Fra tillitsvalgt til leder; plaster på såret, eller byllen?

Begrepet delaminering beskriver separasjon av lagene i laminerte materialer som glassfiber, tre eller for den del en moderne regnjakke. Delaminering oppstår når skjære­kreftene overstiger bindeevnen ­mellom lagene, og styrken i konstruksjonen forringes gjerne vesentlig. Dette kan skje etter skade, eller lengre tids overbelastning. I kroppen ser vi samme fenomen når vannblemmer oppstår, repeterende skjærekrefter gjør at forankringen mellom hudlagene svikter, og væske trenger inn. Mens gnagsår gror er utbedring av annen delami­nering som for eksempel en plastbåt gjerne omfattende. Alt sykt må fjernes, og ny vedheft mellom lagene etableres. Ikke alltid regningssvarende. Hvordan stiller dette seg i våre lagdelte sykehus? Etter Foretaksre­formen og stadige fusjoner har lagene blitt flere, og nye spenninger har oppstått. Skjærekreftene har nok mange steder tatt overhånd. Men i sykehusene er materialsvikten av en mer snikende art. For det nederste laget må uansett ta støyten.

Over tid er dette likevel ikke mindre alvorlig. Limet mellom lagene i organisasjoner er like viktig som i laminerte materialer. Styringen ovenfra skal bidra til tilpasninger og rammer som gjør at det nederste laget er i stand til å ivareta sine funksjoner. God vedheft mellom lagene skal sikre god kommunikasjon og kontakt begge veier. Og i tråd med mantraet fra vår nye Minister, forebygg- ing er nok også her det beste. Reparasjon er så uendelig mye mer krevende.

Legeforeningen ligger ubekvemt til i sjiktet mellom lag som beveger seg i hver sin retning. Som fag og yrkes­forening skal Legeforeningen representere partene på begge sider av bruddsonen. Og kanskje nettopp ­derfor har vår forening nå lansert en ny kurspakke; Fra Tillitsvalgt til Leder. Et tiltak med et ganske tydelig siktemål, gjenopprette eller styrke kontakten mellom lagene, en relaminering. Tillitsvalgte skal skoleres i gjeldende lov og avtaleverk, og deretter gis innblikk i lederutfordringer med strategiarbeid, økonomi, etikk og annet.

Det er en gjev kurspakke sentralforeningen har fått i stand. De fremste ressurser fra arbeidsgiversiden og foreningen stiller som foredrags­holdere, og det er avsatt rikelig tid for diskusjon og øvelser i grupper. Mer enn 50 timer som dekker nær sagt alle de viktigste feltene innen arbeidslivet.

Kurset er delt i 3 bolker, hvorav de to første i fjor var henlagt på Gardermoen. Her ble mange av de velkjente temaene fra tillitsvalgt-kurs gjennomgått, lov og avtaleverk, ferieordninger og likestilling, med etterfølgende debatt. Nytt for dette kurset var en del særlig aktuelle problemstillinger, gjennomgang av arbeidsgivers styringsrett, av tillitsvalgtrollen, hvordan håndtere media, innføring i kollektiv arbeidsrett, tilsynssaker, avvikssystemer og varsling. Man kan fornemme skjærekreftene også i kursprogrammet.

Siste bolk ble avholdt som en 5 dagers økt i Nice i begynnelsen av september. Rammene rundt det hele var eventyr­lige, og opplegget upåklagelig selv for garvede tillitsvalgte. Førsteklasses innkvartering og traktering, dette ­naturligvis helt underordnet, men må med for fullstendighetens skyld. Det faglige programmet var tett, med en dreining av fokus i retning av mange av de kjente emnene sett fra et ledelsesperspektiv, foredratt også av ledere. Særlig høyt skattet var nok Reidun Førdes sesjoner med diskusjon rundt etikk i sykehusene.

Det er ikke vanskelig å berømme foreningen for dette velkomponerte og målrettede kurstilbudet. Et delaminert arbeidsliv er ødeleggende for alle parter. Men om dette kurset kan gi et avgjørende bidrag til å dempe gemyttene er vel å håpe på mye. For også i kurs­lokalene boblet tillitsvalgte fra hele landet over av oppdemmet verk. ­Gruppeklemmen mellom partene i arbeidslivet uteblir. For som i tilfellet Stoltenberg/Giske, det må minst to til, og de må være enige. Er egentlig arbeidsgiversiden innstilt på den gode klemmen?

Skal en tro Fafo-rapporten «ti år etter», som ble lagt frem på Spekters sykehuskonferanse før jul er svaret nei. Der fremstilles konfliktlinjen ­nærmest som en tilsiktet del av ­styringsideologien.

I rapporten beskrives Foretaksmodellen som et tidsskille i offentlig styring. Tradisjonen etter Einar Thorsrud, som har hatt sterk innflytelse i Norsk arbeidsliv bl.a. gjennom arbeidsmiljøloven er ikke tidsriktig. Den nordiske modellen med vektlegging av et samarbeid og medvirkningsperspektiv for­lates for en ny type styringsfilosofi; «konseptet bygger på antakelsen om at profesjonene og de tillitsvalgte hadde fått for stor makt over styringen» og bygger på «et klart ønske om å begrense profesjonenes makt». Fagbasert ledelse må vike for den nye lederen; en karismatisk amerikansk inspirert leder­skikkelse hvor insentiver og ulike ­bonusordninger skal sikre effektiv måloppnåelse.

Men sykehusene skal jo stadig ­drives, og uavhengig av hva de øvre lag finner på av krumspring er utford­- r­ingene i pasientbehandlingen ganske uendrede, men tiltakende. At det oppstår store skjærekrefter mellom lagene virker uunngåelig. I rapporten problematiseres dette i noen grad. Mest konsistent uttrykkes dette gjennom repeterende funn av at misnøyen med dagens modell er størst blant ledere på de lavere nivå, og altså nærmest sykehusenes egentlige virksomhet. Et annet interessant funn er at skjærekreftene synes mer uttalt på større sykehus.

Dette er vel også som en kunne ­vente, limet i mindre enheter er sterk­ere, blant annet møtes man stort sett i samme kantine til lunsj. Den karismat­iske lederen på stadig nye tokt med en laptop fylt med foredrag produsert av konsulentselskaper opplever mindre albuerom. Og det er også i de største sykehusene misnøyen har kommet tydeligst til uttrykk. En fortvilt kollega utbasunerte sin frustrasjon ved å kalle helsearbeidere i det nye lederskapet for overløpere. En illevarslende karakteristikk som under normale forhold ville falt død til jorden. Men det er ikke lenger normal relasjoner; han høstet øredøvende jubel. Delamineringen har kommet faretruende langt.

Legegruppen synes ikke helt å ha fattet hva det var som kom over dem. Nestor i helseledelse Ole Berg oppsummerte dette i et debattmøte; «legene er de siste til å forstå hva som skjer». Hvorfor er det slik? En del av svaret er at mange leger aldri har hatt, eller har mistet interessen for sykehusledelse, til fordel for fag. En posisjon som har gitt opphav til begrepet idiot, en som står utenfor det politiske ­system. Og når biske gamle overleger overrumples av den nye karismatiske lederen reagerer de med vantro og sinne. Som Archimedes da romerske soldater stormet inn i hans studie­kammer; «ikke tråkk i sirklene mine!», angivelig han siste ord. •