Norsk overlegeforenings 50 års jubileum

Tone Sparr, leder 1992-1995

Det var spennende og lærerikt å være med i Of, først som vanlig styremedlem og så som leder. Of ble yrkesforening med obligatorisk medlemskap i 1993 og vi fikk egen logo. Vi hadde mange viktige saker både faglige og politiske. Det er nær sammenheng mellom fag, fagforening og politikk med gjensidig avhengighet, uten å arbeide for gode sykehus blir det ikke gode forhold for leger.

I min tid som leder var det mye fokus på ledelse av sykehusavdelinger. Vi arbeidet for at det skulle være endelt ledelse, og denne lederen burde være lege. Det var viktig å rekruttere tillitsvalgte fordi disse gjerne fikk erfaring som kunne komme godt med som ledere. Mange ledere har startet som tillitsvalgte. Dessverre var det ikke alltid enkelt å få travle overleger til å ta på seg verv hverken som tillitsvalgte eller avdelingsledere.

Et viktig forum for å fremme interessen for ledelse, var Ofs Røroskurs. På kursene tok vi opp samfunnets krav til gode sykehus samtidig med at vi fikk mulighet for å møte politikere og ledere til debatt. Fylkeskommunen som sykehuseier var et viktig tema og ble kritisert og rost. Kanskje ble kimen til foretaksreformen lagt på noen av disse møtene. Of fikk hvertfall synliggjort sin store interesse for sykehusdrift.

Penger er alltid viktig. Sykehusenes økonomi var stadig under debatt og finansieringsformer ble vurdert i flere utvalg. Of var tilhenger av en middelvei mellom rammefinansiering og stykkpris pr pasient.

Forskjeller og likheter mellom små og store sykehus og funksjonsfordeling var da som nå aktuelle temaer. Blant egne medlemmer var det mange oppfatninger og ikke alltid lett å samle oss til felles politikk. Men det var aldri tvil om overlegenes interesse for god kvalitet og faglig utvikling på sykehusene.

På landsbasis var den største mulig­heten for påvirkning via Legeforen­ingens president og sentralstyret. Det var derfor en selvfølge at Ofs leder var med i sentralstyret sammen med minst en overlege til. Der fikk vi mulighet til påvirkning av sentrale politikkere ved møte med Stortingets helsepolitikere og fremheve betyd­ningen av kvalitet i pasientarbeide og viktigheten av å stadig forbedre medisinen via forskning og utdanning. Vi kunne for eksempel forklare betydningen av å dele kirurgien i to hovedspesialiteter, kirurgi og ortopedi, og vi fikk uttrykt vår bekymring for psykiatrien og mangel på psykiatere.

Nær kontakt med overleger over hele landet var viktig. Det ble stadig flere stillinger for spesialister, men allikevel var det mangel på overleger på mange sykehus. Noen kollegaer havnet i konflikt og trengte hjelp. Resurssenteret på Modum var viktig for slitne leger. Forholdet til media var variert, men ble mere åpent enn tidligere. Hvor mye Of skulle være i media var diskutert, men det var nok de lokale medlemmene som oftest ble intervjuet. Som leder ble jeg spurt om hvordan få leger til å arbeide i periferien og hvordan styre vanskelige overleger.

Det var rike og arbeidsomme år. Jeg håper mange unge leger vil ta utfordringen med å være tillitsvalgt. Det er nyttig!