Overordnede sykehuslægers forenings første 25 år

1961 – 1986

Da jeg som tidligere formann i Osf ble anmodet om å skrive et innlegg om min formannsperiode, måtte vi konstatere at jeg nå er den eneste gjenlevende formann fra Osfs første 25 år. Hva vi gjorde, hvor vi mis­lyktes, og alt vi tross dårlige odds oppnådde i våre bestrebelser for å utvikle en effektiv forening for gruppen. Dette er noe av årsaken til at jeg tok på meg å skildre utviklingen av foreningen, og ikke minst hvordan sykehusvesenet og Dnlf var organisert den gangen.

1961 – 1977 Trang fødsel og søk etter samlende identitet
Kamp for å bli synlig

Den kronologiske framveksten av Overordnede sykehuslægers forening, er utmerket beskrevet av foreningens mangeårige sekretær Øivind Christensen i hans skriv: «Kort historikk om Norsk overlegeforening. Han var ­pinlig nøyaktig med å holde seg til sekretærens rolle, nemlig å referere og dokumentere vår aktivitet. Hans vurdering i ettertid vil på grunn av dette kunne avvike noe fra vurderingene til dem som stod midt opp i kampens hete i avveining av kryssende interesser.

Min oppgave vil være å presentere en mer samfunnsmessig preget analyse, fra en som selv opplevde de store omveltningene i helsevesenet i første halvdel av foreningens 50 årige historie. Christensen forteller at overlege­rådet ved Oslo kommunale sykehus allerede i 1956 foreslo å danne en forening av fast tilsatte sykehusleger. Han gjennomfører et fyldig resonnement over de mest sannsynlige årsakene til initiativet. Jeg oppfatter ham slik at kanskje det viktigste ønsket var å bli en selvstendig interesseforening, slik Ylf hadde blitt det tidlig etter opprettelsen i 1911. Det ble i 1957 nedsatt et arbeidsutvalg som fremmet forslaget for Dnlf, uten å få gjennomslag.

Christensen mener at avslaget var så skuffende at arbeidsutvalget ikke orket å gå videre med saken, før det var gått over tre år. Da ble det 15. februar 1961 holdt konstituerende møte med 69 deltagere som enstemmig vedtok opprettelsen av Osf. Denne datoen regnes som stiftelsesdatoen, selv om sentralstyret først 28.april godkjente Osf som spesialforening.

Listen over de seks første formenn nevnt kronologisk: Johan Haffner, Sven Hjort, Åke Mellbye, Trygve Kahrs, Hans K. Dahl, og W. Rolf Stinessen. Alle var meget vel ansett faglig, og dessuten med omfattende erfaring i foreningsarbeid. Haffner ble senere president i Legeforeningen.

Foreningens første 25 år var en sammen- hengende kamp, til dels med sterke motkrefter og strukturelle forhold som kunne virke splittende, særlig med hensyn til å kunne sette makt bak forening-ens krav. Det er imponerende at pioner- ene som satt i styrene, ikke ga opp.

De fleste avdelingene utenom større byer måtte på denne tiden klare seg med bare en overordnet lege inntil rundt 1970. De aller fleste universitetsavdelingene hadde først hatt bare en overlege, avdelingsoverlegen som samtidig var professor. Senere ble det tilsatt stedfortreder, som hadde stillingsbenevnelse avdelingslege ved de store sentrale avdelinger, men på perifere sykehus, var det reservelegen som var stedfortreder under overlegens fravær. Andre stillinger for fast tilsatte spesialister var spesiallege, en tittel som opprinnelig var beregnet på sykehusspesialist uten sengeavdeling. I et marked preget av mangel på spesialister, forbeholdt søkere seg senere ikke sjelden å få denne tittelen, for å kunne påberope seg selvstendighet i forhold til avd.overlegen. Alle overordnede leger var fast tilsatt uten tidsbegrensing og etter såkalte normaltilsettingsvilkår.

Hovedspesialitetene var etablert, men grenspesialitene var ikke formalisert. Selv den senere så store og viktige grenspesialiteten hjertesykdommer, var til å begynne med uten anviste utdanningskrav, men med helhets­vurdering av hver enkelt søker.

