Norsk overlegeforenings 50 års jubileum

Rolf Schøyen, leder 1987-1991

Ønsker om forandringer vil merkes i alle organisasjoner, men med ulik styrke i forskjellige perioder, uansett hvor dyktig et sittende styre er. Dette er en forutsetning for engasjement og utvikling.

Jeg ble valgt til leder i en periode hvor mange ønsket en sterkere overlegefor­ening med større gjennomslagskraft i Den norske legeforening. Overlegene opplevde frustrasjoner og misnøye på flere områder og forventningene til foreningen for overlegene var store. Mitt styre startet arbeidet med flere lovendringer. Foreningen skiftet navn fra Overordnede sykehuslægers forening til Norsk overlegeforening, forkortet Overlegeforeningen eller Of. Arbeidet med ny logo ble påbegynt. Det ble innført valgkomité for å styrke demokratiet. Betegnelsen formann ble erstattet av leder. Det aller viktigste etter min vurdering; vi opprettet en kurskomité hvor styret var representert. Tanken var å styrke overlegenes felles identitet på tvers av spesialiteter og at denne lojaliteten kunne gi grunnlag for større grad av enighet i vanskelige saker og dermed større politisk kraft. Samtidig var målet å engasjere og dyktiggjøre overlegegruppen på fagområder utenfor fagspesialiteten, med spesiell relevans for ledelse og administrasjon. Områder som helsepolitikk, helseøkonomi, sykehusstruktur, ledelse og administrasjon og andre ble satt på dagsorden. Sentrale personer i det norske samfunn ble invitert som foredragshold­ere slik at det ble mulighet for å ut­vikle mer personlige relasjoner. Større oppslutning om landsråds­møtene med friske debatter var også et mål. Røroskursene ble etablert med stor oppslutning og med dyktige kurskomitéer med Eilif Natrud i spissen.

I min ledertid var Overlegeforeningen en spesialforening i Legeforeningen med frivillig medlemskap. Leder og styremedlemmer hadde ingen godtgjøring for jobben og intet frikjøp. Styrets kapasitet måtte derfor bli begrenset, selv med lange helgemøter. Men jeg husker min ledertid med glede med hyggelig og produktivt samvær i ulike omgivelser rundt omkring i landet. Vi ble godt kjent med hverandres ulike sider og kunne være ærlige og direkte overfor hver­andre.

Vi arbeidet med rekruttering, å få flest mulig overleger til å ble medlemmer. Vi la spiren til det som senere ble til yrkesforeninger, ved å initiere og delta i organisasjonsdebatter med det mål å likestille Of med Ylf. Vi hadde flere felles styremøter med Ylf fordi vi innså at fellesinteressene langt oversteg motsetningene. Det var et mål å bli representert i sentralstyret med minst en Of-er, senere ble målet minst to. Landsstyrerepresentasjon var også viktig. Den gangen dominerte lokalforeningene og Ylf landsstyret og overlegene hadde sin lojalitet like mye til lokalforeningen som til Overlegeforeningen.

Vi arbeidet for større innflytelse over Legeforeningens forhandlingsarbeid hvor Of i starten var på sidelinjen. En stor undersøkelse av overlegers lønns- og arbeidsforhold (OLA-undersøkelsen) ble iverksatt for å kunne dokumentere faktiske forhold på en tro­verdig måte i forhandlingsarbeidet. Undersøkelsen viste at overleger arbeidet i gjennomsnitt minst tre timer ukentlig gratis utover avtalte tjenesteplaner. Vi forsøkte å omforme lønnsdannelsen, med høyere grunnlønn på bekostning av lavere tillegg av ulike slag. Men her møtte vi motstand fra de som hadde tillegg til grunn­lønnen som en viktig bestanddel av totallønnen. Forhandlingsarbeidet ble ikke den suksess vi hadde håpet. Vi arbeidet også intenst med ledelses­problematikk sammen med Legefor­eningen sentralt, og heller ikke her fikk vi særlig gjennomslag hos sykehuseierne for våre synspunkter hvor vi blant annet hevdet at fagkunnskap (universitetsnivå, spesialitet, doktorgrad) sammen med personlig egnethet og formell lederkompetanse må være avgjørende for å fungere som en god leder. Fortsatt synes faglig innsikt å være lavt verdsatt ved ansettelser av ledere. Fortsatt er ikke alle overleger interessert i å prioritere ledelse fremfor andre legeaktiviteter.

Sykehusstrukturdebatten var levende i mitt styre, og vi hadde ambisjoner om å komme lenger med konkrete og underbygde standpunkter og forslag om i hvilken retning utviklingen burde gå. Men arbeidet ble for om­fattende og konfliktfylt for en liten forening.

Spesialitetssaker på overordnet nivå var et viktig arbeidsområde.

Vi deltok aktivt i de nordiske over­legeforeningers samarbeidsmøter (Nordöl), og var også vertskap for våre nordiske venner i Oslo i 1991.

Selv hadde jeg den glede å ha dyktige sekretærer ved min side, først Øivind Christensen, deretter Odvar Brænden. Seksjonssjef Solveig Oftedal fungerte også en kort periode før Odvar Brænden og Edith Stenberg igjen overtok sekretariatsfunksjonen. Vi hadde også et nært og godt samarbeid med øvrige deler av Legeforeningens sekretariat

Det er en glede å observere at mye av det jeg var med på å starte har vist seg å ha livets rett. Men det er også en skuffelse å konstatere at vi har nådd så kort når det gjelder gjennomslag politisk for Legeforeningens synspunkter innen ledelsesspørsmål og sykehusstruktur, og i erkjennelsen av Legeforeningens sentrale rolle i arbeidet med spesialitetssaker.