- Det er et stort gap mellom fremtidig behov og antatt tilgang av helsepersonell.
- Den administrative byrden for helsepersonell bør reduseres, slik at man kan ha mer tid med pasienten
- Sykepleiere i Finland kan forskrive medisiner i spesifikke sykdomstilfeller/diagnoser
Oppgaveglidning – viktig med en konstruktiv debatt
Eli Gunhild By
Forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund
Norge har store fremtidige personell- utfordringer i helsesektoren. Prognoser fra Helsemod (2009), viste at det vil være behov for mellom 95.000-135.000 nye årsverk frem mot 2030, mens tilgangen på helsepersonell kun vil øke med om lag 100.000 årsverk. Denne mangelen representerer en stor utfordring og er et høyt prioritert fokusområde for norske myndigheter. Samtidig ser vi at konkrete initiativ og tiltak for å møte disse utfordringene i liten grad fokuserer på oppgaveglidning som et viktig virkemiddel i seg selv.
Oppgave- glidning blir derimot omtalt og fremhevet som et av flere verktøy som skal vurderes for å oppnå bedre ressursutnyttelse i helsesektoren. Oppgaveglidning har alltid eksistert i helsetjenesten. Helsepersonell har tilpasset seg nye pasientgrupper og nye opp-gaver, gjennom internopplæring eller videreutdanninger. De siste årene har arbeidsgivere og politikere, både nasjonalt og internasjonalt, interessert seg for oppgaveglidning som virkemiddel for å møte økt behov for helsehjelp i befolkningen. Et av Norsk Sykepleierforbunds (NSF) fremste mål er å bidra til høy kvalitativt på helsetjenesten til beste for befolkningen.
Arbeidsgivere/ledere har et særlig ansvar for at oppgavene i helsetjenestene utføres med riktig kompetanse slik at feil og utilsiktede hendelser kan unngås. I Norge har Spekter i flere år vært opptatt av hvordan oppgaver i sykehusene kan løses på tvers av tradisjonelle profesjonsgrenser. Men oppgaveglidning er også aktuelt innenfor helse- og omsorgstjenestene i kommun- ene. Samhandlingsreformen beskriver hvordan nye og utvidede roller for helsepersonell i kommunene, med utgangspunkt i endringer i oppgavefordelingen, kan være et virkemiddel for å oppnå god bruk av tilgjengelige helsepersonellressurser.
Blant annet vil pasientansvarlige sykepleiere og kliniske ekspertsykepleiere kunne styrke helsehjelpen i skjæringspunktet mellom kommune- og spesialist-helsetjenesten. Dette gjelder for eksempel eldre med kroniske sykdommer. God sykepleie vil bidra til økt samhandling i hele helsetjenesten, mer individuelt tilpassede helsetjenester, smidige pasientforløp, helsehjelp på riktig nivå og økt pasientsikkerhet.
Arbeidstakerorganisasjonene må være proaktiv i dette arbeidet. Det er derfor bra at medlemsbladet i Overlegeforeningen setter dette på dagsorden. Det er viktig å føre en edruelig debatt, med gjensidig respekt for forskjeller i kompetanse og faglig ståsted, i lys av fremtidens utviklingsmuligheter og befolkningens behov for helsehjelp.
Helsevesenet i Europa står overfor en rekke utfordringer, og mange land har av forskjellige grunner kommet lenger i debatten enn vi har gjort i Norge. Økonomiske vanskelige tider skaper press på statsbudsjetter. Demografisk utvikling viser en dramatisk økning i antall eldre pasienter, og teknologisk utvikling skaper både muligheter og utfordringer knyttet til kompe- tanse hos helsepersonell. Vi er inne i en tid med sterk vekst av kroniske sykdommer, som til en viss grad kan forebygges. Her har både helsevesenet og andre sektorer en stor oppgave. Videre må en i følge EUs langsiktige strategi for helsevesenet være forberedt på pandemier og bioterrorisme.
I NSFs høringsvar om EU – kommisjonens grønnbok om helsepersonell (2009), ga vi følgende innspill til punkt 4.1, Demografi og bærekraftighet av europeisk helsepersonell:
Å skape en bærekraftig arbeidsstyrke krever strategier knyttet til personalressurser som inkluderer og legger til rette for kompetansebehov og ansvarsfordeling. Bedre planlegging og kartlegging av kjerneaktiviteter og ansvar hos helsepersonell bør redusere den administrative byrden for helsepersonell, spesielt sykepleiere, slik at de blir i stand til å tilbringe mer tid med pasienten og være mer effektiv i jobben (NSF 2009: 3).
