Jobbglidning over profesjonsgrensene – klare for nye løsninger?

Er forskyvning av arbeidsoppgaver mellom profesjoner en naturlig utvikling som resultat av teknologisk og medisinsk utvikling og stadig økende behov for medisinske tjenester, eller er det et resultat av at legene taper i autonomi, anseelse og herredømme over egen profesjon? Vil vi bli sittende med ansvaret for hva andre yrkesgrupper utfører på våre vegne, eller skal nye utøvere ha selvstendig profesjonsansvar? Vil opplæring av nye grupper gjøre det vanskeligere for LIS-legene å få nok prosedyrer i sin spesialisering?

Av Marieke Claessen
Styremedlem Of

Lederutvalget i Norsk overlegeforen­- ing arrangerte 23. november 2011 et spennende seminar i ledelse som blant annet tok opp temaet med stadig større aktualitet i sykehus.: Jobbglidning. Avdelingsoverlege Einar Vigeland fra radiologisk avdeling Sykehuset i Vestfold, spesialrådgiver Turid Langli ved klinikk for diagnostikk og intervensjon OUS, samt Thomas Zilling, leder av Sjukhusläkarföreningen var invitert til å holde foredrag om dette temaet.

Jobbglidning blir definert som en omfordeling av oppgaver satt i system for å optimalisere bruk av personal­ressurser i en enhet, for eksempel en sykehusavdeling. Man kan dele dette i horisontal glidning, hvor oppgavene overtas av en annen yrkesgruppe med like lang utdanning og vertikal glidning, der arbeidsoppgaver overtas av en yrkesgruppe med kortere utdanning.

Einar Vigeland viser til forandringer i oppgavefordeling mellom radiologer og radiografer på 90- tallet i Storbritannia etter at det ble personalmangel innen radiologi. Det ble opprettet 4 typer ”practitioner”, organisert videreutdanning og etablert sentrale retningslinjer i forhold til delegasjon av oppgaver, samt ansvarsrollen. Målet var å øke jobbtilfredshet samt kompetanse. Dette førte til en debatt mellom radiografer og radiologer med til dels sterke reaksjoner. Vigeland beskriver så legegruppen med sin profesjonelle arketype; vi er sosiologenes favorittprofesjon som en av de klassiske profesjoner blant Teologi – Juss – Medisin. Medisin hadde sin ”Golden age” ­mellom 1940-1970, med integrering av naturvitenskap og teknologi. Så ble hjelpeyrkene opprettet ved økt behov i helsevesenet og førte til at yrkes­gruppene fikk sin egen profesjons­identitet. Vigeland tar opp arbeidet til professor i sosiologi Andrew Abbott som har skrevet mye om rollen til de forskjellige profesjonene. Abbott beskriver at den mest sentrale egenskapen ved en profesjon er kontroll over kunnskap og dens anvendelse. Han bruker begrepet jurisdiksjon om en profesjons kontroll over et yrkesområde og arbeidsoppgaver. Utviklingen av profesjoner er resultat av konkurranse og kamp om jurisdiksjon. Krav om jurisdiksjon over arbeidsområder kan framsettes på forskjellige arenaer: Det offentlige rom, i statsadministrasjonen eller lovverket og på arbeidsplassen. Jobbglidning kan da bli sett på som et kompromiss mellom tilgrens­ende profesjoner hvor den dominante profesjonen låner ut deler av sin kunnskapsbase til en annen profesjon. Til slutt viser Vigeland til resultater av et intervju som ble foretatt blant 9 leger angående jobbglidning. De hadde ­fokus på økende arbeidspress og ­svekkende motivasjon som begrunnelse for jobb­glidning, men man la stor vekt på lege­identiteten og faglig kvalitet. Det er legene som har helhetlig kunnskap, klinisk erfaring og ansvar for pasient­behandlingen. For LIS- legene er det særlig viktig å beholde tilgang til prosedyrer som ledd i utdanningen og man kan se for seg problemer med konkurranse om ressurser til opplæring. Einar Vigeland konkluderer at rolleutvidelse og jobbglidning er kommet for å bli, og at de forskjellige profesjonsinteresser bør bli blandet inn i prosessen.


