To år som konserntillitsvalgt for Akademikerne i Helse Nord

Fotograf Jan Fredrik Frantzen

For tre år siden ble jeg forespurt om å være kandidat til valg av konserntillitsvalgt (KTV) for Akademik­- erne i Helse Nord. Det var ikke så lett å svare på siden jeg visste svært lite om denne funksjonen. Etter flere samtaler med Margit Steinholt (daværende KTV), en diskusjonsrunde med min arbeidsgiver og ikke minst en tenkeprosess på hjemmebane, valgte jeg å takke ja til valgkomitéen.

Med veiledning av min forgjenger, de konserntillitsvalgte fra de andre organisasjonene, og til dels Akadem­ikernes KTV i de andre regionene, brukte jeg de første månedene på å finne min rolle. Det var mye nytt og en utfordrende tid. At det til jobben heller ikke fantes noen klar stillingsbeskriv­else, gjorde ikke saken lettere.

Vervet KTV ble opprettet som til­- svar fra hovedorganisasjonen til nytt administrativt plan i helseforvaltning. Vervet har eksistert for Akademikerne i Helse Nord (HN) siden 2004. Det har så langt vært Regionsutvalg Nord som velger KTV for en toårs periode. Akademikerne helse har nylig (16.11.12) vedtatt nye bestemmelser om bl.a valg av KTV.

Intensjonen i de nye bestemmelsene er å føre de ulike organisasjonene i Akademikerne tettere sammen. Jeg forsøkte i mine to år uten særlig hell. Årsaken er nok sammensatt, men liten grad av frikjøp (etter eget ønske?) er trolig en av hovedårsakene. I tillegg tror jeg flere av mine kolleger (spesielt i Dnlf) i mange sammenhenger ikke anser tillitsvalgtarbeid som hverken interessant eller kunnskapsfremmende. Frykten for å miste posisjon i et fagmiljø, eller komme i ei faglig bak­evje er fremtredende. Denne frykten er nok overdrevet, og det er leit at ikke flere ser nytteverdien av å gjøre noe annet enn å grave seg ned i sin egen subspesialitet år etter år. Tillitsvalgt­arbeid er viktig, og det å være KTV er en spennende og utfordrende jobb. Jeg er derfor overrasket over at vi i Legeforeningen (Dnlf) og Akademikerne sliter med å få folk til å stille opp. Jeg tror at dersom flere i en periode for­dypet seg tillitsverv ville dette vært positivt for utviklingen av organisa­sjonen.

I utgangspunktet er man 100 % frikjøpt som KTV, men jobben kan kombineres med klinisk virksomhet til en hvis grad (kanskje 20%). Jeg klarte ikke å ha en fast klinisk brøk, men jobbet pro bono i lavdriftsperioder på kreftavdelingen UNN Tromsø for å avlaste mine kolleger. I tillegg tok jeg noen vakante vakter for å holde fagkunnskap ved like. KTV skal ivareta medarbeidernes interesser overfor ledelsen i regionen i saker som behandles regionalt og som har betydning for medarbeiderne i konsernet som helhet.

KTV skal ikke gripe inn i eller erstatte partenes rettigheter og plikter på helseforetaksnivå. Jeg deltok i regelmessige møter (1-2 pr. md) med ledelsen i Helse Nord vedrørende prosesser der arbeidstak­ernes rettigheter prøves. Drøftninger gjennomføres hvor dette ansees påkrevd.

KTV er representert i ulike regionale og nasjonale prosjekter i spesialisthelse- tjenesten (eks. nasjonalt miljø- og klimaprosjekt, ny inntektsfordelingsmodell, lokalsykehusstrategi, nasjonal IKT, strategisk kompetanseplan, fødsels- omsorgens organisering, traumesystem, (mange) byggeprosjekter, kreftplan, kvalitetsarbeid mv.), enten i arbeidsgrupper eller styringsgrupper. Vi har utviklet et samarbeidsfora hvor KTV fra de ulike hovedorganisasjonene samt konsernverneombud utveksler erfaringer og samhandler for de ansattes og konsernets beste. Samarbeidet med de andre hovedsammenslutning­ene er fruktbart. Det at vi kommer fra forskjellige kulturer og har forskjellig utdanningsbakgrunn gjør at vi har ulike måter å tenke på. De andre organisasjonene har et mer profesjonelt tillitsvalgtsystem enn Akademikerne. Jeg savner et mer strukturert opplegg for tillitsvalgte hvor man i større grad kurses i blant annet styrearbeid. I arbeidet opp mot HNs administrasjon vil jeg si at de ulike organisasjon­ene kun unntaksvis har ulike interesser. Jeg føler RHF-strukturen slik den fungerer i Nord-Norge er viktig for utviklingen av (spesialist-)helsetjen­estene. Jeg synes i stor grad at administrasjon og styret preges av et genuint ønske om å bedre tilbudet til befolkningen i Nord-Norge. Selvfølgelig har det vært «skjær i sjøen» og noen konfrontasjoner. New public management har gjort inntog også her. Rapportering og indikatorer for det meste er rullet ut. Det er heldigvis blitt økt fokus på andre parametre en de økonomiske (som kvalitet og pasientsikkerhet m.m). Det er mange ulike meninger om hva som skal vektlegges av mål. Det er nok ingen fasitsvar, men absolutt rom for forbedring. Jeg er likevel fornøyd med samarbeidsformen og mulighetene til konstruktiv medvirkning.