Initiativtakerne til en overlegeforening hadde sannsynligvis ut fra sin erfar­ingsbakgrunn små muligheter til å forutse den rivende, i enkelte henseender opprivende utvikling med oppsplitting i stadig mindre, og faglig likeverdige spesialiteter som skulle komme. Johan Haffners tiltredelseserklæring viser at han likevel må ha vært bevisst at en trengte en interesseforening innen Dnlf som kunne ta fatt i de utfordringene han så ville melde seg.

Jeg synes at dette er imponerende, blant annet fordi majoriteten av av­delingsoverlegene ved norske sykehus neppe noensinne har hatt en så suveren faglig lederfunksjon, samtidig med at de var nærmest eneveldige ledere for sine avdelinger. Mange sa også: «Min avdeling» – ikke som nå «Vår avdeling». Som Christensen skriver, hadde overlegene også i flere tiår gode lønnsforhold, om enn ikke innbyrdes rettferdig fordelt mellom spesialitetene.

Normaltilsettingsvilkårene innebar sterkt forenklet, at spesialisten ble tilsatt som avd.overlege med plikt til å ha faglig totalansvar for avdelingen og for avdelingens drift. Det var opp til overlegen å bestemme hvordan dette skulle ivaretas. Lønn var fastsatt etter visse normer; avdelingens størrelse og bemanning. Jeg vet at mange med liten stab, syntes at det var urettferdig at de overlegene som hadde stor stab og «god hjelp» skulle få bedre lønn enn de som var alene. Normaltilsettingsvilkårene medførte at overlegene hadde rett til å drive spesialistpraksis hvor de betalte en beskjeden del av honorarene for kontor og sekretærhjelp. Overlegen bestemte selv hvor mye tid en ville bruke på avdelingsarbeid, som for mange ble supervisjonsvisitt og ledelse av morgenmøtene, samt selvsagt å være tilgjengelig for spørsmål fra ass.legene og ubetalt vakt. Det var ikke uvanlig at små ­spesialiteter med stor pasientgjennom- strømming, som for eksempel ØNH og Øye kunne ha kontor utenfor sykehuset, og med store inntekter. Dette føltes særlig urettferdig sett i forhold til de store spesialitetene, som krevde større innsats på mange innlagte ­pasienter.Opprinnelig hadde røntgen- overlegene tilsvarende betingelser, men her utformet slik at overlegen fikk en fast prosentandel av alle polikliniske undersøkelser. Det kunne bli betydelige beløp. De underordnede fikk intet av dette, noe de fant urimelig.

Ylfs dyktige lokal tillitsvalgte kunne også lett spille overlegegruppen ut over sidelinjen, dels som en følge av Dnlfs redsel for at selvstendighet for Osf ville åpne for den ødeleggende utvikling som den danske legeforen­ing angivelig var rammet av. Jeg kan også nevne eksempel på at Osf ikke fikk profilere seg ved for eksempel å være med generalsekretær eller forhandlingssjef når de møtte medlemmene i forhandling i konfliktsitua­sjoner og utforming av krav.

Det kan ikke være noe tvil om at Osf må ha hatt en meget trang og vanskelig fødsel, og de som begynte dette arbeidet fortjener stor respekt for sin idealisme. Den måten moderforen­ingen behandlet dem på, må til dels ha vært ydmykende for denne gruppen som hver for seg var høyt ansette ­spesialister med høy posisjon og makt innen de enhetene som de ledet. Jeg synes at de lyktes godt med å bygge opp organisasjonen med faste rutiner for regelmessige styremøter og systematisk planarbeid. Det ble etablert landsråd, lønns- og tariffråd. Men med bare en representant i landstyret for Osf, var en prisgitt allianser og samarbeid med mektigere og bedre etablert interessegrupperinger. Osf bygget opp noe de kalte «sine tillitsvalgte», men uten anerkjennelse fra Dnlf fikk de bare uformell innflytelse. Bare Ylf og Dnlf skulle ha tillitsvalgte med tillitsvalgtes rettigheter. Media­profilering var heller ikke tillatt utover det faglige. Alt som gjaldt fagforen­ingsarbeid, var det bare president, generalsekretær eller den de bemynd­iget som hadde rett til. Muligheten til å bli synlig var derfor liten. Med små inntekter fra en liten medlemskontig­ent, var en totalt avhengig av tilskudd fra moderforeningens ­ressurser. Sett i lys av dette bør det være lite forbaus­ende at det var ­vanskelig å sikre stor deltagelse på årsmøtene.

