«Det store Vi»

Å omtale seg selv i vi-form er, som kjent, forbeholdt kongelige, redaktører og folk med bendelorm. Talemåten kan lett virke pompøs. I hvert fall for redaktør­enes del.

Ordene vokser gjerne i munnen når det snakkes om journalistikkens samfunnsoppdrag og samfunnskontrakt. Så har vi da også å gjøre med en profitt­orientert bransje som kan rettferdig­gjøre hele sin eksistens med henvisning til grunnloven. Og vi har å gjøre med ­aktører som ikke kvier seg for å ta store ord i sin munn. Vi er på et felt for profesjonsforeninger som er forkjempere for ytringsfrihet og den doble konjakk. Her finner vi den pompøse redaktør­posituren. Det er denne selvfremstill­ingen Are Kalvø har tatt så ettertrykkelig på kornet etter at en politiker hadde antydet at norske ­redaktører hadde en tendens til å være litt pompøse av og til, og at de kanskje hadde litt overdrevne tanker om sin egen betydning: «I ein kommentar frå fleire norske redaktørar heiter det at når ein har den viktigaste jobben som finst i eit moderne demokratisk samfunn, og er den som langt på veg åleine ber ansvaret for at demokratiet over­lever på jordkloden i framtida, så kan ein ikkje la seg påverke av kommentarar frå tilfeldige politikarar.»

Samfunnskontrakt på prøve

Om de store ord truer med å kvele oss, er de ikke meningsløse. Journalistikkens samfunnskontrakt må da være noe annet og noe mer enn besvergelser om ytringsfrihet. Idéen om en samfunnskontrakt innebærer at journalistikken leverer samfunnsnyttige tjenester, og at sam­funnet til gjengjeld gir journalistikken visse privilegier, enten det er snakk om særskilt lovbeskyttelse eller økonomiske subsidier av ulike slag.

Journalistikkens samfunnskontrakt er en jordnær kontrakt som er bygget rundt noen grenseoppganger, som forutsetter noen skillelinjer. Det er en avtale som forutsetter at noe er viktig­ere enn noe annet, som forutsetter en journalistikk som skiller mellom reportasje og kommentar. Som setter oss i stand til å skille mellom skit og kanel, snørr og bart. Som bidrar til å opprettholde et skille mellom det private og det offentlige. Som plasserer journalistikken som en demokratiets nøkkelinstitusjon. Som forplikter redaktører og journalister på pressens ideelle mål, som det heter i Redaktørplakaten. Og som løfter punktet om pressens samfunnsoppdrag helt opp i selveste ­faneparagrafen i Vær Varsom-plakaten.

En «fri og uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokrat­iske samfunn», heter det her. «Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk.»

Skillelinjene som samfunnskontrakten forutsetter, er blitt vanskeligere å opprettholde. Og til overmål er det blitt mer og mer diffust hva journalistikk er og ikke er, når fenomenet noen ganger frem- står som markedsføring, andre ganger som terapi, og noen ganger som samvær.

Offentlighet og nye medier

At mediene både er samfunnsinstitusjoner og bedrifter, skaper selvsagt sine spenninger. I en prøvelsens tid stilles det ikke bare harde krav i kampen mot stigende utgifter og ­fallende inntekter. Krigen står ikke bare på markedet. Kampen føres heller ikke bare i maktkorridorene. Striden må også kjempes i offentligheten.

For i vår tid fordres offentlige begrunnelser – også av avisens, redaktør­ens og journalistens rolle. Det stilles krav til offentlig bruk av forstanden. Fornuften er ikke en ensom ting. ­Tradisjon er ikke en tilstrekkelig begrunnelse i det moderne samfunn, og slett ikke i det moderne mediesamfunn. Fornuften er en slitsom ting. Det er ikke mulig å lene seg rolig på hevdvunne tradisjoner og faste rolleforståelser. Begrunnelseskravet øker i en tid da pressens samfunnskontrakt på mange måter er under reforhandling, i en tid da det ikke en gang for alle er opplest og vedtatt at journalistikken er en demokratisk nødvendighetsartikkel. Nye aktører melder seg, og innenfor de tradisjonelle journalistiske miljøene skjer betydelige nyorienteringer. Journalistikkens publikum har fått nye verktøy mellom hendene. Folk «tidlig­ere kjent som publikum» kan utfordre journalistikken. Det heter ofte og gjerne at vi alle er journalister. Du kan bli din egen journalist og din egen redaktør. Den tradisjonelle journalistikkens port- vaktrolle og dens tradisjonelle og tilnærmede publiseringsmonopol er for- vitret. Journalistikkens uklare ekspertise er utfordret. Dens normative grunnlag er uklart og omstridt.

Profesjonalitet

Hva er journalistisk ekspertise? Journalistisk profesjonalitet? Hvorfor må vi bry oss om slikt? Journalisten vil mer enn gjerne fremstå som vakt­bikkje, men fremstår i praksis like gjerne som lausbikkje. Og så hender det selvsagt at flokkmentaliteten gjør vakthunder til jakthunder.

At journalisten selv skulle være en del av makten, og ikke bare maktens uavhengige kritiker, er en formastelig tanke for journalisten.

En samfunnskontrakt er satt på prøve og møter nye begrunnelseskrav. Det er noe som står på spill. Det dreier seg om en demokratisk nøkkelinstitusjon. For også en moderne offentlighet trenger ordstyrere. Redaktøren og journalisten kan fylle en slik rolle, om de forstår sin rolle og forholder seg forpliktende til en samfunnskontrakt. Da vil det også fremgå at det er forskjell på redaktørstyrte medier og andre medier, og at redaktørrollen også kan være en garantistrolle for samfunnsdebattens kvalitet. Det setter oss ideelt sett i stand til å fylle vår statsborgerrolle.

Men det er vanskelige tider for pressen…. Det er slutt på tiden da en leser var trofast mot sin avis. Som den gamle abonnenten til Stavanger Aftenblad som begynte å få svært dårlig syn på sine gamle dager. Han skrev brev til sjefredaktøren, og beklaget at han måtte si opp avisen. Han avsluttet brevet slik: Attest fra øyelege vedlagt.