KTV i Helse Nord har gjennomgå­ende representasjon, og jeg ble dermed valgt til ansattrepresentant i styret i HN. Denne posisjonen er noe krevende når de omtalte «hattene» blir flere. Funksjon som ansattrepresentant er å bidra til å utforme vedtak i styret som kommer den samlede spesialisthelsetjenesten til gode. Styret består av eieroppnevnte (politikere, advokat, nær­ingslivsfolk m.m) og ansattes ­representanter (i HN fire personer). Det er en utfordring at mange i styret har begrenset kjennskap til og erfaring fra helsevesenet. Således er man prisgitt en administrasjon som lager gode saksfremlegg. Påvirkningskraft kan benyttes både inn mot administrasjon gjennom informasjonsmøter og drøftninger, men det er helt klart også slik at hvis «kortene spilles riktig» så kan en få gjennomslag for kampsaker i styret. Noen dager føler man at påvirkningskraften har vært stor, mens andre dager føler man seg helt maktesløs.

Det er en forutsetning å samarbeide med de foretakstillitsvalgte (FTV) i helseforetakene om større endringer/omorganiseringer. Dette var en oppgave som jeg ikke lyktes med i stor grad. Jeg savnet nærmere kontakt med FTV. Jeg ønsket mer dialog/diskusjon med dem for å få nyttige innspill om hva som foregikk i foretakene. Uten god kontakt med FTV føltes det til tider ensomt og vanskelig å skulle fatte beslutninger på vegne av så mange nærmest uten innspill. Grunnen til at KTV brukes lite er nok fordi funksjonen ennå er ganske ny og derfor ukjent. En annen årsak kan være at KTV ikke har noen formell posisjon i Dnlf (eller Akademikerne helse) inn mot landsstyret eller øvrige pilarer i organisasjonen. KTV er således avhengig av å ha andre verv for å sikre seg en mer tydelig posisjon i ­Legeforeningen. Det fremstår unaturlig at FTV fra flere foretak i regionen sitter i landsstyret mens KTV ikke gjør det. Muligheten til nettverksbygging og å kjenne til det som rører seg i organisasjonen svekkes betydelig av dette. For mine kolleger i de andre regionene var dette et mindre problem da de hadde lang fartstid i Dnlf, og således var representert via andre funksjoner. For min del forsinket det utviklingen av tillitsvervet betydelig. Jeg savnet også en mer tydelig kontakt mot Dnlf sentralt, og ikke minst tidlig informasjon og samspill om aktuelle saker i min region. Her følte jeg meg til tider spilt ut over sidelinja av egen forening.

Uten et sterkt tillitsvalgtapparat vil de goder som andre har jobbet for over år, gradvis forringes! Det å være tillitsvalgt gir innsikt i egen arbeidsplass, kunnskap om egne rettigheter og plikter i arbeids­livet. Engasjementet for å utvikle og bedre forholdene blir sterkere. Vi kan ikke klage på arbeidstid, arbeidsforhold eller midlertidige stillinger, hvis vi ikke selv har forsøkt å jobbe med løsninger internt og har et tillitsvalgtapparat som er sterkt. Ved ikke å møte eller stille opp som tillitsvalgte vil vi miste den reelle rett til medvirkning og medbestemmelse som er hjemlet i hovedavtalen vår.

Vervet som konserntillitsvalgt er en spennende utfordring for de som liker tillitsvalgts- og organisasjonsarbeid. Målet er å utvikle og bedre spesialisthelsetjenesten på et regionalt nivå. Jeg hadde med glede tatt en periode til, men usikkerhet i stillingsvern, lysten til å fullføre spesialiteten og ikke minst familiesituasjon med to små barn ­gjorde dette umulig i denne omgang. •