Soria Moria – åpnet i 1983.

Det norske medisinske selskap.

Foto: Leif Anker, Forsvarsbygg

Foto: Leif Maliks, Forsvarsbygg.

Foto: Leif Anker, Forsvarsbygg

Nyorientering og pragmatisme gir økt innflytelse.

Kamp for selvstendighet 1978 – 1986

Mine åtte år i styret var på mange måter et resultat av hendelser i 1977. Som tidligere anført hadde de overordnede sykehuslegene i løpet av det siste tiåret følt seg under økende press. Tilførsel av nye stillinger lot vente på seg, samtidig med at de måtte bruke mer tid på innlagte ­pasienter, og tilsvarende mindre tid til polikliniske pasienter. Når det sam­tidig skjedde en innstramming øko­nomisk, ved at sykehuseier krevde inn stadig større prosentandel av lege­honoraret, ble det til dels negativ ­inntektsutvikling. For mange over­leger føltes det urettferdig at Ylf med sin selvstendige forhandlingsrett og tjenesteplanrelaterte lønn, ofte gikk forbi sine overordnede i lønn ved samme avdeling.

Jeg tror at årsaken til at den gradvise forverringen med økte plikter og svekket inntektsgrunnlag ikke utløste massive reaksjoner fra medlemsmassen før, var at forverringen skjedde så gradvis. En kan fristes til å tro at det fra motpartens side var en form for utmattelsesstrategi. Jeg tror også at Legeforeningen var i tvil om hvilken strategi en skulle velge i den konflikten som måtte komme. Enten å forsøke å kjempe for det gamle systemet, eller akseptere at det var klokere å tilpasse seg samfunnets styring. Altså en forhandlingsstrategi basert på samarbeidsvilje, og dermed større mulighet for å styre utviklingen. Også motparten var avhengig av konstruktivt samarbeid for å unngå en fastlåst situasjon som ingen ville tjene på. Men det å gi opp et arbeids- og avlønningsystem som store deler av gruppen hadde vært vant til og tilfreds med, var vanskelig å akseptere for mange. Osf som organisasjon tok på seg ansvar for både å nyorientere seg, og å bevisstgjøre medlemmene samt ikke minst å utarbeide, og å være med på å vedta innføring av de funksjonelle løsning­ene som vi har i dag. Noen av skeptik­erene karakteriserte dette som proletarisering av overlegene! Jeg vet ikke om det var slike vurderinger som lå til grunn for det som skjedde i tariff-forhandlingene i 1977, men antar at forhandlingsdelegasjonen var under sterkt press, da de sluttførte forhandlingene, uten å ta konflikt. En stor d el av de overordnede sykehuslegene oppfattet at de med dette hadde godtatt svekkede rettigheter, samtidig som arbeidspliktene var skjerpet. De som var tilsatt i periferien følte seg særlig hardt rammet, fordi de var færre til å dele byrdene. Det ble dannet aksjonsgrupper som reiste krav om at styret måtte kastes. Det ble mobilisert til massemønstr­ing, og praktisk alle sykehus sendte opptil flere representanter til års­møtet. Det store auditoriet på Ullevål var fullsatt. Selv om jeg var å regne som opprører, valgte jeg i tillegg til skarphet i mitt innlegg, også å vise forståelse for den umulige situasjonen styret hadde vært i, og at ansvaret måtte deles av hele Legeforeningen. Jeg la også fram mine tanker om hvordan vi kunne utnytte situasjonen på en positiv måte, ved å være aktive deltakere i å forme nye rammevilkår. Etter at presidenten Dagfinn Gedde-Dahl hadde gitt positiv kommentar til mitt innlegg, aksepterte jeg å stille til valg. Det ble ikke oppnådd kvalifisert flertall verken for å kaste styret, eller å diktere valget på nytt styre. Derfor var det landsrådet som på vanlig måte foretok valg av nytt styre. Jeg mener at dette var en heldig løsning, både for Osf og Dnlf. Styret ble sammensatt fra alle fraksjoner, og det var godt samarbeidsklima og et fruktbart miljø for å utveksle synspunkter og for -strategisk planlegging.