Einar Vigeland

Turid Langli forteller om start av ­videre utdanning for sykepleiere på UiO i år til ”Nurse Practitioner”. ­Europa og USA har allerede mange års erfaring med dette. Det er flere profesjoner som per i dag har fordelt sine oppgaver blant forskjellige yrkes­grupper. Psykiatri, fødselshjelp og kardiologi for eksempel. Den tekno­logiske utvikling i medisin stiller nye krav hvor rollene endres og man kan se behovet for en ny organisering og fordeling av oppgavene. Hva kan vi oppnå med jobbglidning? Det blir økt kapasitet til pasientbehandling med kortere ventetid mens kvalitet og service blir opprettholdt. For ansatte kan dette føre til bedre fagkvalitet og arbeidsmiljø samt frigjøre tid til forskning. Turid Langli viser så til en studie som foregår på OUS-ARN (avdeling radiologi og nukleær medisin). Studien ble satt i gang etter at arbeidsbelastning for radiologer ble alt for høy. 300 bilder ble beskrevet av radiografer opp mot ”gull standard” fra dr. med. radiolog. Kvaliteten var bra nok og man bestemte seg for å overføre en dedikert gruppe oppgaver til radiografer. En ny studie overfører beskrivelse av ultralydopptak til radiografer. Studien skal publiseres i år. Langli konkluderer at man må våge å se ting annerledes for å oppnå bedre kvalitet på pasient­behandling.


Turid Langli

Thomas Zilling tar opp temaet med å vise til utviklingen i Tyskland. Pga store rekrutteringsproblemer blant legene har man satset på ”task shift”. På store sykehus i Tyskland er 11,4 % av legestillingene ikke besatt og man ser samme utvikling i Sverige. I 2009 var det 6.000 leger i alderen fra 60-64 år med 35 % kvinneandel og 3.845 leger i alderen 30-34 år med 60 % kvinne­andel. Etterspørsel av leger blir etter hvert også avhengig av økonomi og satsning i politikken. Ved god økonomi og oppbygging av helsevesenet blir det et underskudd på leger i fremtiden. Men det er flere begrunnelse for jobb­glidning enn ”legebrist”. Det skal øke tilgjengelighet til helsetjenester, avlaste legene i hverdagene sine og man kan spare penger. Så ser man at det oppstår flaskehalser for noen pasientgrupper. Det blir for eksempel behov for utdanning av egne kolonoskopister/endoskopister som man har tenkt å få gjennom en 2 års utdanning. LIS -leger står på barrikadene på grunn av be­hovet for praksis i utdanningsløpet. Fagforeninger har ikke tatt stilling til å sikre utdanningstilbud for LIS legene. Zilling viser også til dilemmaet som oppstår ved å etablere ”lättviksdoktor” eller ”Physician assistant”. Hvordan forholder denne gruppen seg til opp­gavene sine når de ikke skal ha det medisinske ansvaret. Han konkluderer med at jobbglidning bør føre til bedre kvalitet og ikke til pasientfarlige be­sparinger!


Thomas Zilling

Diskusjonen i ledergruppen i etterkant av foredragene handlet særlig om kvalitet og ansvarsrollen. Overlege­foreningen bør tenke ut hvordan man kan fordele oppgavene annerledes og bør være pro-aktive i prosessen om jobbglidning. Blir det jobbglidning uten ansvarsglidning? Skal legene fremdeles sitte med det overordnede ansvaret for faglig kvalitet? Blir det vanskelig å holde kontroll over hvordan andre yrkesgrupper utfører sine oppgaver? Ledelsen bør jobbe med kvalitets systemer og opplæring slik a t ansvaret også kan delegeres til andre. For LIS leger blir det viktig med ­mengdetrening i prosedyrer fordi det er fremdeles legene som får ansvaret ved patologi og når ting virkelig går galt. Det vises for eksempel til intubasjon prosedyren som utføres av både sykepleiere og leger, så det er viktig å holde fokus på kvalitet også i øye­blikkelig hjelp situasjoner.

Se fulltekst av masteroppgave skrevet av Einar Vigeland ved UiO, Helseledelse og helseøkonomi.

http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=105311