Kollisjon mellom medisin og media

Sant skal sies, det var ikke bare Avisa Nordland (AN) som skrev om denne saken på en unyansert, ja direkte stygg måte. Her må VG, NRK og Aftenposten også nevnes. Under rettsaken var det nok også det som syntes å være hovedargumentet til AN: De andre var minst like ille som oss, og det er urettferdig at dere nå er slemme mot oss. «Ved søk finner man at det er skrevet minst 1000 artikler om saken i ulike medier, og det er altså bare lokal­avisen som er saksøkt, sier Avisa Nordlands prosessfullmektig, til Dagens Medisin».

Dom i saken faller mot slutten av måneden. Det blir spennende om ­dommeren klarer å fokusere på den presseetiske og menneskelige siden av saken, om virkemidlene sto i sammenheng med sakens alvorlighet. Eller faller hun for advokatens taktikk om å vurdere om det var riktig kirurgisk metode og spillet om at det er synd på en liten lokalavis? Var det rimelig å hevde at legene fjernet friske organer? Var det rimelig å identifisere legene med navn og bilde? Saken har fått store konsekvenser. De to utenlandske kolleg­- aene har flyttet fra Norge. Sykehus­direktør og klinikksjef har gått av.

Saken var allerede under granskning av Statens Helsetilsyn (meldt inn av Kunda selv), og virksomheten i strid med funksjonsfordelingsvedtaket var stanset. Det var bare 3 gastrokirurger ved avdelingen, slik at faren for ut­henging av uskyldige var minimal ­(sistemann drev ikke med denne type kirurgi). Man kunne via Helse Nord, via NPR og via Helsetilsynets gransk­ning få oversikt over hele omfanget av virksomheten.

Det blir helt patetisk når AN hevder de bidro til å renvaske kirurgene med sin journalistiske virksomhet: «Vi ­mener vi bidro til å renvaske kirurgene i den samlede dekningen, blant annet ved at vi slo det opp over to sider da sykehuset kom med sin unnskyldning overfor de to» sier redaktør Hansen til Dagens Medisin. Dette står i grell kontrast til Kundas fortelling om depresjoner og selvmordstanker. ANs påståtte ren­vasking kunne risikert å ha skjedd post mortem.

På samme måte som Legeforeningen har sitt etiske råd, har media sitt ­P­ressens faglige utvalg. Dette består a v journalister, redaktører og såkalt menigmann, men også disse er utpekt av pressen selv. Dette, etter min mening «ikke habile» utvalget frikjente ANs reportasjeserie, og dette ble brukt som et hovedargument under rettsaken. Utvalget uttaler i sin behandling av saken: «Tidligere har utvalget påpekt at personer i betrodde stillinger eller verv må akseptere at offentligheten får kjennskap til at de er innblandet i straffbare eller klanderverdigeforhold av betydning for utøvelsen av stillingen. Slik utvalget ser det, besitter man i kraft av stillingen som lege en tillit og et ansvar som innebærer at man må tåle et kritisk søkelys på seg når man er involvert i forhold av en slik art som omtalt i det påklagede tilfellet.» Man kan i etterkant spekulere på om utvalget ville kommet til en annen konklusjon dersom konklusjonen fra Statens helsetilsyn hadde foreligget når de gjorde sin vurdering: Statens helsetilsyn har vurdert handlemåten til to leger i forbindelse med tilsynssaken, og gir dem på bakgrunn av dette ikke noen advarsel. De to erfarne legene var involvert i elleve av de seksten operasjon­- ene som var i strid med funksjonsfor­delingen.

Det er innhentet sakkyndig uttalelse fra to overleger og spesialister i gastroenterologisk kirurgi. Helsetilsynet har kommet til at kun ett av de operative inngrepene har vært utført i strid med kravet til faglig forsvarlighet.

Det var ikke bare AN som ble klaget inn for PFU. Aftenposten publiserte lederartikkelen «Når kirurger får gå amok» som blant annet inneholdt setningen: «To utenlandske leger har med skalpell i hånd tilsynelatende gått amok ved operasjonsbordet…». Aftenposten legger stor vekt på at de brukte ordet tilsynelatende. Videre hevder Aften­posten at en lederskribent vanskelig kan pålegges en selvstendig faktasjekk i enhver nyhetssak som kommenteres. Men anonyme skal de få lov til å være! A-magasinet (utgitt av Aftenposten) hadde en lang artikkel om saken i mai 2011 etter Helsetilsynets konklusjon, og der sier redaktør Harald Stanghelle at lederartikkelen ikke skulle ha vært trykket. I en avisartikkel 4. juli 2011, et år etter stormen, skriver Aftenposten i artikkelen «De speilvendte sakene» følgende: «I virkeligheten ble skurke­rollen delt ut allerede før den første leseprøven var begynt. Det fantes ikke rom for tvil og motforestillinger….» Og videre: «Selvsagt har dette noe med vår egen medielogikk å gjøre. Vi journalister elsker de opplagte sakene, de åpenbare skandalene og vår egen velpleide vaktbikkjefunksjon…. Derfor fremelsker vi bare en eneste forklaringsmodell, og lukker oss selv ute fra de mange grå­sonene som er med på å nyansere en sak….» Aftenpostens sjefsredaktør Hilde Haugsgjerd er leder av PFU. J eg undres om PFUs konklusjon hadde vært like bastant dersom disse siste sitatene hadde fulgt med som Aftenpostens tilsvar til klagen.

Dette kaller man vanligvis inhabilitet, man kaller det bukken som passer havresekken. Media som den fjerde statsmakt er ukritiske i utøvelsen av sin enorme makt til å ødelegge mennesker. Det blir spennende om den tredje statsmakt, domstolen, tør komme med en selvstendig domsslutning. •