Utfordringene vi står overfor når det gjelder mangel på helsepersonell kan ikke løses kun ved å fokusere på å rekruttere og beholde arbeidskraft. Man må også utnytte kompetansen i ulike yrkesgrupper godt nok. Ofte utfører helsepersonell arbeid som ikke står i forhold til utdanningsbakgrunn, herunder en rekke merkantile oppgaver som ikke krever sykepleierkompetanse, og som andre grupper arbeidstakere med fordel kunne overta.
Våre naboland Danmark og Finland har fokusert på oppgavegliding i lang tid, og iverksatt en rekke tiltak for å øke muligheten for nye rollefordelinger mellom helsepersonell. Et tiltak i Danmark som trådde i kraft 1. januar 2010 er regelverket som åpner for delegering av helseoppgaver. Dette muliggjør at autoriserte faggrupper kan fordele oppgaver seg imellom, og sikre økt fleksibilitet i behandlingen av pasienter. Det er også etablert en arbeidsgruppe som fokuserer på medarbeidernes kompetanse. Målet er å oppnå en felles forståelse av hvordan kompetansen anvendes best mulig, samt å promotere en mer systematisk spredning av gode erfaringer med nye arbeidsdelinger, og mer smidige faggrenser. Gruppen drøfter oppgaveglidning på fire årlige møter. Finlands fokus på oppgave- glidning startet allerede ved årtusenskiftet i forbindelse med legemangel. Det at sykepleierne skulle overta en del tradisjonelle legeoppgaver ble lansert. I 2010 ble det vedtatt at sykepleiere har rett til å foreskrive legemidler, dog kun ved spesifikke sykdomstilfeller/diagnoser, og sykepleierne kan kun oppnå denne retten etter å ha gjennomført nødvendig tilleggsutdanning.
OECD-rapporten ”Nurses in Advanced Roles – A Description and Evaluation off Experiences in 12 Developed Countries”, omhandler utviklingen av avansert sykepleiepraksis utført av «nurse practitioner» (NP)/ klinisk ekspertsykepleier i 12 land (Australia, Belgia, Canada, Kypros, Tsjekkia, Finland, Irland, Frankrike, Japan, Polen, Storbritannia og USA). Den har et særlig fokus på hvordan den kommunale helse- og omsorgstjenesten kan øke effektiviteten i helsetjenesten. Rapporten beskriver bl.a. hvordan utvik- lingen av spisskompetente roller for sykepleiere kan bedre befolkningens tilgang til helsehjelp og bidra til god helseøkonomi.
Utviklingen av nye sykepleierroller varierer. USA og Canada etablerte nurse practitioners på midten av 1960-tallet. Storbritannia og Finland har også lang erfaring med å se fleksibelt på arbeidsfordelingen mellom leger og sykepleiere. Australia og Irland har vært aktive i etableringen av høyere utdanning og arbeidsplasser for klinisk ekspertsykepleiere de siste årene. I de andre landene er den formelle anerkjennelse av avansert sykepleiepraksis fortsatt i oppstartfasen, selv om realkompetansen har eksistert en stund. Evalueringer viser at avansert sykepleierpraksis kan gi befolkningen bedre tilgang til helsetjenester og reduserte ventetider, men at effektiviteten avhenger av hvilke oppgaver og pasientgrupper de kliniske ekspertsykepleierne overtar ansvaret for.
I skjæringspunktet mellom utdanning og kompetanseheving, bedre ressursutnyttelse og oppgaveglidning blant helsepersonell, finnes det dagsaktuelle initiativ som indikerer at dette blir en viktig debatt fremover. Det gjelder blant annet signaler fremkommet i forbindelse med: Kompetanseløftet 2015, Samhandlingsreformen, Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011-2015 samt kommende Stortingsmelding om utdanning for velferdstjenester.
Samtidig er det økende fokus på kompetanseheving og økt fleksibilitet i den europeiske arbeidsstyrken som – fra EUs side – ventelig vil aktualisere spørsmålet om oppgaveglidning ytterligere.
Norsk Sykepleierforbund er for sin del beredt på å delta konstruktivt i debatten om disse viktige spørsmålene nasjonalt og internasjonalt.