta gjør rede for, støtter denne påstanden langt på vei, – den har ­fanget opp at omorganiseringer av det omfang som skjer innen mange helseforetak nå oppleves som svært stressende. Vi får arbeidstagere som gjør det de må og slutter når de kan. Er arbeidsgiver klar over dette? – De er ikke tjent med det, og pasient­ene er definitivt ikke tjent med det.

Redaktøren er glad for sin naive tro på fagets muligheter til å betvinge jussen og ”det målstyrte helsevesen”. Det er til god hjelp i hverdagen – for tiden.