Fra kjøpesenterjulenisse til kunnskapsrik helsepolitiker

Torgeir Micaelsen blir en viktig mann fremover. Ikke det at han ikke har vært ­viktig til nå, han har vært leder av Finanskomiteen i Stortinget for Ap, men i ­denne Stortingsperioden er han 2. nestleder av helse- og omsorgskomitéen, og leder Arbeiderpartiets ­fraksjon her.

Intervju Torgeir Micaelsen, 2. nestleder av helse- og omsorgskomitéen, og leder Arbeiderpartiets fraksjon. Intervjuet av Arne Laudal Refsum.

Micaelsen tar i mot oss på sitt kontor i Stortinget. Han varsler at han kanskje må forlate intervjuet raskt, da han skal stille spørsmål til ministeren i Stortingssalen. Han er kanskje fersk som helsepolitiker, men intervjuet viser at han kan de aktuelle helsesakene godt. Han er trygg på politikken, og virker bekvem med å bli ­utfordret på vanskelige saker. At han fremstår reflektert, ærlig og sympatisk hjelper jo også da. Han er absolutt ­seriøs, men har en solid dose humor til å krydre situasjonen med.

Torgeir Micaelsen er fra nedre Buskerud, fra Mjøndalen. Han bor nå i Drammen (kona vil ikke bo i Mjøndalen, Micaelsen kaller det kjærlighetseksil) og pendler til Oslo. Kona jobber full stilling, og da må stortingsmannen pent finne seg i å dele på henting og levering i barnehagen. Han måtte reise i retur til Drammen tidligere denne uken for å ha barna hjemme når hovedsikringen i barnehagen sviktet. Micaelsen har jobbet med mye rart, som f.eks. kjøpesenterjulenisse. Jeg kan det med å selge, sier han, jeg kan tjene penger. Julenissegesjeften vokste, slik at etter hvert var det andre som spilte musikk eller var nisse, mens Micaelsen administrerte.

Han har mastergrad fra BI. Mastergraden skrev han om Joacim Rønneberg, kjent fra tungtvannsaksjonen og nå TV aktuell om hans lederskap. Konklusjonen i oppgaven hans var at Rønneberg var en helt vanlig mann med helt uvanlige evner.

Kan slike lederevner læres, eller er det snakk om medfødte uvanlige evner?
Det kan helt klart læres. Man må kunne lære seg et lederverktøy, men man må legge noe personlig i det i tillegg. Man må være tydelig, klar, ha en retning og kjenne at det er denne veien jeg vil følge.

Temaet i dette nummeret er sykehusenes samfunnsoppdrag. Spesialisthelsetjen­esten nevner 4 oppgaver, men hva ut over det består dette samfunnsoppdraget i?
Sykehusene utgjør en grunnmur i helsevesenet, og de skal iverksette grunntanken som er at alle, uten hensyn til bakgrunn, økonomi, bosted skal ha tilgang til et helsevesen som yter gratis, likeverdig, helsetjeneste i verdensklasse. Dette har vi i Norge i dag, men vi utfordres av det at befolkningen blir rikere.

Det var et veldig høyt kvalitetskrav, er vi gode nok på å prioritere?
Nei, det er vi ikke. Her har ikke vi politikere vært flinke nok til å prioritere, og jeg er spent på det utvalgsarbeidet som nå har startet. Men dette er vanskelig for oss, og vi må spørre om det i et så rikt land som Norge er mulig å la lidelse vente? Det er også vanskelig å prioritere mellom f.eks. et godt sykehusvesen og en god skole.

Har ventelistene til behandling i sykehusene mens Ap har hatt helseministerposten svekket legitimiteten til et ­skattefinansiert offentlig helsevesen?
Det har i hvert fall gitt nåværende helseminister grunnlag for svartmaling og kritikk. Ventetidene har samlet gått litt ned, men det er flere som venter. Høie har brukt dette for alt det var verd mens han var i opposisjon, men han er mer nyansert nå som han er helseminister.

Foretaksreformen, det at staten overtok alle sykehusene og dannet foretak, fikk den noen gang en reell sjanse for å lykkes? Det ble ikke bevilget nok penger til avskrivninger eller pensjoner, og sykehusene var nødt til å gå med underskudd. Sykehusene ble beskrevet som å være ustyrbare. Har dette vært med på å svekke legitimiteten?
De lærde strides om status for sykehusene når staten overtok, men det er mulig at kritikken var for sterk. Sykehusene har fått en kraftig styrket økonomi, og de går nå med regnskapsoverskudd. Det har vært foretatt store om- stillinger og funksjonsfordelinger, noe som har styrket kvaliteten. Det gis bedre behandling, folk lever lenger, men det er sikkert ting som kunne vært gjort annerledes. Man kan spørre om dette har vært for tøft for de ansatte? Da er svaret nei. De ansatte må tåle dette i et høykostland som Norge. Her må offentlig sektor akseptere slike krav til omstilling.

