Ofs sekretariat i årene 1987-1996
Min tilknytning til Norsk overlegeforening ble på en måte forutbestemt når jeg meldte overgang fra Kommunenes Sentralforbund til Legeforeningens forhandlingsavdeling i juni 1985.
Av Odvar Brænden
Legenes Hus, Christiania Torv.
Vi var den gang tre jurister under ledelse av forhandlingssjef Sverre Strand, som skulle dekke hele spekteret av lønns- og arbeidsvilkår for foreningens medlemmer. Det falt i mitt lodd å få som arbeidsområde fastlønte leger i stat, kommuner og fylkeskommuner – herunder overleger. Underordnede sykehusleger ble den gang autonomt ivaretatt av Yngre legers forening med eget sekretariat.
Min forhandlingserfaring med Legeforeningen var som representant for arbeidsgiversiden ved forhandlingene om kommunehelsereformen og nyordningen for avtalespesialister i 1983/84. Jeg hadde riktignok vært medlem av Stillingsstrukturutvalg II inntil jeg skiftet side, men høstet neppe mye applaus fra sykehuslegene for mine arbeidsgivervennlige synspunkter i det arbeidet. Litt kjeft fra Legeforeningen var i denne sammenheng ikke til å unngå!
I kjølvannet av stillingsstrukturforhandlingene fikk jeg gleden av å være med i tariffoppgjøret i 1986 på ”rett side”. Det er vel neppe å ta munnen for full å hevde at dette var ett av de bedre tariffoppgjør sett med Legeforeningens øyne, og kanskje spesielt for overlegene. I stillingsstrukturforhandlingene ble alle ass. overleger og spesialleger overleger, mange av de tidlig- ere overlegene ble avdelingsoverleger og seksjonsoverleger. Det ble også en solid økning i antall faste stillinger siden mange assistentleger og reseveleger ble overleger. Dette ble starten på en ny giv for spesialforeningen for overordnede sykehusleger – Overordnede sykehuslægers forening (Osf) – som ved denne reformen fikk et betydelig utvidet medlemsgrunnlag.
Som de øvrige spesialforeninger som hadde lønns- og arbeidsvilkår og vilkår for privat næringsvirksomhet som interesseområder, var Osf sekretariatsfunksjon dekket av en ansatt i sekretariatet med dedikerte oppgaver for spesialforeningen ved siden av annet hovedarbeidsområde. Osf hadde i over 20 år økonomidirektør Øivind Christensen som ”sin mann”. Da Øivind Christensen i 1986/87 varslet om at han ville si fra seg arbeidet med Osf, ble jeg spurt om å ta over. Med den arbeidsdeling som var etablert i forhandlingsavdelingen, hadde jeg vel i realiteten ikke mulighet til å takke nei til tilbudet. Dessuten var dette den gang en bistilling med særskilt lønn fra Osf – noe som det ikke var lett å se bort fra!
Min tilnærming til jobben som sekretær for Osf – som observatør fra høsten 1986 – falt sammen med et betydelig øket engasjement fra det styret som ble valgt på årsmøtet i november 1986. Dette styret synes det var på høy tid at spesialforeningene fikk en mer direkte rolle i interessearbeidet i Legeforeningen og at Osf også fikk en rolle innad i Dnlf på linje med Ylf. Dette medførte at overlegegruppen på landsstyremøtet på Bolkesjø i 1987 gikk hardt inn for at Osf også skulle bli representert i Legeforeningens sentralstyre. At overlegegruppen i et særmøte valgte å fremme en annen kandidat enn den styret i Osf hadde foreslått, medførte at den valgte formannen (Rasmus Svihus) trakk seg fra formannsvervet. Viseformannen, overlege Rolf Schøyen fra Tønsberg rykket opp.
Etter en overlappingsperiode med Øivind Christensen tok jeg over sekretariatsfunksjonen fra 1.10. 1987. Økonomifunksjonen i Osf/Of ble fortsatt ivaretatt av Christensen inntil han fratrådte hovedstillingen i Legeforeningen. Etter dette har regnskapet for Of blitt ivaretatt av økonomiavdelingen i Legeforeningen.
Osf (og jeg) gikk inn i en spennende tid. Det var valgt et entusiastisk styre som ville mye. Som nevnt var Rolf Schøyen rykket opp som formann og han hadde med seg Jan Pape, Tromsø, Eilif Natrud, Trondheim, Arne Trippestad, Bergen, Tone Sparr, Tromsø, Arnt Jakobsen jr., Oslo og Magne Aandahl, Akershus. Årsmøtet i 1987 vedtok et ambisiøst prinsipp- og arbeidsprogram for Osf som ble et godt grunnlag for styrets arbeid. Jeg viser til Schøyens beskrivelse av hva som ble gjort i denne perioden, men jeg vil særlig trekke frem det arbeidet som kurskomiteen under ledelse av Eilif Natrud nedla for å etablere ”Røroskurset” – senere også et administrasjonskurs i tilknytning til årsmøter og landsrådsmøter. Kursene hadde en enorm betydning for overlegenes engasjement i egen spesialforening.
De fleste gjør noen dumme valg i løpet av yrkeskarrieren – så også jeg. Jeg valgte å si opp stillingen i Legeforeningen sommeren 1988 for å forsøke et annet arbeidsfelt. Dette innebar også at jeg forlot Osf. Sekretariatsfunksjonen ble deretter igjen ivaretatt av Øivind Christensen inntil seksjonssjef Solveig Oftedal tiltrådte 5.9. 1988. Jeg orienterte meg snart tilbake mot Legeforeningen og ble igjen ansatt i forhandlings- avdelingen, også som sekretær i Of fra 1.9. 1989 siden Solveig Oftedal hadde gått i svangerskapspermisjon.
