«Kunne dette skjedd hos oss?»

Dette er et viktig spørsmål å stille seg i sykehusene. Til dels livs­viktig. Når andre sykehus eller enheter begår feil. Verken leder eller ansatte kan lene seg tilbake, puste ut og late som man er så mye bedre selv. Uhell, feil og mangler rammer også de beste.

Rett før jul var jeg på en kvalitets­forbedringskonferanse i Orlando i USA sammen med 5000 andre. Her opp­levde jeg at noen sykehus er kommet svært langt i kontinuerlig kvalitets­forbedring. På alle nivåer, hele tiden. Der er det mange som stiller det ­ransakende spørsmålet. Og tenker ofte: Ja, det kunne skjedd hos oss. Dermed settes forbedringsprosesser i gang.

Norge er, om ikke et u-land, så i hvert fall en lilleputt på systematikk og innsats for kvalitetsforbedring. Ikke slik at vi leverer dårlig vare, langt derifra. Antakelig. Og vi er på gang. Eier og ledelse er ennå for opptatt av andre målinger og resultater, selv om helsetilsynet har hatt fokuset i mange år.

«Jeg skulle ønske at advarsel, som administrativ reaksjon fra Helsetilsynet, fjernes»

Det handler om å ta godt «vare på» selv de minste feil, ja kanskje særlig dem. Det er naturlig å tenke på isfjellet: Det er noen store feil som blir synlige. Under dem ligger et berg av mange små, kanskje av liten betydning i seg selv, men de kan gi verdifull læring på veien, i tide.

Sykehus er en risikobransje

Med minst tre mangler:

• Avsatt tid til direkte pasientkontakt er for liten med kort liggetid, for høy beleggsprosent og for dårlig organisering og sammenheng i tjenester. Dette gjelder særlig på store sykehus.
• Terskelen for å melde feil er for høy.
• Tid og ressurser til fagutvikling og kvalitetssikring er for liten. Dette stresser legene, som vil levere høy kvalitet.

Jeg vet om gode ledere i sykehus som setter sin ære i å utvikle en lærende organisasjon. Som arrangerer fag­kvelder der overlegene kan legge frem eksempler på lærerike situasjoner, både feil og nesten-feil. Dette gir trygghet, bedre leger og bedre pasienttilbud.

Å skape større trygghet for å melde om feil, er nødvendig. Og det er mye mer effektivt enn å ha advarselsspøk­elset fra Helsetilsynet hengende over seg, eller å oppleve tendensen til synde- bukk-jakt. Jakt på syndebukker gjør at helsepersonell heller trekker seg unna med sine, og andres, feil og mangler.

Min påstand er at advarsel som reaksjonsform har mer negativ effekt på atferden til alle de som ikke får advarsel, enn den har positiv effekt for kvalitet og pasientsikkerhet. Jeg skulle ønske at advarsel, som administrativ reaksjon fra Helsetilsynet, fjernes. Det hadde gitt mer trygghet for åpenhet, og å lære av egne og andres feil og nesten-feil.