Rolf Stinessen (12.10.29 – 02.06.82) ble valgt til formann. Han var en ­erfaren tillitsvalgt, med stor kunnskap om legeforeningens organisasjon og funksjon. Han hadde også hatt sin «læretid» i Ylf, og mente at Osf burde få samme selvstendighet. Rolf var en dyktig og inspirerende formann, alltid positiv og åpen for nye ideer. Rolfs tanker var, etter to perioder som formann, å forsøke å bli valgt til president i Dnlf. Om det hadde lyktes, ville kanskje Osf fått avdelingsstatus tidlig­ere? Hans plutselige og tragiske død satte en stopper for det. Jeg ble dermed som viseformann plutselig kastet inn i en posisjon som jeg heller ikke hadde regnet med, da jeg uforberedt, havnet i styret 4 ½ år tidligere. Rolf hadde som medlem av sentralstyret vært Osfs åpning til Dnlfs maktapparat. Det betydde svært mye for både informasjon og påvirkning, når saker av betydning for vår gruppe ble behandlet. Jeg vil knytte noen merknader til sammensetningen av styrene i mine åtte år der. Det var stort sett god balanse geografisk og mellom spesialitetene og en viss aldersspredning med snittalder rundt 50 år. I vårt styre var det med en sjeflege fra et universitetssykehus, senere ytterligere en til i samme posisjon. Senere ble jeg sjeflege ved et sentralsykehus. Styret kan derfor sies å ha hatt et tyngdepunkt med interesse for ledelse og administrasjon. Ellers var det omtrent like mange overleger som ass.over­leger. Grunnlaget for allsidig innsikt var derfor til stede fra første dag.

Årsmøtene og landsrådsmøtene var den viktigste kontaktflaten mellom styret og medlemmene. Det var oftest rimelig godt frammøte med mulighet for gode og allsidige debatter. I vår periode hadde vi nesten alltid sosial­ministeren som hovedinnleder om forskjellige sider av institusjonshelsetjenesten. Jan Grund, med sine ­sentrale utrednings-funksjoner i helsedirektoratet og sosialdepartementet, var også en hyppig invitert debattant. Økonomien var presset, da som nå, og det var alminnelig misnøye med fylkeskommunen som sykehuseier. Vår målsetting var også da som nå, å få vedtak om en forpliktende nasjonal helseplan, for å sikre geografisk rettferdighet, og med staten som ansvarlig eier. Vi var inderlig lei av svarteperspillet mellom stat og fylkeskommune.

Men så litt om Osfs rammebetingelser. Vi ble nektet å markedsføre oss gjennom en egen og uredigert spalte i Tidsskriftet, og at vi ikke hadde egne tillitsvalgte, ikke anledning til å uttale oss utad og hadde svakt økonomisk fundament. Det alvorligste var likevel problemet med oppbygging av «Merkevaren Osf». Styret gjorde i 1979 et fremstøt ved å vedta opprettelse av en egen spalte i Tidsskriftet under redaksjonelt ansvar av Osf. Jeg ble oppnevnt som redaktør og utarbeidet en programerklæring for spalten, der jeg inviterte til fri meningsutveksling og bl.a. skrev: «Vi bør kunne holde en åpen kommunikasjonslinje, kun begrenset av vanlig presse-etikk». Jeg understreket at hovedformålet med spalten var å gi informasjon om Osfs virksomhet i vid forstand, men skrev også: «Osf skal selvsagt ta vare på de overordnede sykehuslegenes stands­interesser, men det skal være klart at Osf ikke ønsker å skape splittelse i hovedforeningen, men tvert imot å styrke Dnlf». Generalsekretæren hadde den gangen det redaksjonelle ansvar for Tidsskriftets «For forenings- og standsinteresser» og ville ikke gi dette fra seg ved å la oss etablere en selvstendig Osf-spalte. Han la saken fram for sentralstyret, som i møte 25. september 1979 bekreftet hans avslag. Jeg søkte etter dette en vei utenom for å oppnå å kunne fremme Osfs saker i Tidsskriftet. Den utveien jeg valgte, var at jeg i en rekke artikler som jeg kun fremmet under eget navn, presenterte analyser og forslag til løsning av sentrale problemstillinger for overlegegruppen. Selv om en del av de sakene jeg tok opp, kunne virke like sterkt som utspill under egen Osf-spalte, skal generalsekretæren ha ros for at han aldri sensurerte, eller nektet å ta inn mine innlegg. Med dette oppnådde han at innspillene tilsynelatende kom fra et enkeltmedlem, og ikke fra en gruppering som søkte innflytelse og kunne bli sett på som en konkurrer­ende maktfaktor i forhold til enheten i Dnlf.