Foreningen hadde i mellomtiden skiftet navn til Norsk overlegeforening (Of). Navneskiftet var betimelig og har utvilsomt hatt betydning for utviklingen av Ofs omdømme og identitet som spesialforening/yrkesforening for overlegegruppen. I denne perioden var det av stor betydning for Of at Legeforeningens organisasjon ble gjenstand for nytenkning. Of ønsket større innflytelse på utvikling- en av lønns- og arbeidsvilkår, selv om det aldri var aktuelt å gå inn for å legge ansvaret for inngåelse av tariffavtaler til yrkesforeningene istedenfor å være forankret i sentralstyret. Resultatet av organisasjonsendringene var at de ”økonomiske” foreningene ble yrkesforeninger med obligatorisk medlemskap og med utvidet representasjon i landsstyret.
Min rolle i Of har vært preget av en balansegang mellom Legeforeningens behov og Ofs. Jeg har aldri forsøkt å prege politikken, selv om jeg av og til måtte målbære standpunkter som var retningsgivende for arbeidet i forhandlingsavdelingen og sentralstyret – i mot ønskemålene i Of-styret. Dette kunne innebære at sekretæren måtte opptre litt modererende i forhold til styret. Dette ble imidlertid fullt ut respektert. Som nevnt ovenfor, ble det aldri i min tid som sekretær tatt til ordet for en mer fristilt overlegeforen- ing med eget sekretariat – selv om Of med sin størrelse lett kunne ha klart dette. Det var derfor heller ikke nødvendig å minne meg selv på utsagnet fra en tidligere generalsekretær om at noe av hensikten med sekretærer for yrkesforeningene i dobbeltroller, har vært å virke dempende på yrkesforeningenes selvstendighetstrang!
De viktigste arbeidsområdene for Of har vært lønns- og arbeidsvilkår og ledelse i sykehus. Of var sterkt medvirkende til at Legeforeningen i november 1990 iverksatte et særskilt prosjekt som skulle kartlegge overleg- enes lønns- og arbeidsvilkår – OLA-prosjektet. Resultatet av undersøkelsen og rapporten ble anvendt ved planleggingen av lønnsoppgjøret i 1992, hvor overlegene skulle prioriteres fra Legeforeningens side. Mangeårig nestleder i Ofs styre, overlege Fred A. Mürer ledet i 1995 og 1996 arbeidet med å utrede Legeforeningens mål og strategier for ledelse av sykehusavdelinger og kommunehelsetjenesten. Arbeidet var et resultat av et initiativ som Of tok på Legeforen- ingens landsstyremøte i oktober 1994. Når jeg bare velger å trekke frem disse sakene, er det ikke av mangel på andre viktige saker som Of har behandlet, men disse to får stå som et bilde på at lønnsvilkår og sykehusledelse har vært det viktigste for foreningen i disse årene.
Jeg var ikke alene om å drifte sekretariatet i Of. Fra 1990 har sekretær og senere konsulent Edith Stenberg tatt seg av det kontortekniske og en rekke av de administrative oppgavene på en glimrende måte. Jeg har gjennom årene samarbeidet med en rekke dyktige, og fremfor alt svært hyggelige medlemmer av styret i Of. Jeg har innledningsvis nevnt de som var med i ”mitt” første styre, men må i tillegg få trekke frem Ingrid Slørdahl Conradi, Tore Gude, Fred A. Mürer, Torgeir Løvig, Åge Enoksen, Marit Gilje Jaatun, Tom Gerner, Hans Petter Aarseth, Tor E. Gudmundsen, Rita Kolvik, Olav Mjølsnes, Tore Grønmark og Lars Rode. I 1996 kom Cecilie Javo, Einar Hysing, Rolf Kirschner og Anne Larsen inn i styret. En viss utskiftning har det vært i denne 10-årsperioden, men særlig i de første årene ønsket de fleste seg gjenvalg i noe større utstrekning enn det landsrådet synes var naturlig!
Jeg må særskilt få lov å nevne det gode samarbeidet jeg har hatt med Ofs ledere, først Rolf Schøyen fra 1987 til 1991. Videre Tone Sparr fra 1992 til 1995 og til slutt Olav Mjølsnes fra 1996. Jeg vil på tampen også nevne alle gode opplevelser med Of-styret – arbeidsmøter i inn- og utland – spesielt på hytta til Tone Sparr i Jarfjorden og tilhørende sykehusbesøk i Nikkel og Murmansk. Uforglemmelige opplevelser – mest på det gode.
I 1996 avsluttet jeg mitt engasjement i Norsk overlegeforening. Ass. forhandlingssjef Tor Stegarud falt bort i alt for ung alder, og det falt i mitt lodd å overta funksjonen som ass. forhandlingssjef og sekretariatsfunksjonen for Rettshjelpsordningen. Det var med ikke lite vemod jeg valgte dette fremfor å fortsette som forhandler for overlegene og sekretær for Of. Stafettpinnen ble overgitt til Jan Molberg, og etter en kort periode videre til fagsjef Signe Gerd Blindheim i Forhandlings- og helserettsavdelingen, som sammen med Edith Stenberg, fortsatt yter Of sine tjenester. Jeg ønsker disse og Norsk overlegeforening lykke til i fortsatt arbeid for overlegenes ve og vel!