Kjære kolleger

Kontrakter regulerer forhold mellom 2 eller flere parter og handler gjerne om verdier eller «leveranser». Man avtaler rollefordelinger. Som leger forholder vi oss til den Hippokratiske ed – et ­historisk verdigrunnlag som forplikter oss i vår yrkesutøvelse ­gjennom livet som lege. Den har med medisinens utvikling måttet revideres flere ganger og har nå mest av alt en sterk symbolverdi, men kan tjene som eksempel.

I det større bildet har det organiserte helsevesen en kontrakt med samfunnet som vi har forsøkt å belyse fra flere vinkler i denne utgaven. Vi drister oss sågar til å til å titte over gjerdet til en annen samfunnsaktør som har et ­mandat fra samfunnet – pressen. ­Poenget er ikke forskjellene, men å skjele litt til en annen sektor og få innblikk i hvordan den ser seg selv og sitt oppdrag.

Vårt samfunnsoppdrag tenker vi ­kanskje ikke over til daglig, men det var ideen til dette nummeret – å reflektere litt over hva som er vårt mandat. Det meste er kanskje underforstått og hele nummeret kan kanskje bli et langt «gjesp». Frykt ikke, for vi har mange solide bidragsytere denne gang, – vårt oppdrag er mangslungent.

Som man vil se, tar vårt oppdrag seg litt ulikt ut etter hvem som skriver, og det har endret seg i et historisk ­perspektiv. Vi skal selvsagt levere god medisinsk behandling og det på beste måte for de ressurser samfunnet stiller til rådighet – ofte uttrykt som «mest mulig helse for hver krone». Vi må derfor både ha det lille og det store perspektivet; den enkelte pasienten som vi har i behandling og samfunnet som helhet. Vi skal bruke vår kunnskap til å forebygge – utsette sykdom; krona er da aller best anvendt.

Foruten å behandle og utdanne ­pasienter og befolkning, skal vi ­utdanne de yngre kolleger og andre yrkesgrupper innen vårt fagområde. Dette er en svært viktig oppgave, men kanskje ikke like merittert som i ­mange andre land. Av egen erfaring kan man i tilegg si vi strever med å få til dette på en så god måte som vi ­ønsker i en hverdag fokusert på ­effektivisering og budsjett.

Befolkningen har også naturligvis krav på at vi tilbyr oppdatert behandling og da må vi søke ny kunnskap – ute eller bedrive forskning selv. ­Kontroll av egen virksomhet er ett aspekt, etablering av ny forståelse og dermed nye behandlingsmetoder, har vært en like naturlig del av vår virksomhet.

Om vi er enige om kontrakten – er premissene for at vi skal kunne ­opp­fylle den tilstede og stabile? ­Spørsmålet er selvsagt inkvisitorisk, men betimelig. Kan vi oppfylle alle disse fordringer i en skiftende organisering og med et bare økende budsjett- og effektiviseringsfokus? Forbedrede behandlingsforløp og bedre ressurs­utnyttelse er ikke omstridt, men om lønnsomhetsbetraktninger får råde og omorganiseringer svekker kvalitet og sikkerhet? Selv om «det faglige» i vår som andre sektorer synes langt på vei detronisert, må vi fortsatt ha tiltro til at våre vurderinger av hva som er «god medisin» er gyldige – og stå opp for disse.

Å gå tilbake til Kontrakten for å se hva som står der, kan kanskje være opp­byggende for vår faglige identitet – vi trenger det når vi møtes med «bukk og havresekk-», og «skyver pasientene forn seg»- argumentene. Selvransakelse og en kritisk holdning til egen virksomhet er nødvendig, men en trenger både avstand og nærhet for å se hva som er virkelige forbedringer. Det er ingen grunn til å sette vårt lys under en skjeppe – vi kan faget, vi står med ­pasienten, vi kjenner hverdagen. ­Politikere og byråkrater har andre kvalifikasjoner – men de har ikke disse, og vi bør derfor ikke vakle i troen på vår egen rolle som premissleverandør når samfunnskontrakten skal ­overholdes.