Slå sammen alt helsevesen

  • Vi trykker her en kronikk tidligere styreleder i Helse Midt-Norge hadde i Aftenposten 29. november 2011
  • Signalene som kommer her er viktige selv om de ikke er ferdig utarbeidet.
  • Skal kommunene eie RHF-nivået eller er det de lokale foretakene de skal eie? Skal evt RHF-nivået bort?
  • Er det gitt at dette delte eierskapet vil gi mindre støy, eller vil det heller gi ansvarspulverisering hvor 435 kommuner skylder på stat og stat skylder på kommunene?
  • Egenkapitalen i sykehusene er redusert med over 30 % siden 2002 da staten overtok fra fylkene. Skal kommunene nå etterfylle denne egenkapitalen etter at staten har forbrukt den? Har kommunene kapasitet til å være med å fylle opp denne kapitalen?
  • Denne kronikken må sees sammen med de endringene som HOD har foreslått i loven om helseforetak før evalueringen av RHF modellen Stortinget har etterspurt er gjennomført?
  • Almlid har fulgt opp kronikken med et intervju i Aftenposten 9. februar hvor han sier ministeren er uklar og vinglete i styringen av sykehusene
  • Så vidt Overlegen har brakt på det rene er det bare en eneste lege blant de eieroppnevnte styrerepresentantene i de 4 RHF-ene. Den samme legen har forskningskompetanse, ellers er også denne kompetansen fraværende. (Redaksjonen)
Av Kolbjørn Almlid

Det var riktig av staten å overta sykehusene i 2002. Like riktig er den kommende samhandlingsreformen mellom sykehus og kommuner. Men vi kan ikke stanse der.

Neste skritt må bli full integrering mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten – for pasientens skyld.

Vi har et godt helsevesen her i landet, og etter seks år som styreleder i Helse Midt-Norge ser jeg markant fremgang på sentrale områder: Vi behandler flere pasienter enn tidligere og kan tilby bedre kvalitet i helhetlige forløp. Samtidig er vi blitt flinkere til å kommunisere internt og eksternt. Og ikke minst har vi fått økonomien i balanse. En meget viktig forpliktende fremtidsplan (Strategi 2020) er også vedtatt etter en omfattende demokratisk prosess. Dessuten har vi bygd et av Europas beste universitetssykehus for én milliard kroner under budsjett!

Mangler åpenhet

Vi mangler altså ikke gode resultater. Likevel møter både Helse Midt-Norge og andre helsemyndigheter klager og misnøye i stort monn. Hvorfor? Ett svar er at vi ikke har tatt tilstrekkelig ansvar for å forankre sykehusreformen og informere om det vi lykkes og mislykkes med. Det siste er vanskeligst fordi det krever en ydmykhet helsevesenet ikke har tradisjon for. Selv om utviklingen går i rett retning, med reell brukermedvirkning og ulike samarbeidsarenaer, mangler vi fortsatt åpenhet og lar ikke kritikerne få komme godt nok inn i våre «rom». Altfor mange selvtilstrekkelige og autoritære holdninger henger fortsatt igjen i sykehus­korridorene og andre deler av Helse-Norge.

Systemendringer påkrevet

Ingen regjering eller helseregion kan i lengden leve med all den støyen og ansvarspulveriseringen som i dag hefter ved spesialisthelsetjenesten. Betydelige systemendringer er derfor påkrevet. Mitt forslag er å innføre en «totalmodell», som integrerer både spesialist- og kommunehelsetjenesten på regionalt nivå. Dette innebærer at eierskapet til helse­tilbudene blir forvaltet av stat og kommune i fellesskap med ett styre og én habil administrasjon. Denne nye helseregionen får det samlede ansvaret for alle pasientforløp – fra hjemmet til universitetssykehuset. Her inngår logistikk, transport, utstyr og alt som skal til for å levere like­verdige, tilgjengelige helsetjenester av høy kvalitet.

Fellesstyring

En slik fellesstyring på et av samfunnets aller viktigste områder gjør det mulig å komme bort fra dagens uholdbare tilstander, der «nivåene» peker på hverandre for å fraskrive seg ansvar. Samtidig vil opplegget gi en helt annen politisk tyngde fordi det blir representativt sammensatt av både kommunale og regionale politikere. Styringslinjene til og fra sentrale helsemyndigheter kommer også til å bli langt ryddigere. Blant mye annet vil vi slippe traurige diskusjoner om hva som er «den beste størrelsen» på kommuner og sykehus.

Før staten overtok spesialisthelsetjenesten for ti år siden, hadde vi 19 ulike fylkestjenester. Dette var uakseptabelt fordi helsetilbudene ikke var begrunnet i likeverdighet. Da staten ble eneeier, var det primært for at spesialisthelsetjenesten skulle henge sammen. Basis var Stortingets helsepolitikk. Så skulle foredlingen foregå i Helsedepartementet, mens regionforetakene bearbeidet og distribuerte politikken, før den ble satt ut i livet av helseforetakene (sykehusene). Denne styringsformen var ment å være robust og ubrutt med signaler i begge retninger. Etter mange år i systemet er det min påstand at dette har fungert bedre enn mange tror. Med et flertall av politikere i både region- og foretaks­styrene, kan vi heller ikke snakke om noe demokratisk ­underskudd.

Primærkommunene

Men igjen: Helsestyringen må forandres, og da bør primærkommunene (ikke fylkeskommunene) være aktive medeiere i spesialisthelsetjenesten. Denne ordningen vil også gi langt bedre muligheter for et likeverdig helsetilbud i kommunene. I dag er dette umulig fordi 430 kommuner – trass i lover og forskrifter – følger sine egne helseopplegg avhengig av høyst ulik økonomisk styrke. Helsetilbudene er dessverre også hemmet av store kompetanseforskjeller fra kommune til kommune. Resultatet er at altfor mange pasienter havner mellom «nivåene», det statlige og det kommunale. Samhandlingsreformen vil avhjelpe dette, men bare et stykke på vei.

Pasientens stemme

Nå innbiller ikke jeg meg at pasienter flest er levende opptatt av hvem som skal eie fremtidens helsetjenester. Det som teller er at de får den behandlingen de mener å ha krav på. Men pasientens stemme blir stadig sterkere. Nettopp derfor må vi tilstrebe styringsformer som innretter helsetilbudene på en annen og bedre måte enn i dag. Vi må bevege oss ­videre fra sektorsamfunnet, der «det offentlige» definerte hvordan det skulle fungere for oss alle.

Dette betyr at vi bør tåle langt mer innsyn og kritisk blikk fra stadig mer utålmodige og innsiktsfulle pasienter – som med loven i hånd kan kreve mer. De som helst vil bevare det bestående, vil kanskje hevde at vi er på avveie, og det får være måte på å overlate definisjonsmakten til pasientene. Til dem vi jeg si: Umulig! Vi kommer aldri tilbake til den gamle tid med sine beskyttende forvaltningsgrenser.