Det er nå et politisk flertall for å legge ned RHF nivået. Har Ap begynt å utarbeide et alternativ?
Nei, det har vi ikke. Vi er åpne for diskusjon, men reformen har endret seg hele veien, og vi har ikke sett be­hovet for å legge ned. Vi bør gjerne diskutere om Helse Sør-Øst er for stort og om det bør splittes opp, og finne et bedre opplegg for hovedstadsområdet. Sammenslåingen av Sør og Øst var riktig på bakgrunn av den informasjonen vi hadde da, men vi undervurderte kostnadene med den generelle sentraliseringstendensen i samfunnet. Vi har ikke klart å takle presset inn mot hovedstadsområdet, og det kan vi gjerne ta selvkritikk på. Det har jo også Støre gjort mens han var helseminister. Men hva var alternativet? Å stå stille? Det var mange gode grunner til å se på en samordning i denne delen av landet, som i resten av landet, men informasjonen vi hadde var for dårlig, og ­forankringen blant de ansatte var for dårlig. Dannelsen av OUS var riktig, men problemene kom etter hvert. På papiret er jo prosessen ferdig, det er mer ro enn tidligere.

Hvordan kan dere da lære av det som gikk galt, slik at senere prosesser (uten å nevne navn) kan gå bedre?
Aps gruppe i helse- og omsorgskomitéen vil lese seg opp på alle rapportene, og vi vil gjerne møte alle som har vært berørt av omstillingene. Vi må ha ­bedre tilgang på informasjon og det må være en forankring av behovet for omstilling. Samtidig må alle forstå at slik omstilling er krevende. Vi må være ydmyke for at det som har skjedd i hovedstadsområdet har vært tøft og det er mange berørte. Men legg merke til at Høie nå som han er blitt helse­minister legger vekk kravet om ­granskning, noe han krevet mens han var i opposisjon.

Vi må så vidt innom det største ­stridstemaet i helsevesenet for tiden: Reservasjonsmuligheten.
Micaelsen: Dere legger dere på Høies semantikk og kaller det reservasjonsmulighet og ikke reservasjonsrett.

Nei. Landsstyrevedtaket i Legeforen­ingen var tydelig på at dette skulle gjelde områder som gikk på liv og død, og det primære var at pasientenes rettigheter ble ivaretatt. Men i den offentlige debatten har det nå dukket opp opplysninger om at 3 leger i Telemark lenge har praktisert en reservasjonspraksis. Dere kritiserer Høie for dette, men dette har jo pågått under alle helseministrene fra Ap? Er dette å kaste stein i glasshus?
Nei, jeg synes ikke det. Vi visste ikke om praksisen. Det har kommet mye støy på dette feltet etter valget, og da blir det satt flomlys på praksis. Dette må strammes inn, og rundskrivet fra 2011 må følges opp.

Jeg var personlig aktiv i forbindelse med vedtaket i Legeforeningen, men for meg er det frykten for at eutanasi, aktiv dødshjelp skal bli lovlig somligger bak.

Dersom aktiv dødshjelp mot formodning skulle bli tillatt i Norge blir det en lovbestemt reservasjonsrett.

Høyre gikk til valg på fritt behandlings valg, dvs. at pasienten selv kan velge om han vil behandles i det offent­lige eller private helsevesen. I første omgang skal dette innføres for rus og psykiatri. Er dette virkelig så ille?
Problemet er at vi ikke vet nok. Vi vet ikke hvilke pasienter det vil hjelpe, og vi vet ikke hva det vil koste.

Men er det et mål i seg selv at det skal være offentlig, eller har Arbeiderpartiet en allergi mot mer moderne løsninger for å øke kapasiteten?
Det er et mål at helsevesenet løser et demokratisk folkevalgt bestemt samfunnsoppdrag. Målet om et robust offentlig helsevesen med høy kvalitet vil gradvis svekkes dersom det private vokser frem. Vi gikk til valg på å styrke sykehusene med 12 milliarder kr i denne perioden, og vi synes det er feil hvis de økte bevilgningene bare går til å styrke kapasiteten i det private. Det offentlige kan også øke kapasiteten med økte bevilgninger, ved å aktivere reservekapasitet, ved å bruke utstyret lenger tid av døgnet, ved å få bedre IKT-systemer. Det er begrenset hva vi har av fagfolk, dersom det private vokser, må disse tas fra det offentlige.

Dere lovet 12 milliarder. Høyre lovet 12 milliarder pluss kostnadene til fritt behandlingsvalg. Når du nå snakker om økt kapasitet i de offentlige sykehusene, skal dere også bevilge mer penger.
Nei, det ligger midler til kapasitetsøkning i de 12 mrd. kronene vi har lovet.

Men demografiske endringer som befolkningsvekst og en aldrende befolkning vil spise opp 6 av de 12 mrd kronene. Legeforeningens investeringsrapport har vist et investerings- og vedlikeholds­etter- slep på over 70 mrd kr. De 6 milliardene som er igjen er jo ikke nok til både å øke kapasiteten og dekke dette etterslepet.
Det er bra at det nå er mulig å snakke om økte investeringer. Høyre har varslet en nasjonal helse- og sykehusplan. Vi er svært spent på hva denne vil inneholde. Vi skal se på hva som ­kommer, men er spørrende til å vedta dette i Stortinget, på toppen av den etablerte styringsmodellen.

Micaelsen følger oss ut. Han skal inn i Stortingssalen for å stille helse­ministeren et spørsmål. På veien viser han oss Stortingets velkjente vandrehall, der de fleste bildene og TV overføringene er fra. Vi nikker til Senterpartiets nestleder Trygve Slagsvold Vedum som akkurat er ferdig med sitt spørsmål i Stortingssalen, og som styrter ned trappen mens han tar av seg slipset. Man holder jo på verdige former i Stortinget må vite.