Organisering av sykehusavdelinger og stillingsstruktur

har alltid vært, og er fortsatt, av største viktighet for sykehuslegene, men det betyr ikke at over- og underordnede leger hadde sammenfallende interesser. For overordnede sykehusleger var det i alt sju stillingskategorier. Eneste fellestrekk var kravet om godkjent spesialitet. Tilsetting som overlege innebar tidligere at en var ansvarlig sjef med instruksjonsmyndighet både faglig, administrativt og organisatorisk. Så lenge det bare var en over­ordnet lege ved avdelingen var dette uproblematisk, men uklarhetene meldte seg når det ble tilsatt flere. En av årsakene er selvsagt at de som godkjente spesialister var faglig likeverdige med selvstendige ansvar, samtidig som de var administrativt underlagt sjefen. Med tilkomst av grenspesialiteter ble det åpenbart at det gamle og totale overlegeansvaret var overmodent for endring. Man måtte rydde opp i de mange, etter hvert meningsløse og til dels konfliktskapende stillingsbetegn­elsene og innføre en eneste tittel for en fast tilsatt sykehusspesialist, nemlig overlege med endelig faglig ansvar, men uten ledelse og administrasjon. Vi foreslo at sjefen for avdelingen burde få tittelen «adm.overlege» og seksjonsleder burde være «overlege – sjef …seksjon». Særlig forslagene om seksjonene, utløste positive reaksjoner og interesse fra forhandlingslederen for KS. Men særlig grunnet striden med Sykepleierforbundet om avdel­ingsledelsen, tok det likevel lang tid før vi vant fram i forhandling om ny tariffavtale tilpasset våre forslag. Kompromisset kom da vi i forhandlingsmøtet godtok å bruke avdelingsoverlege, fordi KS ikke våget å godta vårt forslag om å bruke adm.overlege av hensyn til Sykepleierforbundet. Overlege erstattet ass.overlege og seksjonsoverlege for leder av faglig definert seksjon. Jeg vil tro at de fleste vil være enig med meg i at dette ble et ryddig system som har forebygget mange konflikter internt.

Stillingstrukturutvalgene

var derfor en av de andre store sakene som Osf engasjerte seg sterkt i, selv om dette fremstod som hovedsakelig en Ylf-sak. Men vi så en klar sammenheng med problemstillingen som er beskrevet foran. En konsekvent og mest mulig omforent løsning måtte finnes, både for å unngå opprivende intern konflikt, og risiko for overstyring fra ­helsemyndighetene hvis vi ikke hadde klart å rydde opp internt.

Langvarig arbeid i Stillingstrukturutvalg I førte ikke fram fordi Ylf ikke kunne godta resultatet. I forkant av oppnevnelse av Stillingstrukturutvalg II, samlet de faglige spesialforeningene seg i et krav om styrking av deres representasjon og innflytelse i utvalget. Ylfs formann Bengt Lasse Lund ble formann, og han gjorde etter min oppfatning en utmerket jobb.

