Redaktørens spalte:

Kjære kolleger

Arild Egge, red

En god historie jeg fikk av Odd Grenager i styret illustrerer hoved temaet: To leger på oppdrag i et afrikansk land uten mye å hjelpe seg med kartla hovedutfordringer og fant at ”betente visdomstenner” var én. Siden det óg var andre behov, fant de på å demonstrere fjerning av disse for to portører. De lidende var mange og begge var beskjeftiget med denne ene prosedyren hele arbeidsdagen igjennom, – meget snart hadde de utviklet en teknikk med denne prosedyren som overgikk legenes, som nok ikke hadde gjort mye av dette selv heller tidligere.

Task-shift. Jobbglidning. Oppgave- glidning. Betegnelser som dekker hverandre og beskriver et fenomen som nok er like gammelt som arbeidslivet selv. Et ”langsomt fenomen” som av og til skjer ”umerkelig”, andre ganger ypper det til strid mellom kolleger eller profesjonsgrupper. Vårt forhold til det avhenger som alltid av nærheten til ”glidningen”. Vi reagerer med skuldertrekk og gjesp når det skjer på arenaer vi ikke har noe med. Omvendt, dersom enkelte egne arbeidsoppgaver over­føres til andre, kan sterke følelser fremkalles, idet det kanskje pirker i vår yrkesmessige identitet. Forandringene kan være følge av åpne prosesser, eller de kan finne sted som små bølgeskvulp ved en fjern strand lenge etter en storm et sted til havs.

Den faglige og teknologiske utvikl­ingen er en helt naturlig og kanskje den sterkeste driver for dette feno­menet. I nevrokirurgi finnes et eklatant eksempel – behandlingen av ­intrakranielle anevrysmer. Lenge var kirurgisk ”klipsing” av utposningen den eneste løsning, attpåtil et utford- r­ende og akkrediterende inngrep for kirurgen. Så kan man plutselig når ny teknologi utvikles, i mange tilfeller ut- føre tilsvarende sikring av aneurysmet endovaskulært (oftest skånsommere) – denne teknologien er det nevroradiologene som ”eier”.

Dette skisma bærer i seg alle ­elementer for en vanskelig prosess og er derfor en god illustrasjon på temaet ”task-shift”. Dette er for øvrig en glidning mellom spesialiteter og derfor betegnet som en vertikal glidning. ”Shiftet” er ikke fullstendig på noen måte i dette tilfellet og viser hvordan en slik glidning har brakt to spesialiteter inn i et tett samarbeid om den beste behandlingsmodaliteten i den enkelte tilfellet, ”clipping” eller ”coiling”. Overgangen har vært både verdig og udramatisk, og til det beste for pasienten så langt vi vet nå.

”Portør-eksempelet” over er et ­eksempel på vertikal glidning, idet det skjer mellom ulike profesjoner og utdannelsesnivåer. Andre mer aktuelle fra vårt helsevesen er sykepleiere som utfører enkelte prosedyrer ved poli­klinikker; deler av endoscopi-under­søkelser eller rutine-oppfølging av bestemte pasientgrupper (ryggopererte, epilepsipasienter, pasienter med ­diabetes).

Foruten den medisinsk-tekniske ut- vikling som drivkraft er de her nevnte vel så mye eksempler på glidninger drevet av behov for rasjonalisering for å kunne løse utfordringene knyttet til store pasientgrupper. Arbeidsgiver vil nok se potensialet for kostnads­reduksjon både i effektiviseringen og ved de muligheter dette åpner for å flytte oppgaver over på ”billigere ­hender”. Det er ikke veldig vanskelig å se hvor godt dette passer med den øvrige merkantilisering og industrialiseringen av sykehusene vi allerede befinner oss midt oppe i.

Vi tror dette er et svært viktig tema som bør oppta oss som kollegium – skal man spå, vil oppgaveglidningene ikke bare styres av utviklingen fagene gjennomgår. Vårt utgangspunkt må være at slike forandringer er naturlige – historien lærer oss det. Vi må likevel passe på at ansvarsforholdene blir tydelige innfor nye pasientforløp og det må være et avgjørende kriterium at slike oppgaveglidninger er av det gode for pasientene – like god kvalitet eller bedre behandling og bedre forløp.