Hege Gjessing om sykehusenes samfunnsoppdrag:

Da Margaret Thatcher uttalte sitt berømte «there is no such thing as society» mente hun at mange mennesker var blitt for opptatt av hva «staten» skulle ordne for dem i stedet for å ta ansvar selv. Jeg mener det er en samfunnsoppgave å bygge strukturer som gjør det mulig for flest mulig å ta ansvar for eget liv. Mennesker er av­hengige av hverandre og våre evner til å dele erfaringer og samarbeide er noe av det mest fantastiske ved oss. Ved å hjelpe hverandre både personlig og gjennom samfunnsstrukturer vi bygger opp, utvikler vi oss selv og vi skaper en samfunnsutvikling preget av høy grad av trygghet og tillit. For meg er sykehusene en viktig del av dette.

I høst kom verdenskjente evolusjonsbiologer til Norge for å finne ut hvorfor landet vårt flere år på rad har toppet FN-listen over verdens beste land å bo i. Økonomisk stabilitet er en viktig faktor, men dette handler om mer enn oljen. Nordmenn har lav motstand mot å betale skatt, vi har flate strukturer og setter samarbeid og ytringsfrihet høyt. Vi forstår at ved å bidra til fellesskapet får vi trygghet tilbake. Trygghet i form av systemer som fungerer. Tryggheten det gir å vite at vi får hjelp hvis vi blir syke er noe vi har med oss i bevisst­heten slik at vi i liten grad bekymrer oss for dette i det daglige.

Det de fleste av oss selv ønsker å oppnå er også kjennetegn ved samfunn det er godt å leve i: frihet, fred, lykke. Likeverdighet og like rettigheter for alle gjør det enklere å oppnå dette og FN statistikken viser at Norge utmerker seg.

I boken «The Spirit Level» argumenterer forfatterne som er epidemiologer fra Storbritannia, for hvorfor et likeverdig samfunn er bedre for alle, og de viser eksempler på hvordan samfunn med store forskjeller har mer sykdom og flere sosiale problemer. Sykehus­enes bidrar til likeverdigheten gjennom sine fire hovedoppgaver: god pasientbehandling, utdanning av ­helsepersonell, forskning og opplæring av pasienter og pårørende. Likeverdigheten skapes ved at pasienter får hjelp til å komme seg gjennom eller leve med sykdommene, pasienter og pårørende lærer om helse og sykdom, årsaker og behandling, og kunnskapen spres videre til andre. Forskning og forvaltning av forskningsresultater gir oss ny, opp­datert kunnskap og sikrer at vi slutter med det som ikke lenger bør gjøres. Opplæringen sørger for at kunnskap og metoder utvikles og videreføres jevnt og trutt. Alt dette handler om utvikling, og når befolkningen merker en positiv utvikling øker også tilliten til sykehusene. Vi er avhengige av at befolkningen har høy tillit både til de offentlige og de private og ideelle ­sykehusene.

Sykehusene har også en rolle som analysator for samfunnet: Det vil alltid være viktig for et samfunn å vite hva de største helseproblemene er, og hva som er årsakene til disse. Fagmiljøer på sykehus er med på å beskrive hvilke trekk ved samfunnet som frembringer sykdommene og hvilke samfunns­strukturer som må endres for å få gjort noe med problemene.

Så er sykehusene viktige arbeids­plasser. Sykehusene har til sammen svært mange ansatte. De varierer i ­størrelse, men vil alltid være arbeidsplasser som har stor betydning for ­stedet de ligger. De gir trygghet for livsgrunnlaget og utviklingen av lokalsamfunnet. Dette er en av årsakene til at diskusjonene rundt lokalsykehusene er så komplekse. Hovedproblemet er ikke om folk må reise noe lenger til jobben, men det vil ha stor betydning for et sted om folk flytter fra eller ­slutter å flytte til. Det er som en av toppsjefene sa i en av lokalsykehus­debattene: «Vi bør vel tenke oss godt om før vi anlegger en helt ny by?» ­Legeforeningen har bedt om en ­Nasjonal Sykehusplan hvor Stortinget kan ta beslutninger i noen av disse ­vanskelige diskusjonene nettopp fordi samfunnskonsekvensene må drøftes bredt og grundig. Helseministeren har lovet at en slik plan skal komme i 2015.

Siden sykehusene er så betydningsfulle arbeidsplasser mener jeg de bør være kjente for solide, trygge og gode arbeidsmiljøer og gode ledelseskulturer. Det er påfallende hvor lenge utvikling av ledere har vært satt på vent på grunn av overfokusering på økonomi og inn­sparinger. Dette betyr ikke at det ikke er mange gode ledere i norske sykehus. Det er det. Mitt ankepunkt er at arbeidet med dette ikke er systematisert, og at det derfor blir for tilfeldig i hvilken grad en oppnår virkelig god ledelse. Et eksempel er en avdeling med omtrent 60 leger som nylig trengte ny leder. Det fantes ikke èn i miljøet som kunne eller ville ta på seg oppgaven. Ideelt sett bør en slik avdeling ha mellom fem og ti leger som kvalifiserer til lederoppgaven.

Selv om samfunnet vi lever i har ­mange positive sider er det også sider som ikke er bra: Det er tendenser til overflod. Økonomisk vekst og økt ­produktivitet har negative sideeffekter. Mange mennesker opplever stress: Vi spiser for mye og trener for lite. Forebygging er topp-tema for helsepolitik­ere både nasjonalt og internasjonalt, noe som er viktig også for at sykehus­ene skal kunne klare å ta seg av alle som trenger det i alle år fremover.

Sykehusene bør være foregangsorganisasjoner når det gjelder å «leve som de lærer». Maten bør være sunn og velsmakende. Der det er hensiktsmessig bør pasienter få hjelp til fysisk aktivitet og trening som ledd i behandling og restitusjon etter sykdom. Sykehusene bør være lengst framme som miljø­bedrifter og på den måten bidra til ­bærekraftige samfunn.

Med det klare samfunnsansvaret jeg mener sykehusene har, følger også at jeg mener at de som jobber der bør brukes aktivt i samfunnsdebatter og i arbeidet med å opplyse befolkningen om helse, forskjellige behandlings­former og konsekvenser av politiske valg. De som gjør dette er med på å påvirke både samfunnsutviklingen og de valgene mennesker tar, og for meg er enkeltmennesket og samfunnet to sider av samme sak. Alle trenger ikke å delta i debattene, men mange har interesse for det, egner seg godt til det eller har en særlig kompetanse innen de felt som skal belyses. Dette for­plikter ledere til å skape åpne, trygge arbeidsmiljøer der den personlige friheten til å ytre seg er godt ivaretatt og aldri settes under press. Deltagelse i den offentlige debatten bør støttes og omtales på en positiv måte. Helseministeren kom i sin tale om sykehusene igjen og igjen tilbake til at pasienten skal være i sentrum. Det betyr at det aldri må legges lokk på diskusjoner som er av aller største betydning for de som er pasienter, har pasienter i nærmeste krets eller kanskje en gang skal bli pasienter. Det vi si de fleste av oss.