Jeg kan godt forstå Ylf-medlemmenes fortvilelse over et inkonsekvent tilsettingsystem som påførte dem mange flyttinger, vikariater og kamp om faste stillinger, etter endeløs rotasjon i under- ordnede og tidsbegrensede ­stillinger, mange år etter spesialistgodkjenning. På den tiden var det etter min opptelling totalt åtte stillingskategorier, inkludert turnuskandidat. Ovenfra i hierarkiet var det: Res.lege I, Res.lege II, Ass.lege I, Ass.lege. II, kvalifikasjonskandidat, årskandidat, intramural kandidat og kandidat.

De fire variantene av reservelege og assistentlege var avgrenset til enten tre eller fire år, men ga mulighet for å søke nye stillinger ved andre avdel- inger og å sirkulere sentralt, lenge etter oppnådd spesialitet, ofte med doktorgrad, evt. også professorkompetanse, før en fikk fast sluttstilling som en ønsket.

Administrasjon og ledelse

Jeg har inntrykk av at overlegene i etterkrigstiden, helt fram til sytti­årene, ikke så noe behov for å kvalifisere seg for den administrative lederdelen av stillingen. De fleste gjorde etter forholdene en god innsats, men interessen for systematisk tilnærming var liten og mulighetene små. Häls­ovårdhøgskolan i Gøteborg var nesten eneste mulighet, men for en vanlig overlege nærmest å betrakte som ­lukket. Administrasjonsdepartementet arrangerte administrasjonskurs for offentlige leger i fire ukestrinn. Dette var grunnlaget for at jeg sammen med Osfs styre var en av pådriverne for å starte slike kurs i Dnlfs regi. Det ­første kurset var på Lillehammer 2. – 7. desember 1979, og var overtegnet av en entusiastisk gruppe overordnede sykehusleger. Osf var tungt inne i forberedelsen og kursopplegg. Kursene fortsatte, inntil «Ole Berg studiet» ble etablert.

Tilsettingsbetingelser

Jeg har tidligere redegjort for den gradvise reduksjon av totallønn som fulgte av svekkelse av normaltilsettingsvilkårenes rett til poliklinikk på sjukehuset. Samtidig med at avgiftene økte ble arbeidsplikten på avdeling også økt. Etter som forholdene stadig ble forverret måtte de fleste innse at en ikke lenger kunne kjempe for en tapt sak, slik det manifesterte seg i forhandlingene i 1977. Osf var der­etter med på å tilpasse et tjenesteplanbasert avlønningsystem. Dette var en gevinst for de fleste, men et tap for de få som hadde hatt særlig stor inntjening med det gamle systemet.

Striden om overlegens monopol på avdelingsledelse

Sykepleieforbundet la tidlig en strategi for å utfordre legene. De brukte sin tallmessige overlegenhet og gode politiske kontakter, til å hindre gjennom­føring av anbefaling fra et KS-oppnevnt utvalg, som hadde tilrådet overlegen som avdelingens sjef. Det ble en fastlåst situasjon, der en til slutt hadde muligheten for å komme til enighet om å formalisere todelt ledelse av sykehusavdelingene. Dnlf valgte å avslå. På det tidspunktet mente vi at gjeldende helselovgivning, blant annet sykehus­loven hadde juridiske formuleringer om hvem som kunne være sluttansvarlig for en sykehusavdeling, og som en etter jussen ikke kunne komme fra. Vi trodde at tiden ville arbeide for oss. Dette viste seg å være feil. Samfunnet benyttet seg av sin rett til å utforme en ny lov for helsepersonell, som stilte alle utøvere likt i forhold til ansvar. Med det var grunnlaget for legens enerett bortfalt.

Pragmatisme eller kamp ( – for kampens skyld? )

Jeg har i overskriften i dette avsnittet angitt stikkordet pragmatisme som grunnlag for økt innflytelse. Både Rolf Stinessen og jeg var realister i forhold til hvor lite vi kunne vinne ved forsøk på opprør og kamp, uten å ha reelle kampmidler. Vi satset på å oppnå et tillitsfullt samarbeid med sentralstyret og sekretariatet og med Ylf, Aplf, Oll og PSL. Ylf var vår største og viktigste samarbeidspartner. De var store og mektige, med det en kan kalle «kamptrening». Vi hadde dialog med dem, ikke konflikter. Vi hadde fellesmøter og drøftet strategi. Spørsmål om sammenslåing til en felles sykehuslegeforening var også oppe, uten at noen tente på det.

