«Oppgaveglidning»

Min erfaring som tillitsvalgt over noen år er at saker av annen natur enn de tradisjonelle lønnsforhandlinger er i ferd med å overta plass og oppmerksomhet. Omstruktureringer har de siste årene krevd mye tid og vil fortsatt gjøre det. Både de største og de mindre «foretaksrevolusjoner» byr på mange utfordringer ettersom faget og legenes votum ikke lenger er det samme.

Innlegg av Arild Egge, Redaktør, Overlege tillitsvalgt

Uten å gå dypt inn i denne delen av materien nå, er det helt opplagt at fusjoner kan medføre faglig uforsvarlighet og dårligere pasienttilbud om ikke profesjonen passer på og dette syssel­setter tillitsmannsapparatet.

Videre er det store og ofte helt ukjente problemkompleks knyttet til å harmonisere lønns- og avtaleverk når ulike helseforetak slås sammen. Her er tillitsvalgt mer på hjemmebane, men omfanget av slike prosesser er en utfordring i seg selv og premissene er ukjente for alle parter. Tillitsvalgte (TV) utfordres her på innsats, kreativitet og tålmodighet – i hvert fall tar det svært mye tid. Kollegiet engasjerer seg i de pågående prosesser og ofte er det naturlig at TV bringer synspunkter og krav videre til ledelsen.

Med så omfattende endringer som har funnet sted i vårt helseforetak de siste årene, har dette vært og er for FTV og KTV noe nær heltidsbeskjeftigelser. ­Nedover i systemet går det mer i perioder, men nye endringsforslag og prosjekter står i kø og holder også plasstillitsvalgte i aktivitet. Det er fare for at TVs tradisjonelle ansvarsområder lider under dette; i skyggen av apokalyptiske omstruktureringer blir selv lønnskrav «lite viktige» – på den fronten må man kanskje først og fremst bale med best mulige tilpasninger mellom forskjellige lønnsmodeller og rettferdig overgang til felles system. Ulike etablerte «lokale ordninger» som kanskje ikke kan videreføres skaper også større bølger enn et rituelt lønnskrav. Dette er vanskelig og erfaringsgrunnlaget for håndtering er dårlig – tillitsmannappa­ratet må trekke veksler på overordnede erfaringer i organisasjonen sentralt.

Tilsynssaker og negative pressoppslag er nå mer enn før en del av hverdagen – dette blir en utfordring også for TV i tiden fremover. Enkeltmedlemmer vil naturlig ha nytte av TV som støttespiller og formidler av legeforeningens bistand om det er nødvendig. TV er en naturlig støtte i forholdet til arbeidsgiver – det ser ut til at dette kan bli en betydelig utfordring dersom foretaksledelsen ikke finner det opportunt å gå ut i media.

Kommer vi, avdelingen eller foretaket i pressens søkelys, oppstår en svært uoversiktlig situasjon som kan ødelegge selv den sterkeste kollega, eller endog hele fagmiljøer. Positiv medieomtale er av stor verdi for forholdet mellom helsetjenesten og pasientene, – på samme måte er journalisters jakt på sensasjoner og gode oppslag nesten alltid ødeleggende for tilliten vi er avhengig av. De hyppige negative rapporter fra Ahus dette året, TV2 reportasjer og sist Aftenpostens omtale av «Dobbelt så mange klagesaker som i fjor», er bare noen som indikerer hvilken virkelighet vi allerede befinner oss i og beveger oss mot. Som tillitsvalgt blir man naturlig involvert når riktig eller galt, medias «spot(t)» står mot enkeltperson eller avdeling. Det viser seg at Foretaksledelsen kan ha en mediestrategi som legger bånd på dens muligheter til å dele trykket med den eller de som er kommet i et søkelys. Medierådgivere anbefaler ledelsen ikke å ta til motmæle «fordi det vil påkalle alle andre medier – dukk og sitt stille da heller». En annen begrunnelse er at foretaket ikke kan kommentere dette, fordi det er en tilsynssak.

Avdeling eller kollega blir stående alene i mediestormen – uten reelle ­muligheter til å forsvare seg. Som part i saken, alene eller som gruppe kan man oppleve at det ikke bare er taushets­plikten som binder en – man blir bedt om ikke å «gjøre vondt verre»! En kan bli minnet om lojalitetsplikten. Tiden leger ikke alle sår og omdømmebygging tar lang tid, det er noe alle vet – å gjenoppbygge tillit antagelig lenger. I «Nordlandssaken» som nettopp har vært oppe ble det et tema at man tvert om faktisk selv var delvis var ansvarlig om man ikke tok til motmæle, forsøkte korrigere med egen versjon av saken. Det bør man legge merke til – det finnes altså flere skoler innen mediestrategi og den eller de ­ansatte ved et sykehus som opplever denne type belastning, skulle forvente hjelp og støtte fra annet hold enn – tillitsvalgt.

Legeforeningens tillitsvalgt institusjon på alle nivåer, fra lokalt til sentralt er det man har å støtte seg til og her kan man gjøre mye for særlig enkeltmedlemmet. En avdeling eller klinikk blir en mer uhåndterlig størrelse som kan falle litt mellom en forventet støttefunksjon fra en sykehusledelse som kanskje altså ikke kommer og et tillitsmannsapparat som kan engasjere seg fordi det finns kanskje faglige aspekter og pasientsikkerhetsmessige betraktninger som gjør det relevant. Tillitsmannsapparatet er dessuten til for medlemmene selv om de altså noen ganger utgjør en gruppe. Poenget er at dette krever stadig mer av en tillitsvalgts tid – og går ikke denne ordningen inn og gjør jobben – alene – for Sykehusledelsen? •