«Vi har en plikt til å sette en kritisk søkelys på hvordan mediene selv oppfyller sin samfunnsrolle. Vi fortjener ikke terningkast 6.»

På samme måte fremsettes på­stander om mediene, uten at det presiseres hvilke medier det siktes til. Alle? TV2? Aftenposten? Nettavisen? Se og Hør? Hallingdølen? Transportmagasinet? Disse er alle medier og medlemmer av Norsk Presseforbund. Men de er ganske ulike – i sine målgrupper, sitt innhold, sine formater og sin kommunikasjonsform. Spør du en redaktør om hva som er mediets samfunnsoppdrag, vil du få ulike svar.

Et felles etisk regelverk

Vær Varsom-Plakaten, det etiske regelverket som redaktører, journalister og eiere i medier organisert i Norsk Presseforbund er forpliktet på, innholder noen bestemmelser om medienes ­samfunnsrolle:

Vi skal være frie og uavhengige. Vi har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk. Vi har rett til å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Vi har plikt til å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv oppfyller sin samfunnsrolle. Det er vår oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller for­sømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller endre.

Det er den enkelte redaktørs ansvar å sørge for at disse bestemmelsene blir etterlevd. Hvordan det skjer, vil være avhengig av hvilke type medium det dreier seg om. Som lokalavis utøver Hallingdølen sitt samfunnsoppdrag overfor næringsliv, kommuner og ­institusjoner i sitt område. Som ­bransjeblad utøver Transportmaga­sinet oppdraget overfor aktører i ­transportbransjen. Hvordan Se og Hør definerer sitt samfunnsoppdrag, vet jeg ikke. For riksmedier med større nyhetsredaksjoner stemmer formuleringene i Vær Varsom-Plakaten i all hovedsak overens med deres egen definisjon av sitt oppdrag.

Samfunnsoppdraget styrer ikke ­alene en redaksjons prioriteringer og mediets innhold. Fjernsynsmedier og VG ser det også som sin oppgave å underholde seere og lesere. Mange medier ønsker å oppleves som nyttige for leserne som forbrukere. I Aftenposten legger vi vekt på å ta en pedagogisk rolle, ved å tilby stoff som gir innsikt og kunnskap om samfunnsspørsmål. De fleste medier vil gjerne være til inspirasjon i sine leseres, seeres og lytteres liv.

Ulike former for oppdrag

Noen uttrykk for medienes samfunnsoppdrag er lett å peke på. Vi overvåker om det er samsvar mellom de politiske partienes liv og lære, bl.a. annet om valgløfter blir oppfylt. Ved å dekke politiets etterforskning og straffesaker som går for retten, rapporterer vi ikke bare om kriminaliteten i samfunnet, men vi overvåker også rettssikkerheten. Vi avdekker snusk og korrupsjon i næringslivet. Vi avdekker og kritiserer køer, feil og mangler i helsevesenet. Vi viser hvordan norsk asylpolitikk fører til tragiske konsekvenser for enkeltmennesker. Vi prøver å bidra til en opplyst debatt om utfordringene i et flerkulturelt Norge.

«Spør du en redaktør om hva som er mediets samfunnsoppdrag, vil du få ulike svar»

Av og til tar medier en aktiv rolle som følge av samfunnsoppdraget. Mange lokalaviser bidrar til positive arrangementer og aktiviteter i sine lokalmiljø og er en del av lokalsam­funnets lim. Etter vulkanutbruddet på Island i 2010, da alle fly i Nord-Europa sto, laget VG.no en haikesentral, der sjåfører som skulle bile til Norge ble koblet med mennesker som satt askefast. Aften, Aftenpostens lokalavis for Oslo, organiserte «Julevenn», der mennesker som ikke hadde noen å være sammen med på julaften kom i kontakt med mennesker som inviterte hjem til seg på julefeiring. Bergens Tidende fikk med seg lesere i Bergen og Hordaland på å kartlegge trafikk­farlige punkter i distriktet som ikke var varslet med trafikkskilt. Foran fjor- årets stortingsvalg tok Aftenposten initiativ til at 22 store medier fra Tromsø til Kristiansand samarbeidet om aksjonen «Min stemme 2013» for å få flere unge til å bruke stemmeretten.

Viktige feil og mangler

Som fellesskap fortjener ikke mediene terningkast 6 i øvelsen samfunnsoppdrag. Noen svakheter er åpenbare. Og en er viktigst:

Det er mange unnlatelsessynder, som følge av de begrensninger redaksjonenes ressurser legger og de prioriteringer som gjøres. Det finnes områder i det norske samfunnet der medier burde vært mye mer aktive og pågående. Jeg har gjort meg en slik refleksjon fra min tid som sjefredaktør i Aftenposten. Vi brukte mye ressurser på å dekke utviklingen i det flerkulturuelle Norge, både på nyhetsplass, med reportasjer og i debattflatene. Det førte nok med seg at andre, viktige sosialpolitiske spørsmål kom i skyggen hos oss.

En liknende mekanisme følger av at medier ikke sjelden går i flokk. Vi konsentrer oss om de samme hendelser og temaer. Det får av og til to negative effekter: Noen fenomener får mer oppmerksomhet enn de fortjener ut f ra sin vesentlighet eller sitt omfang. Andre fenomener, som burde fått oppmerksomhet, blir liggende i offentlighetens blindsone.

Ensidig kildetilfang

Av og til er vi ikke flinke nok til å sørge for at ulike syn kommer til uttrykk, men er ensidige i vårt kildevalg. For eksempel har jeg observert at i medienes dekning av situasjonen i Helse Sør-Øst og ved Oslo universitetssykehus er det i svært stor grad legenes tillitsvalgte som har kommet til orde.