Allmenpraktiserendes landsforening (Aplf), Offentlige legers landsforening (Oll) og Praktiserende spesialisters landsforening (PSL), var alle spesial­foreninger, og hadde bare en plass i landstyret, som oss. Fordelen de hadde, var at medlemsmassen var homogen. Ikke som hos oss, før nyorienteringen, med sprikende arbeidsforhold og avlønning. Vi hadde ingen konflikter, men tvert imot sammenfallende interesser i at alle burde få frihet som avdel­inger. Motsetningen om dette var i forhold til fylkesavdelingene, som et utvalg ledet av tidligere Ylf-formann Torbjørn Pihl valgte å anbefale styrket, for å beholde Dnlfs enhet.

Om vår innstilling til dette vil jeg sitere fra boken «Legene og sam­funnet» side 284: «De som fortsatt gikk inn for en videre korporativiser­ing av foreningen, som Osf-formannen , sjeflege Odd Frisvold, Ålesund, argumenterte nå mer pragmatisk enn prinsipielt». (2)

Jeg mener at jeg med det jeg har ­trukket fram, har dokumentert Osfs fremskutte rolle i den nyorientering som var nødvendig for å følge opp tilpasninger i samsvar med samfunnets behov og krav. Artikkelen: « Om de overordnede sykehuslegers funksjoner. Stillingstruktur og administrasjon på avdelingsnivå», publisert i 1979. Den som leser Osfs rapport om: «Organi­sering av medisinsk virksomhet ved norske sykehus med spesiell omtale av seksjonerte sykehusavdelinger», publisert i 1988, vil se at denne bygger på våre anbefalinger ni år tidligere! (3,4)

Uten å kjenne til den forhistorien som jeg har presentert, kan det være fare for at en overser og glemmer den fundamentale rollen Osf hadde spilt disse 25 årene, og som hadde vært avgjør­ende for senere oppnådde og gode resultat. (8) Noen av gjennombrudd­ene kom allerede i vår funksjonstid, andre senere, men i forhold til de strukturelle endringene var det for det meste vi som hadde lagt grunnlaget. Jeg trekker fram bare et eksempel. Uten vårt konsekvente press for å få godkjent overlegetittel som felles betegnelse, hadde det ikke vært noe saklig grunnlag for å omdøpe foren­ingen til Norsk overlegeforening!

Pionerenes ettermæle

Men det ville være utenkelige for meg, ikke å gi en hyllest til de som startet og utviklet Osf gjennom de første 25 år. Disse vil jeg kalle pioner­ene som Overlegeforeningen skylder så mye for at de, kunne bygge organisasjonen videre på det solide fundamentet som de overtok.

«Overlegenes spesialforening har etter årsmøtet på Røros i 1988 skiftet navn fra Overordnede Sykehuslegers forening (Osf) til Norsk Overlegeforening (Of). I lederens tale til Osf/Of under fest­middagen ble det gitt en del negative kommentarer om Osfs fortid spesielt i forhold til den betydning Of skulle få. Ved Ofs årsmøte i Ålesund i 1989 ble temaet utdypet bl.a. ved at lederen i sitt innledningsforedrag sa at han tidligere lenge hadde vært i tvil om foreningens berettigelse» (10)

Jeg kan ikke legge skjul på at jeg fant lederens uttalelser opprørende på vegne av de mange som uselvisk hadde kjempet for overlegegruppen i 25 år under trange kår, og som likevel hadde maktet å være i forkant i analyse og gjennomføring av struktur og organisering av sykehuslegenes forhold i det moderne helsevesenet som er utviklet de siste tiårene. Jeg vil hevde at jeg har fremlagt fyldig dokumentasjon på den sentrale rolle Osf har spilt. Pionerene, mange døde nå, fortjener et helt annet ettermæle.

Hjertelig til lykke med 50-års jubiléet!