Vi er en gjeng individualister

Først og fremst er jeg stolt over å ha del- tatt som tillitsvalgt. Etter min men­ing har fagorganisasjonene vært blant de viktigste bærebjelkene i det norske velferdssamfunnet. Legene og Legeforeningen har her spilt en viktig rolle. Å være tillitsvalgt i Legeforeningen – å være pekt ut som kollegers talerør er en heder som inspirerer og forplikter. For selv om vi ofte urettmessig blir beskyldt for å «mele vår egen kake» blir vi likevel alltid lyttet til. Våre men­inger betyr noe, ikke minst i de fagorganisasjonene vi ­samarbeider med. Men våre medlemmer, legene er nok ikke alltid de enkleste arbeidstakerne å repre­sentere. Vi er jo alle en gjeng individualister med tendens til overdreven ­respekt for ­kvaliteten og verdien av egne meninger og uten ­særlig innsikt i hensiktsmessig­heten ved å gå i takt. Men dette er også postitive egenskaper som skaper miljø for frilyndt meningsutveksling. Dessuten for­hindrer det i stor grad etablering av maktstrukturer uten formell eller demokratisk forankring. Men du ­verden så godt det har vært for oss tillitsvalgte de gang­ene fagpolitiske saker har samlet medlemmene til enighet, lojalitet og noen ganger til og med kampvilje. I alle fall sammenlignet med de store organisasjonene har vi nok et slags amatørstempel. Svært få tillitsvalgte leger er villige til å gi avkall på sin yrkeskarriere for å skjøtte oppgaver som tillitsvalgt. Det er nok på sett og vis en ulempe, men først og fremst ser jeg det som en fordel. For selv om vi som tillitsvalgte leger med eller uten litt frikjøp er amatørene i systemet har vi den enorme fordelen at vi lever i virkelighetens verden. Vi SER hvordan pasientene og medlemmene har det, vi forstår hva som er hensiktsmessige og realist­iske løsninger og vi VET at store skrivebord, fine organisasjonskart og dyre teoretiserende lederkurs ikke alltid er det som skal til for å ­bedre kvalitet og effektivitet i sykehusene.

Da jeg startet som tillitsvalgt for «OSF» (Det het «Overordnede Sykehus­lægers Forening» på den tiden) i 1986 var jeg fersk overlege i landets første avdeling med overleger i tilstedevakt. Det var åpenbart at tariffavtalen ikke var hensiktsmessig for legespesialister i fremskutte vaktposisjoner, og vi følte oss svært dårlig behandlet. Hvis vi tok en vakansvakt og gikk hjem etter vakt neste morgen ble nettoutbyttet trekk i lønn! Vi hadde til og med problemer med å få forståelse i Legeforeningen. Sentrale tillitsvalgte og ansatte i sekretariatet trodde rett og slett ikke at overleger ble satt til å gå tilstedevakter. Men med årene klarte vi å presse frem en gradvis av­taleforbedring som gjorde at vi fikk samme beskyttelse og rettigheter som underordnede leger. Det føltes som en stor seier. Siden den gang har jeg vært hoved- tillitsvalgt for Of og Dnlf i flere perioder, både i fylket og foretaket, i Dnlf lands­styre og Overlegeforening­ens landsråd. Det ble mye arbeid i tillegg til svært ­krevende pasientarbeid, og flere ganger prøvde jeg å trekke meg ut. Men det var svært vanskelig å rekruttere tillitsvalgte, så flere ganger måtte jeg tilbake på arenaen. Og det var ikke så lett å gi seg heller. Særlig var nok de lokale forhandlingene en arena hvor jeg fant meg til rette. Diskusjonene, prioriteringene og de strategiske valgene, spenningen, gledene, skuffelsene i forhand­ling- enes gang – alt dette var nok et område hvor vi nærmest kom i en adrenerg opplev- elsesmodus.

I startfasen som tillitsvalgt føler vi nok alle at man kan kjempe for «rettferdighet». Men man blir nok lett skuffet. En slik rettferdighet finnes ikke, i alle fall er det vanskelig å få respons for en slik argumentasjon på arbeidsgiversiden. Forhandlinger er å gi og ta, og både gulrøtter og ris bak speilet er nødvendige virkemidler. Vi har oppnådd viktige forbedringer på mange om­råder. Men der har også vært mange skuffelser. Det verste for meg har vært arbeidsgivers manglende forståelse for å prioritere oppbygging av faglig kompetanse. At høyspesialiserte profesjonsutøvere skal ­måtte kjempe for å få noen skarve midler til å dra på viktige møter og konferanser er bare helt ufattelig! Det vitner på en sørgelig måte om en ledelsesmessig inkompetanse. Når jeg har samtaler med andre akademikere om disse forholdene nekter de å tro meg. Det er vel kanskje legens lodd i livet ikke bare å være elsket og hatet, men også mistrodd. Gang på gang blir våre argumenter, også for tiltak som skal styrke faglig standard og pasientbehandling møtt med omkvedet at vi bare er ute etter å mele egen kake.

Åpenheten og takhøyde for debatt i sykehusene har dessverre blitt dårligere de siste årene. Etter min mening er ledelsen blitt mer autoritær hvor lojalitet går mer oppover enn nedover i systemet. Det synes også som om innpakningen betyr mer enn innholdet. Negative tilbakemeldinger blir luket bort og utad fremstår sykehusene som populistiske glansbilder, vellykkede foretak fylt til randen av smil­ende og fornøyde pasienter og arbeidstakere. En gang i blant går der hull på fern­issen, slik som ved Ahus- saken. Da sitter øverste ledelse der i fjernsynet med uskyldsren fortvilelse og påstår at de aldri har hørt om forhold som for oss tillitsvalgte har vært velkjent i årevis. Men «Ahus» kunne nok ha vært de fleste steder. Dessverre er der en ukultur i systemet som gjør at noe lignende like gjerne kunne ha skjedd på sykehuset hvor jeg arbeider. Også hos oss foregår der en systematisk skjønnmaling av forholdene. Hvis politikere og styrer ønsker mer opplysninger om de faktiske forhold bør de snakke mer med de tillitsvalgte legene og mindre med foretaksledelsen. De tillitsvalgte er i alle fall ikke ute etter å sikre egne posisjoner.

Av og til kunne jeg ha ønsket meg en periode som diktator. Da ville jeg ha lagt ned de regionale foretakene, foretatt en massiv kommune- sammenslåing og latt kommunene overta eieransvar for både sykehus og primærhelsetjenesten. På den måten kunne man ha lagt ned et svært byråkrati som er opptatt av å spille «SvartePer med Monopolpenger». Da ville regningen gå til samme felles kasse enten pasientene ligger på sykehus, på sykehjem eller er hjemme med behov for tilsyn og pleie. Først da ville man kunne få en helhets- tenkning om helse. Jeg tror gevinsten kunne bli enorm. Ikke bare økonomisk, men også for kvaliteten på helsetjenestene.

Jeg ble bedt om å gi råd til ferske tillitsvalgte. Da vil jeg si: Dra på Legeforeningens kurs og møt tillitsvalgte kolleger. Dann deg egne tanker. Stol på egne krefter. Sats på klarhet, åpenhet, informasjon og respons fra medlemmene. Skap troverdighet og prøv å danne allianser med arbeidsgiver og de andre organisasjonene. Og den dagen du tenker på gå over i lederstilling hos arbeidsgiver: Slutt som tillitsvalgt. For tillitsvalgte skal være det både med hjernen og hjertet! •